Slike årlige juleforberedelser på Lillebyskolen, begynte allerede samme dagen som skolene var ferdige med sommerferien, mens i hjemmene var det første og ganske viktige allerede unnagjort, når Far i stua hadde lakkert over både tregulvet på kjøkkenet og ett strøk med samme var over stuelinoleumen, men først så snart kjærring og unga var kommet seg avgårde på noen feriedager.
Jula var jo bare fem måneder unna.
–Det e godt med aillt som e oinnagjort -.
Som pianoelev hos Ingrid Nissen ute på Buran, ble Terje straks etter at sommerferien var over, også nøye informert om hva som skulle innøves av julemusikk.
Hos Frøken Berit besto juleforberedelsene av papir og papparbeide, både som dekorasjoner og til juletrepynt. Det ble både klippet og limt, malt og tegnet og av Frøken fikk de lærdom i hva julen egentlig sto for og hva den betydde for alle i familiene til de som var hennes elever i første klasse på skolen. Frøken Berit var søster av sogneprest Tangvik og hadde selv skaffet seg gode kunnskaper om både Maria, Josef, det lille barnet Jesus og om det elendige husværet som de hadde hatt der nede i Betlehem.
Frøkens gode sangstemme var til både nytte og gagn, men både Gido, Kjell og Terje syntes alle julesangene var innmarie å komme seg igjennom – både teksten og melodiene.
-Derre med å søng om at hainn derre Jesus e født – å det te å me før snø`n e komme, e bare toill -.
De tre kompisene var fullt enige. De interesserte seg mest for planleggingen av å skulle fabrikkere eller kjøpe inn julegaver til sine aller nærmeste.
Forberedelsene ble stadig mer hektiske og problemene økte, etter hvert som julemåneden nærmet seg. På Lillebyskolen lærte de hvordan jula skulle feires, men elevene fikk ikke lærdom og forståelse for at både penger og foreldrenes egne formeninger om tvil og tro spilte inn. Frøken Berits klasse besto av jenter og gutter fra så mange hjem, der alt var så forskjellig når det gjaldt både kirken, menighetslivet for øvrig - og religionstimene på skolen. I klassen befant det seg unger som også fikk lov av sine foresatte til å bli med som speidere, gå på søndagsskolen, eller å være med i Guttekoret borte i Lamokjerka, mens andre hadde en mor eller en far som var motstandere eller uienteresserte i alt som hadde med slike ting å gjøre.
Det samme var det med selve julefeiringen og derfor kunne alle forberedelsene i klasserommet være til sorg og skuffelser for enkelt følsomme klassekamerater, men til spenning og stor glede for andre.
Når ungene begynte med skolegangen var de fleste allerede blitt såpass forstandige - at de fra tidligere høytidshelger hadde merket seg, at på grunn av for mye alkohol under jule og nyttårsfeiringen, kunne mye av det som foregikk av onde og dumme ting innom husets fire vegger, ha vært helt annerledes.
Frøken Berit hadde mye å tenke på og mange hensyn å ta, i løpet av sine mange forberedelser foran en julefeiring, til beste for både skoleungene, de foresatte. Og for henne selv.
Ved siden av pianotimene og guttekorøvelsene i denne førjulstida, var Terjes viktigste engasjement dette med å skaffe seg noen kroner til gaveinnkjøp – småting som skulle ligge under treet på selve julekvelden. Hva som var inne innom innpakkingspapiret var ikke det viktigste, men hvordan selve pakkenellikene så ut, selv om det ikke fantes hverken dekorativt julepapir eller flotte og fargede pakkebånd. Som alle andre brukte Terje vanlig gråpapir og tynnest mulig hyssing på gavene, som lenge før selve dagen ble omstendig lagret på en mest mulig skjult plass – enten under sprinkelsenga, nede i kjellerbua eller oppe på loftet.
Samtidig med alle andre gjøremål foran den viktige høytiden, brukt den alltid så pertentlige moderen førjula til å sørge for at det som trengtes av påkledninger var i orden. Det som hun ikke selv klarte å få gjort noe med, ble lagt frem for snille sydame Høvik, som med ydmyk stemme bar seg over at hun "jobbet seg i hjel"for å kunne hjelpe alle de stadig mere og mere pågående mødrene.
I krigstiden var det dårlig med klesplagg til salgs i butikkene, derfor var de som fantes av sydamer fullt engasjert med reparasjoner og omsying av gamle plagg. Sko var også mangelvare og skomakerne ble viktige personer over alt i de små verkstedene, når de reklamerte med både helsåling, halvsåling, flikking og reparering av sko i alle størrelser – det fantes til og med de som laget spasersko av steinbitfisken sitt sterke skinn. Mye ble laget av presset papir – blant annet både skoleransler og håndvesker.
Både under og etter den femårs lange krigen var matmangelen stor og også de mange husmødrene inne på Lilleby og nede på Lademoen, hadde travle og problematiske tider før de digre kirkeklokkene borte i Lamokjerka ringte jula inn på julekvelden presis klokka fem.
Men det var det gudskjelov ei stund til enda
-Du har god tia på dæ, Frøken – sa`n Terje te a Tangvika, mens hun intenst drev med innøvingen av Her kommer dine arme små. – De store kommer etterpå – kommenterte han. Strenge blikk fra Frøken – jubel i klassen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar