Hele den italienske landsbyen viste stor nymotens interesse for den enmannsbetjente pølsebua - det var egentlig ikke rom for flere enn en eneste ekspeditør inne i det meget trange bodsopplegget, eller Herberget som de kalte"litjhuset" i sine ekstra glade stunder.
Begge ble avbildet i det tosiders lokalbladet:
Munken Fabio foran Frukt og Grønnsaksdisken, Luigi i salgsvinduet
i Pølseboden - begge selvsagt iført sine munkekapper, men uten hodeplagg.
Både lomper, ketschup, sennep og pølser var fremmede varesorter fra slike utsalgssteder i Italia. Derfor
var Luigi avbildet med en lompe i venstre hånd og med to pølser i den andre.
Overskriften i lokalbladet var - "Pølsemunker med Kirkelomper".
Både grønnsaks og pølsesalget hadde en tendens til å øke fremover mot helgene – søndagene og etter Høymessen var de aller beste, for på grunn av Kirkens regler i Italia, kunne de ikke åpne før gudstjenestene var til ende.
Det var særlig etter messene med Sokneprest Don Marco at besøket til Pølseboden var størst. Hverken Fabio eller Luigi hadde problemer med å forstå hvorfor:
Don Marcos prediken var alltid så inn i hampen langvarig, at menigheten etter messen formelig sprang bortover til pølse- utsalgsstedet for å kunne få seg en matbit i den etter hvert så lange køen. De som havnet bakerst, var alltid de mest hungrige, men også mest hensynsfulle kirkegjengerne.
De som til egen beklagelse hadde plassert seg nærmest Prest og alter og derfor ikke torde annet enn å holde seg lengst mulig nedpå i kirkebenkene, mens de for en kort stund lot som om de nøt hva det kunne være Organisten foredro som Postludium til høymessens slutt.
Det var på en søndags kveld - umiddelbart før stengetid - at det skjedde:
Det silregnet noe aldeles storslagent italiensk og Broder Fabio var nettopp kommet tilbake fra klosteret,
etter å ha låst inn det lille pengeskrinet med søndagens utbytte i Abbedens storslagne pengeskap.
De resterende seksten pølsene, samme antall lomper, samt to flasker - den ene med ketschup og den
andre med sennep, var som vanlig nedpakket i den brune esken, for å skulle settes på fast plass nede i den
kjølige klosterkjelleren.
De to kuttekledde munkene, Fabio og Luigi sto tett sammen inne i den trange pølsebua, mens de
ventet på at det kraftige regnværet skulle ta slutt. De hadde ikke lukket igjen salgsluken og kunne se
nedover den langstrakte grusveien, helt til den ble borte i storsvingen nede ved skogteigen mot Arrone bakkene.
De øynet en større og større svart tingest som nærmet seg. Etter å ha vinglet seg framover grusveien i
striregnet, kunne de etter hvert konstatere at farkosten var en tandemsykkel, ført av to personer ikledt
side, svarte regnfrakker, og på hodet hver sin sydvest i samme farge. På grunn av den ganske sterke motvinden slet de seg frem i regnværet, ganske sammenkrøket over sykkelstyrene. På hver side av tandemens
bakhjul var det festet to store sykkelvesker.
De to kioskeierne betraktet ankomsten av de svartkledde regnkappesyklistene med adskillig forundring, og
fra pølsebodsluka la de merke til at parkeringen og ankomsten bort til kiosken gikk utrolig raskt for
seg.
Viftende med hver sin revolver ropte de i munnen på hverandre:
- Soldi, Soldi - penger, penger.
Fabio var så forfjamset at han bare ble stående å blåholde på den brune pappesken med de seksten
pølsene og lompene, gjenbundet med den tykke, grå hyssingen.
Luigi tok det hele mere kaldt, studerte de to ranernes brutale væremåte og kom i farta fram til at det måtte være engelskmenn, på grunn av at han syntes å se et lite engelsk flagg på den svarte regnfrakken til den ene.
Han fant det derfor riktig å rope – "Teak i easy!" gjentagne ganger.
Til tross for det redselsfulle opplegget kunne Fabio i ettertid fortelle at det umulig kunne være to engelske forbrytere, for som italienere flest, hadde ingen av de to forståelse for fremmede språk. Dessuten var det ikke noe engelsk flagg som var påsydd regnjakken til han som syklet forrest på tandemsykkelen - det var nemlig rett og slett en påsydd logo, merket Capi Porena.
De to brutale ranerne viftet truende med revolverne og den mest brutale rev til seg Fabios brune pappeske
inneholdende dagens restopplag av pølser.
Pengeskrinet var ved Vårherres gode hjelp forlengst innlåst borte hos Abbeden, like før tandemsranerne var blitt observert lengst borte på den lange grusveien.
Pappesken ble i all fart stappet ned i den ene sykkelvesken, tandemen ble pånytt besteget av de to forbryterne,
de telte høyt og noe bestemt til tre, før de fikk den felles pedaltråkkingen i gang – og forsvant nedover mot den italienske autostradaen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar