Fabio og Luigi ble ganske forskremte stående tilbake inne i Pølseboden. Broder Fabio gråt, mens Luigi prøvde å trøste sin gamle venn.
Rett ned for kioskluken oppdaget de den ene av ranernes pistoler – en svart og svært naturtro kruttlappistol, ammunisjonsfri – altså ikke ilagt en eneste kruttlapp.
Det var såpass sent på kvelden at ingen av munkene oppe i klosteret var klar over hva som hadde skjedd med Brødrene borte i bua – heller ikke Abbeden.
Fabio hadde ikke nerver til å sove alene oppe i tårnrommet denne natten og ble av Luigi tilbudt å ligge andføttes i hans seng innom klosterets trygge vegger.
Etter den tidlige Morgenbønnen, ble Abbeden fortalt om den stygge hendelsen kvelden før. Han fikk oppriktig medfølelse med de to og kontaktet Carabinieri, som sendte en uniformert herremann oppover til klosterets port.
Polisen fikk notert seg noen detaljer av Fabio og Luigi og var av den absolutte formening at de to munkene hadde vært svært så heldige – ikke ett skudd hadde forekommet under attentatet og heller ikke en krone var blitt frarøvet dem.
-Herrens navn være lovet -, sa Abbeden og antydet en mulighet for å gi dem noen dager fri fra klosteret – de trengte sikkert noen hviledager etter alle de strabasiøse hendelsene.
Etter bare ett par dager, kunne han derfor formidle en hjertelig invitasjon til de to, fra det lille klosteret høyt oppe i Apeninnene – dit de kunne komme seg med en busstur på bare noen få timer.
Fabio og Luigi puttet sine nedslitte tannbørster og ditto tannkremtuber ned i en stor gråpapirpose. Det samme med hver sin ekstra røde og grønnrutede underbukse sammen med ett par strømper. Iført rene munkekutter og med hetter i noenlunde samme farge, kom de seg på plass i den nesten folketomme bussen.
Luigi hadde ymtet frempå om å bruke tandemsykkelen som før – men til det kom det ikke noe svar fra Fabio, som plagdes veldig med å være gangsperr.
-Fenna la bocca – hold kjeft – var alt Fabio sa.
Maestro – organisten – skulle ta vare på papegøyen Adamo de dagene de ble borte og en av de mest tørrlagte av klosterets munker, fikk oppdraget med å ha flaskene med Hjemmets Vin innelåst på sitt eget rom, likedan å holde Fabios sin velstelte kjøkkenhage sånn noenlunde fuktig, mens de t var borte på denne utflukten.
Reisemålet var ett svært gammelt kloster, som var bygd inn i en bratt fjellside og der fremkomsten skjedde på en kjerrevei, som snodde seg ett par kilometer oppover fra den lille landsbyen.
For noen få år tilbake var det mange Munker som hadde sitt hjem her, men nå var det bare to som fremdeles bodde i selve Klosterhusene.
Derfor ble bygningene brukt av munker fra andre klostre, når det for noen dager var ønskelig med et fristed i stillhet.
I samme høyde, men et godt stykke unna, lå det et nonnekloster, hvor mange levde sine liv i noenlunde fred og fordragelighet sammen med sin Abbedisse.
Det var fri sikt mellom klostrene, men avstanden var allikevel såpass lang, at det bare var ved klarvær at
de to fastboende munkene, kunne innse at personene som de forsøkte å få øye på bar nonnekapper.
For ingen av de to ville vedkjenne seg eierforholdet av hver sin kikkert.
De to ensomme klosterbrødrene levde sine liv i felles åpenhet med Vårherre og for det meste også det
samme dem imellom. Hva den ene brukte klosterets cellevindu til, hadde ikke den andre noe med.
Litt privatliv var ikke å forakte - det skulle nå bare mangle, mente de begge to.
Folk i Italia har gjennom alle tider vært et pokerspillende folkeferd. Fabio og Luigi var ikke bevandret
uti kortspill i det hele tatt, men de to Munkene oppe i fjellklosteret hadde stor glede av å avsløre sine
ferdigheter, samtidig som de på de sene kveldsstundene klarte å lære de to ferierende Brødrene de
viktigste, grunnleggende spillereglene.
Den godt aldrende Fabio kom fram til den formening at de to fastboende ikke alltid hadde rent mel i
posen, for det måtte være noe muffens dem imellom, da den yngste med en latter foreslo at de kunne spille
klespoker.
Både Fabio og Luigi syntes det ble litt mystisk, da den andre munken med en litt underfundig latter forkynte at slike ting bare burde skje når de var alene - som vanlig.
Det ble varmt for Fabio og Luigi da de hadde en av sine daglige spaserturer oppover langs elva. Munkekuttene
var kanskje ikke det aller fornuftigste klesplagget som Vårherre hadde utstyrt dem med, på dager med
hele trettiåtte og en halv oppvarmede grader.
Vel framme til en vakker, fristende elvekulp ble de enige om å innvilge seg et forsøk på en dukkert.
Både Fabio og Luigi var jo iført sine røde og grønn rutede shorts under munkekutten . For å skulle være
helt på den sikre siden, brukte begge grønne bukseseler for å kunne være garantert at kortbuksene
ble holdt på plass.
Dette gjaldt spesielt for Luigi - lang og mager som han alltid hadde vært. Fabio trengte ikke å ha slike problemer - eggformet som han var blitt på sine gamle dager. Men at de grønne bukseselene var
dekorativt riktige, var de begge enige i - særlig så lenge Skaperen hadde utstyrt dem med en fullstendig hvit
hudfarge.
Sjenerte - altså overhodet ikke italiensk i væremåten og i en noe blek og uvanlig diskret forfatning, fremsto de i sine kortbukser – med en hud uten antydning til en ønsket, lysebrun pastellfarge.
Lange, magre Broder Luigi lot sitt hvite legeme gli ut i kulpen for en forsiktig svømmetur. Fabio kunne
ikke huske at han hadde oppholdt seg under vann, siden han ble handbadet av sin mor oppe i en solid
eikestamp for over åtti år siden. Derfor plasserte han seg i vannkanten - som ett hvitt fyrtårn, med sin rødsprengte ansiktsfarge - varmt oppglødd som ett fyrtårnsvarsel til de som kunne finne på å nærme seg.
Og jammen skjedde nettopp dette, for midt under Brødrenes svalende stillhet, ble de fort klare over at noen var på vei til vannkulpen like nedenfor dem.
Mest mulig anonymt betraktende, fikk de sitt livs sjokk ved å bli nødt til å besiktige en liten flokk nonner - fire i tallet - og som i raske vendinger trådte fram i Evas drakt.
Fabio og Luigi rakk ikke engang å se en annen vei for å markere sine syndige utskeielser, før de fire
nakne og formodentlige jomfruelige nonnene, med kvinnelige hvin og uartikulerte hyl, i lange byks forlot arenaen. De svarte nonnekappene ble etter beste evne holdt mest mulig bedekkende foran de aller mest kvinnelige av kroppsdelene.
Fabio og Luigi fant det fornuftigst at de i sine noe oppglødde tilstander, i all hast måtte abdisere fra sine
badeutskeielser.
De iførte seg sine munkekutter, hentet sine tannbørster borte i klosteret, og kom seg på
første buss tilbake til sine egne senger - til papegøyen Adamo, tårntrappens gelender og til
grønnsaksdisken og pølsebua – noen himmelske livserfaringer rikere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar