-Bruk kronene på deg selv i jula. Til mat. Du er både blakk, blek og mager -
Husvertinnen ville for en gangs skyld ikke ta imot husleien den femtende i julemåneden. Thomas
ble flau - men glad.
-Dette lille gulvet oppe på kvisten får du vaske selv, så tar jeg sengeskift og de skitne klærne dine -.
Thomas fikk urolige følelser hver gang han hørte de tunge stegene opp loftstrappen - han ville ikke ha besøk, men måtte si seg takknemlig for morsomsorgen. Selv om det til tider kunne bli litt for mye av det.
Han prøvde å temme rastløsheten, men lyktes ikke alltid. Loftsrommet var greit å ty til når de andre leieboerne var på arbeide, men det ble verre når hjemkomsten ble feiret med stekt sild, løk og kaffelukt rundt om i trappeoppgangen - helt oppe til kvistrommet, der han holdt hus.
Rekingen i bygatene på sen ettermiddag og kveldstid kunne være greit, når han bare fant seg en eller annen med det samme tempoet han kunne gjemme seg bak.
I midtbyen var det alltid et storslagent liv – stive i blikket og gjerne nedlesset av pakkenelliker, stresset folk gatelangs i et oppjaget ganglage.
I det sure været hadde han trukket nedover mot Østbanestasjonen, der han hadde funnet seg en plass ved et lite, bortgjemt kafébord, lengst inne ved den mest hektiske perrongen. Her hadde han god oversikt over travle reisende - småspringende yngre sjeler, som brøytet seg vei mellom saktmodige eldre mennesker - folk som sikkert hadde trengt hjelp med kofferten og en arm å kunne holde i.
Hyling og sutring fra smårollinger som krevde stadig mere oppmerksomhet fra utslitte foreldrepar.
Redde folk forsøkte å unngå nærheten av halvvoksne, langhårete guttegjenger, med søvnige blikk etter opprådde jentepartnere eller kontakter med en eller annen gateselgeren av sprøyteutstyr og andre stimulerende remedier.
Med søkende blikk, lot Thomas seg leve med slik andre ensomme personer tilbragte alenetilværelsen, ved ett eller annet kafèbordet nede på jernbanen.
De langt fleste var mest opptatt av bare seg selv - eller en av gårdagens gjenglemte aviser, som sammen med en forlengst tom kaffekopp unngikk å bli anmodet om å forlate lokalitetene av ei halvsur serveringsdame.
De stakkars tiggerne – mer og mindre invalidiserte medmennesker - på golvplass i kroken ved hovedinngangen, ble stadig jaget bort - til ny utendørs virksomhet, i det sørgelige grisværet ute på parkeringsplassen.
Thomas fikk et dult i ryggen av en pjusket yngre kar. Hva fyren mumlet om forsto ikke Thomas, før gamlingen ved nabobordet stakk til unggutten noen mynter.
Thomas kom seg på beina og lette lenge blant alt folket i den store hallen, før han igjen fikk øye på den pengløse stakkaren og fikk lettet sin dårlige samvittighet med en femtiøring. Han var imponert over seg selv.
Ruslende lengst borte i hallen - ved utgangen til perrongen, følte han selv at han av et velkledd, yngre kvinnemenneske, ble betraktet som et jernbaneansatt bybud,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar