Sammen med trommisen Jentoft hadde Fidel invitert trompetistene Sigvard og Klaus til øvelse borte i kjerka. Det var ikke lange veien fra Gammelhjemmet, når de la turen rett over kirkegården og organisten så dem vel fremme fra toppen av kirketrappa. Både Sigvard og Klaus hadde instrumentene nede i hver sin lille koffert – det var verre for en ganske ustø Jentoft med stortromma på ryggen og Cymbalet hengende på brystkassen. Fidel fikk betraktet problemet på nært hold, da musikanten skulle passere ett nyoppgravd gravsted som ikke var dekket til med noe som helst.
Ingen av de tre klarte å forsere den bratte galleritrappa, men godtok å bli plassert på de to fremste, harde kirkebenkene. Som notestativ brukte de salmebokrekkene på benken foran dem. Jentoft havnet på en høyrygget kirke-stol som ble plassert innenfor alterringen.
På grunn av at alle tre hadde litt problemer med hørselen, var organist Fidel temmelig klar og lettforståelig med gestikuleringen. Han slo takten mest mulig presist og ropte høyest mulig om det var ett eller annet han var misfornøyd med.
De var midt i en snedig liten komposisjon for 2 trompeter, Slagverk og Klavèr da prestesakrestidøra føyk opp med ett brak og en oppjaget sogneprest ankom kirkerommet, før han med ett umenneskelig brøl fikk avsluttet konserteringen. Det viste seg at hans lydmessige protester ikke gjaldt selve musiseringen, men at Jentoft med stortromma befant seg på innsiden av alterringen. Han fikk lempet både tromma og Cymbalet over den plysjbelagte alterkanten, før han tok Jentoft i vensterarmen og fikk trukket nittiåringen bort fra kirkens aller helligste sted.
Det var der og da at kirkens musikant Fidel øynet muligheten for å kunne få bemerket hvem det var, som på dette i dette tidspunkt var leietaker av Vårherres Hus.
Høyt og tydelig ba han Sognepresten pelle seg tilbake til prestesakrestiet, der han gjennom veggen inn til kirkerommet - i fred og fordragelighet, kunne lytte til tre av Herrens utkårne og litt tilårskomne musikanter, mens de benyttet Guds hus til fredelige innøvelser av salmen Kirken Den Er ett Gammelt Hus.
Sogneprest Bendik ble så perpleks over å bli jaget ut fra sitt eget Gudshus, at han sporenstreks kom seg bortover til Prestegården, mens musikantene uforstyrret fortsatte med å gjøre seg ferdige med det planlagte programmet til en hyggekveld borte på Gammelhjemmet og likedan til medvirkingen ved en musikkaften i kirka en måneds tid senere.
Bestyrerinnen borte på Hjemmet hadde ganske umiddelbart mottatt prestens oppsiktsvekkende fortellinger om hva det var som han egentlig hadde opplevd inne i kirkerommet denne kvelden. Hun tok seg derimot den frihet å mene at prestens utleveringer måtte være noe overdrevet – den geistlige hadde ikke lov til å lyve, men å overdrive var ikke syndefullt ifølge hennes kjennskap til Bibelen.
Men da hun nøye sonderte de tre musikantene om hva det var som virkelig hadde skjedd, innrømmet hun at hun beklageligvis fikk ett enda større hatforhold til sang og musikk på hennes eget Gammelhjem – ett sted der ro og fred var det viktigste, selvsagt ved siden av nok søvn og dagens fastlagte måltider.
Etter hvert som det blant bygdefolket stadig ble mere kjent at det blant hjemmets aller eldste også befant seg to trompetister og en svært så ivrig trommeslager, begynte sambygdingene å kalle gammelhjemmet for Himmelblæsten – til stor avsky for både bestyrerinna og sognepresten, men til mest mulig skjult entusiasme fra organist Fidels side.
De mest oppegående av pensjonærene forlangte at andakten på onsdags formiddagene ble kalt Huskestue, der det meste av salmesangen ble spritet opp med både blåsemusikk, taktfaste slag fra Jentoft på stortromma og med kirkemusikant Fidel som kvikk akkompagnatør ved det dystert utseende klaveret.
Dette grep om seg og ga seg utslag i at de pårørende besøkende til flere av beboerne, stadig oftere hadde med seg eiendeler fra hjemmene – etter-ladenskaper som gamlingene i yngre år hadde hatt til kos og glede. Dette resulterte i at det etter hvert kom til å bli nye lyder fra de forskjellige rommene. Flere av beboerne ble eiere av munnspill, ett par engstelige damer hadde fått overlevert sine gamle Hohner blokkfløyter, Olaus oppe i andre var blitt gla da barnebarnet kom med en torader i originalkofferten fra 1925 og gamlingen Isak med bare en fot, trodde ikke sine egne øyne, da dattera hadde tatt med seg fiolinen og til og med husket på både harpiksen og buen. For at Bestyrerinna ikke skulle få anfall, måtte skarptromma hans Ingolf lures inn baktrappa av hans eneste oldebarn.
De mest karravolige av beboerne – var tydelig misfornøyde med seg selv, for at de i yngre dager ikke hadde sørget for anskaffelsen av ett eller annet instrumentet, noe som resulterte i at det ved ettermiddagenes kaffepauser stadig oftere kom til å bli beboere som fant på å skulle prøve seg på å spille på slurva – selv om personellet syntes det ble vell mye sikling og søl ved kaffebordene.
Av de atten gammelhjemsbeboerne var det tolv som mer og mindre hadde holdt senga i store deler av de vanlige ukedagene – de andre seks satt nede i dagligstuas lenestoler, omringet av solide puter og godt inntullet i varme pledd.
Så snart organist Fidel - ved sin stadig oftere tilstedeværelse klarte å få hjemmets beboere til å ta med seg det de måtte ha av musikkinstrumenter til avtalte stunder nede i dagligstua, ble det ganske snart mer liv i lærvan, ifølge gamle Jentoft. Han brukte å stå nede i gangen, der han med stor iver slo på stortromma for å forkynne at noe skulle skje innom gammelhjemmets fire vegger til vederkvegelse for alt folket.
Og pensjonærene kom ruslende i sine tøfler – noen klarte å komme seg ned trappene alene, andre trengte hjelp og støtte, mens bare fire riktig gamle, tunghørte og umusikalske surpomper, forlangte å få bli på rommene, der de offentlig bebreidet bestyrerinnen for galskap ved å tillate alt det musikalske levenet nede i storstua.
På grunn av organist Fidels pågangsmot ble resultatene gradvis bedre til stor irritasjon for bestyrerinnen, men til adskillig glede for hver eneste en av de fjorten musiserende kvinner og menn på gammelhjemmet. De to kjøkkenhjelpene lot sine frydefulle beundringer bli til ekstra kaffeservering etter hver musikkøvelse - med nyprodusert bitteti og skikkelig kaffefløte.
Men for Sognepresten, Menighetsrådsformannen og Gammelhjemmets bestyrerinne ble huset gjort om til en Syndens Bule.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar