Siste krigsåret og på plassen helt inn til plankegjerdet på nordsiden av leiegården, drev de nedslitte
russiske krigsfangene med sitt gravearbeid, bevoktet av mange tyske vaktsoldater. Fangeflokken besto
stort sett av yngre folk, iført sine gamle, fillete militærfrakker og i mangel av skotøy hadde de fleste av dem surret noe strie rundt beina.
Ungene fra leiegårdene rundt om, hadde gjerne tilholdssted på den høye gårdsplanken og de gangene de tyske vaktene valgte å overse det, kunne det fort bli litt kontakt mellom unger og de magre, russiske stakkarene. Når brødskalker ble kastet inn på fangeplassen, var de utsultede folkene straks på plass som ville dyr og sikret seg byttet som de forsøkte å skjule innom yterjakken.
Noen ganger ble ungene bestukket med småting som fangene hadde laget. - Brot, brot -, tryglet stakkarene, uten at vaktene kunne høre det.
Thomas hadde lagt merke til den unge russerfangen - en fillet, tynnkledd og barhodet liten kar, som tigget om
noe å spise, ved at han - når vaktene ikke så det - holdt opp en selvlaget liten gjenstand til den som kunne forbarme seg med en matbit.
Thomas visste at mora var ute, men sprang opp alle trappene til fjerde etasjen, rappet den halve sirupskaken
fra brødboksen, fikk stukket brødblingsen usett under plankegjerdet, samtidig som han av fangen fikk en utskåret fargelagt trefugl. -Ei due -, mente Thomas.
– Fredsdue - sa faren da han kom hjem fra fabrikken.
Tyveriet fra brødboksen ble bare kommentert med godord og i noen dager fremover, mens det enda
var noe igjen i kjelleren, kokte mora et par ekstra poteter til middagen, som Thomas kunne stikke under plankegjerdet.
Han følte etter hvert å bli litt kjent med den russiske unggutten, som viste stor glede og takknemlighet for både brødskalkene og potetmåltidene.
En sjuårig guttunges oppvekst - i en tyskinvadert by, i fjerdeetasjen på en av de store, grå leiegårdene, liggende helt nede ved havnas ubåtbunkers og ikke langt bortenfor de russiske fangeleirene - vegg i vegg med tyske soldatbarakker, - skapte ikke bare frykt, men også mange spennende og farlige opplevelser sammen med andre av de modigste krabatene i guttegjengen.
Hos de tyske soldatene som var innkvartert på skolen rett over gaten, ble han et kjent guttungefjes -
alltid i travel virksomhet rundt om på rommene - på skjult jakt etter mat, tobakk og andre godiser. Hans
tyveritokter ble etter hvert såpass faglig godt skjult, at han ikke hadde noen vanskeligheter med å få
tjuvgodset med seg ut av tyskområdet - gjennom hullet han selv hadde laget i ett nettinggjerde. Derfra
hadde han kort vei til skjulestedet borte i det gamle, nedsarvede skuret øverst i denne blindgata, ikke lange biten fra plankegjerdet mot plassen der russerfangene holdt til.
Ingen av de andre ungene kjente hverken til tyveriraidene fra tyskbarakkene borte på den okkuperte skolen – eller til gjemmestedet i det halvveis nedraste gammelskuret oppe i gata – på stedet der han under og bak noen gamle, skitne pappesker, fikk skjult ett og annet som han rappet til seg fra soldatforlegningene.
Til å begynne med brukte han først å klatre opp på plankegjerdet, for å gjøre seg kjent med at den unge russiske kameratfangen var ute på plassen. Han gjorde seg også kjent med hvem det var av de tyske vaktene som var snille nok, til å overse noe av guttungenes kontakt med de medtatte karene.
Thomas hadde sørget for et hull i det råtne gjerdet på en annen plass enn det som var vanlig at ungene brukte, noe han klarte å få gjort russeren oppmerksom på.
Etterpå sprang han bort til gammelskuret, hentet ett eller annet spiselig og fikk stukket dette under gjerdet inn til unggutten.
- Tavaritsj - kamerat - var alltid den takkens hilsen han fikk - gjerne sammen med en eller annen småtingen som stakkaren hadde laget på brakka borte i fangeleiren.
Han kunne også se de gangene da den russiske unggutten delte maten med de andre krigsfangene, både brødrester, sukkerbiter og sigaretter, som Thomas hadde stjålet fra den tyske forlegningen på andre siden av gaten.
Etterfyllinger til lageret borte i det nedsarvede skuret skjedde jevnlig, også med poteter og gulrøtter som han stjal fra noen hager borte i trehushagene oppover i denne blindveien. Ett par ganger ble han jagd derfra - hyttet bort med trusler og nevebruk.
En av de eldre hageeierne varslet foreldrene om kjeltringstrekene. Det ble storoppstyr, uten at han ga noen som helst forklaring på om hvor tjuegodset hadde tatt veien.
Det hendte at mora fant det litt rart, at det var blitt mye sjeldnere at han tryglet om noe spiselig til de russiske fangene. Familiebrødskalkene kom jo fremdeles godt med, men han var av den formening at han hadde større glede av å kunne få stjele fra fienden.
Å drive med slike ulovligheter ble til en lek. En farlig, men spennende lek som kom noen stakkars russiske krigsfanger til gode.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar