Etter en del heftig diskusjon dem imellom, ble det oppnådd enighet om at papegøyen Adamo - istedet for å tilbringe sine dager i ensomhet oppe i Katedralens tårnrom - skulle ha daglige reklameinnslag, fra sin plass i det hjemmelagede treburet under den skyggefulle Parasollen.
Her skulle den på oppfordring rope Madonna Mia - Herre Gud, men selvfølgelig alt etter hvem kundene kunne være.
Luigi ble gitt oppdraget med å snekre ei lita trebu, som skulle få plass ved siden av frukt og
grønnsaksdisken.
Arbeidet med den smale, lille salgsbua - tegnet av Fabio med skrått tak, en kundeluke på forsiden og en låsbar dør bak - ble igangsatt umiddelbart etter at de hadde innhentet løyve hos Abbeden.
De nødvendige treplankene mente han de skulle finne borte på Klosterets raskhaug, i bakkeskråningen like bak hønsehuset.
Alle de små cellevinduene på klosterets nordovervendte vegg, kom pånytt til nødvendig klosterbruk for
flest mulige nysgjerrige munker:
- Hva i all verden kunne det være som Vårherre denne gang hadde tenkt å sette i gang med der borte på klosterets åkerland - helt inn til veikantens nyoppsatte frukt og grønnsaksdisk? -.
Også Broder Lugi hadde brettet opp ermene til munkekutten og brukte sag og hammer til papegøyen Adamos
frimodige rop med - Madonna Mia -!
Luigi gjorde korsets tegn da Papegøyen allerede på hans tredje arbeidsdag, med brusende innforlevelse og
høy røst kunne rope - Ferma la bocca - til Fabios forklarende oversettelse for Maestroen med `Hold Kjeft!`.
Fabio kom frem til at han trengte å få til en dopapirprat med Maestro. Han syntes ikke det bare
var Vårherre som skulle impliseres i kioskopplegget.
Han lot Luigi ta seg fri en kort stund fra snekkerengasjementet, for å ivareta disksalget, mens han selv
tok turen bortover til Katedralens orgelgalleri.
Maestro tok frem dopapiret og Fabio syntes han etter hvert fikk de råd han trengte, foran oppstarten av
den særdeles usedvanlige kiosk virksomheten. Etter Maestros kjennskap til de tradisjonsrike Italienernes liv og levned, ville kioskåpningen være et helt unikt foretak:
Munken Fabio, med Munken Luigi som en "sleeping partner", skulle starte en bod for salg av
Pølser, Ketschup og Sennep - det første spesialforetak i sitt slag i den tids Italia - ifølge orgelmusikantens
ivrige anbefalinger etter mønster fra Norge -.
-A`la Norvegia - Fabio begynte å bli litt dreisen i ett og annet norske ordet.
Dette var resultatet både av Fabio's lesevirksomhet på landsbytannlegens venteværelse om dette spesielle norske, tradisjonsrike foretak og med Maestros dopapir utdypninger om norske helt vanlige pølse boder .
Abbeden hadde tillatt pølselagring nede i den kalde klosterkjelleren. Det samme med både ketschup og
sennepsflasken. Og disse lompene.
Fabio var fullstendig klar over riktigheten av Maestros påstand om at pølsene burde selges varme, men de
kom fram til at med over tretti Italiagrader i skyggen, ville faren for pølsesprekk være til stede om pølsene ble utsatt for ytterligere og fullstendig unødvendig oppvarming.
Den lille kiosken, fikk over kioskvinduet påskrudd et selvgjort skilt, påmalt "Munken Fabios Pølsebod"
og både den og grønnsaksdisken, ble skiftevis betjent av klosterbrødrene Fabio og Luigi.
Den moderne tid hadde kommet til det gamle klosterdistriktet fra år 1250 etter Kristus.
Fabio og Luigi innså etter få dager, betydningen av alltid å ha ett par flasker av denne såkalte Hjemmets Vin under disken.
Sånn litt på luringen, for de så begge på dette som et betydningsfullt og høyt salgsfremmende tiltak.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar