De hadde lånt et skikkelig kart over Roma by, men var kommet fram til at de ikke ville legge opp noen
slagplan for denne eneste dagen som de helt alene hadde til rådighet. Korsangerne hadde andre planer.
Som rett og riktig var, møtte de til den grytidlige Morgenbønnen i ett av Peterskirkens mange kapeller,
før de sammen med mange av munkene ble med på en enkel langbords frokost, ved et av
klosterrommene bak de strengt bevoktede portene til Vatikanet. Hans Hellighet, Paven, så de ikke noe til. De
regnet med at han sikkert fikk sin frokost servert oppe i sin private leilighet, i fjerde etasje og med vinduer vendt mot selveste Petersplassen.
Både Fabio og Luigi stilte i sine fineste Munkekutter, barhodet og med gode sandaler på beina.
Corsoen - avenuen - fra Petersplassen og nedover i retning av Roma sentrum, bar preg av de store
menneskemengdene som ville delta ved Pavemessen på Petersplassen klokken ti, der sytti-åtti tusen
Pilegrimer fra hele verden ville komme til å være tilstede på denne minnedagen for Peter og Paulus - altså den tjueniende juni.
Men Brødrene Fabio og Luigi - som hadde medvirket ved Pave Audiensen dagen før sammen med Maestro
og hans store kor, var kommet til at de heller ville "gjøre" storbyen på andre måter.
Kommet ned Corsoen fra Petersplassen, havnet de i en svært trafikkert hovedgate, der bilistene var
fullstendig som gale med ett voldsomt bruk av bilhornet, som de uhemmet kjeftet på sine medtrafikanter med.
Både Fabio og Luigi merket seg at det var få kjøretøy som ikke var utstyrt med kollisjons bulker i karosseriet fra tidligere meritter.
Fabio hadde sørget for å sy på en spesiell lomme på innsiden av kutten, slik at han hadde et rom for å
kunne skjule pengepungen i. De hadde tatt med seg noen få felleskroner fra Pølsebodvirksomheten.
-Ska det værra - så ska det værra, sa Luigi.
Det hendte han hadde sine lyriske øyeblikk.
Helt inne ved nedgangen til en av de mange Metrostasjonene, hadde det satt seg ned en krabat med
sorte solbriller som på en plakat over brystet, forkynte at han var blind, men allikevel trengte penger. Gode, Fabio tok fram noen småpenger fra den skjulte felles pungen. Myntene ble lagt i den blinde
tiggerens fremlagte alpelue med ett ærbødig nikk fra dem begge.
En time senere - og to kvartaler lenger nede - fikk de øye på den samme blinde tiggeren uten hverken mørke
briller eller plakat - i full fart på vei bortover til enda en Metrobanestasjon.
Fabio var lykkelig over at Vårherre så tydelig og offisielt kunne vise fram en av sine helbredelsesmuligheter
for alt folket.
Fabio gjorde Luigi klar over at han ikke hadde sett en eneste bod - med salg av pølser, lomper,
ketschup og sennep. Ikke ei eneste Pølsebu i en millionby som Roma.
De spurte ved disken i en aviskiosk og ble anbefalt å finne seg en plass ved et av de runde bordene
utenfor kiosken. Her fikk de av en forklepåkledd ung herremann utlevert et flott påtrykt papirark med
tilbud om alle slags forunderligheter av pølser i papirløse tilstander på storslagne tallerkener og med varianter av både ditt og datt.
På dette papirarket sto det med uleselig skrift hva det var som kunne bestilles av denne oppjagede og rundtomspringende serverende fyren, som så ut til å mene at de to Munkene sikkert bare var oppfødd på brød og altervin.
Men ikke en eneste pølse med lompe og med ketschup og sennep i ett lite tynt matpapir var anført i den svære alterboken som de var blitt overlatt dem som lektyre ved ankomsten.
De forlot etablissementet - forundret og like sulten.
Siestaen - fra klokken ett og utover - tilbrakte de i avslappet positur på en skyggefull plen oppe i Borghese-
parken.
Det ble derimot ikke så lenge før de strammet tauet i midjen av Munkekutten og la spaserturen
nedover mot Spansketrappen. For syns skyld gikk det ikke an å oppholde seg oppe i parken noe lenger, for
Siestaparken ble til den rene bikini utskeielsesplassen, der munkeparet med stor tilfredshet følte at de lot seg bli omringet til syndige men blyge kikkere ute i Guds herlige natur, på ett sted der det etter hvert krydde av slike velskapte skapninger - i mer og mindre upåkledde tilstander.
Både munk Fabio og munk Luigi slo blikket blygt ned da de tuslet bort fra det idylliske området.
- Lykken er å leve ett sunt og sædelig liv for seg selv, men helst under Vårherres oppsyn - forkynte en tankefull Fabio – han grep Luigi i armen før de forlat parken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar