Den Italienske Salaten.
Den nypresenterte og velkomponerte middelhavsantydede, men Lilleby-produserte ITALIENSKE SALATEN - fra fru Skjelvans lille delikatessebutikk, liggende like nedenfor trikkenes endeholdeplass der inne på Lilleby, ble allerede få dager etter krigsavsluttningen en lovlig delikatessesuksess blant både unge og riktig gamle av Ladeveiens, Gardermoensgata, Enkgata og Rønningslettas hundrevis av Italiensk Salats begeistrete leiegårdsbeboere.
Også inne på resten av Lamon kom det etter hvert til å befinne seg mengder av tilbedere av dette Skjelvanske Italienske Salatvidunderet, blant de mange salat- skrytende innbyggerne med navn som Olsen, Karlsen, Hansen og Nilsen – likedan de som var adskillig færre, men som hver fredag pusset kobberskiltet på inngangsdøra med godkjent stålull av merket Brillo, med navn som Widding, Segtnan, Wangberg, Malskait, Skansen, Jeremiassen, Høvik, Ekle, Evensen, Tovik, Gjerstad, Knutzen, Wahl, Berntsen, Olaussen, Stensvold og Vagnild.
Husverten i "Tolva" Julius Hernes, var på fornavn med alle, og Jullen gikk husleierunden den første i hver måned med en ferdigutskrevet kvittering for de treogførti kronene – og samtidig ispedd rosende omtale om Den Italienske Skjelvansalaten – de gangene stemningen mellom leieboer og husleieinnkrever tilfeldigvis kunne være tilstede i trange tider.
Også i de dager var reklamens makt stor:
Ved siden av vindusplakaten, sørget også fru Skjelvan for at Den italienske Salaten personlig ble emballert i små, tiltalende pakkenelliker av datidens litt for stive, men ganske gjennomsiktige matpapir, dekorativt omringet av en rødfarget gummistrikk - gummien mest sannsynlig ulovlig skaffet til veie som gjenlagte remedier, etter de tyske soldatenes ulovlige hybelopphold på Lilleby skole i en fem års krigstid. Fru Skjelvan påsto at dette bare var resultater av enkelte litt ondskapsfulle salatkunders toillprat.
Da de to små vegg i vegg butikkene, Sakshaug Garn og Broderi og Spjelkavik Frukt og Godteri i de følgende dager ga sine egne kunder nyss om den sensasjonelt velsmakende Italienske Salat vegg i vegg inne hos Skjelvans delikate og kjølige lille forretningslokale, varte det ikke lenge før kunde-forholdene økte også blant beboerne oppe på Voldsminde, ute på Buran og nede på Svartlamon. Det samme skjedde blant det mere egeninnbildte, velsituerte folkeslaget i trehusbebyggelsen inne i de små hagene oppe på det så spesielle Rønningsletta.
Det ble fort kjent at noe avindssyke beboere blant Ladeveiens entusiastiske Italienske Salatelskere – slike leieboere av bare to rom og kjøkkens rimelige leiligheter i fire etasjers leiegårder- og utstyrt med bare en liten altan – med bare en aller så liten blomsterkasse med blomkarse og kanskje en stemorsblomst eller to – fant ut at disse Rønnngslettafolkene sikkert trengte Italiensk Salat i store mengder til forbedring av helsa – så lenge de måtte bo og leve rett under den ufyselige svarte fabrikkrøyken fra Lilleby Smelteverk.
Men de mest "fastboende" av disse Rønningslettafolkene hadde ikke annet å skryte av, enn en skokk av Syrintrær ved siden av noen "Forglem Meg Ei", noen Revebjeller, ett par dårlig malte flaggstenger og Brendlands bittelille melkebutikk på andre siden av bilverkstedet til Gaden & Larsen.
For handelsnæringen på rette siden av jernbanelinjen hadde sitt tilhold nede på Lilleby:
Like nedenfor Spjelkavik, Sakshaug og kjendisbutikken Skjelvan hadde skråtobakk- tyggende "Ett Øres Olsen" klart å få seg en plass bak den trange disken i kiosken på andre siden av gaten til Lade Fabrikker – etablert i 1920 - som det sto risset inn rett over kontordøra, og der det over hele vestveggen - med skikkelige store bokstaver var påmalt - "Klok av skade. Bruk tannkrem fra Lade".
Rett over snertne Spjelkaviks Frukt og Godteri, drev den litt for storvokste fruen Ranveig Hernes sin kjølige melkeutsalg på hjørnet av leiegården på fire etasjer og øverst på bakken – i Ladevei`n 4 luktet det frodig, nymalt kaffe allerede ute på fortauet til gamle Serine Tillers "Krambod". På andre siden av Lillebyskolen hadde fiskehandler Hvidsand sitt storslagne utsalg - der den romslige båtkaren tilbød levende individer tatt i fjorden tidlig på morraskvisten rett utenfor sin egen lille hyttekåk ute i Børsabergan.
Vegg i vegg med Hvisands Fisk og Vildt hadde Ole Sjøvik Ladeveiens eneste kolonial og tobakksforretning – stedet der ingen guttonger stakk innom mer enn en gang -. I Tolvas første etasje, hendte det at den snille Berntsen-kjærringa kunne gi ei lita ekstra ause med melk oppe i aluminiumsbøtta – hvis hun var gjort kjent med at ikke alt sto så bra til bak leilighetenes fire vegger.
Handelsvirksomheten der inne blant Lillebys gater og streder var stor i de riktig gamle dager, men for svært mange av beboerne var FRU SKJELVANS EGENPRODUSERTE ITALIENSKE SALAT – det mest velsmakende vareslag, ved de mange husmødrenes overraskende innslag ved søndagenes frokostbord.
Æ glæmme aldri barndomstidens Italienske Salat fra fru Skjelvans lille Delikatesse Salong der inne på Lilleby.
I de årene vi bodde nede i selveste Italia, var vi stadig på utkikk etter den samme kvalitetsmessige og velsmakende Italienske Salat som der oppe i hjembyens fødested inne på Lilleby.
Vi glemmer den aldri.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar