Joss var ikke gamle karen da de uniformerte tyske `krigeran` - uten forespørsel - tok over styre og stell også inne Østbyen. Seinere i livet mintes han at han i de aller første årene av oppveksten var uten større redsel for disse svært så `karravolige` unge krigerne. De bare var der - overalt – med uniformslua trukket langt ned i panna så lenge krigen varte – og at de til og med spanderte "bong-bong" på ungene når de ble tigget om det.
For voksenfolket ble de fem årene belagt med ett `skiftende skydekke` til alle døgnets fireogtjue timer, men Joss og søstera ble skjermet fra uhyggeligheter så langt det lot seg gjøre, for det som foregikk utenfor husets fire vegger.
For Joss kom de første guttedagene til å bestå av de fire etasjes leiegårdene Åtta, Tia og Tolva i Ladevei`n og likedan alle småhusene oppover Enkgata, selv om fienden kunne sees over alt - etter at soldatene både var blitt innlosjert borte på Lillebyskolen og i alle de grågrønne barakkene som etter hvert ble satt opp rundt omkring.
Ved senere erindringer fra oppvekstens aller første år der inne i barndommens gate, fikk Joss gjerne aller først for seg den ufordragelige lukta fra Ranheim – denne østafor liggende papirfabrikken – som hele døgnet spydde ut drittrøyk i store mengder, fra den skyhøye fabrikkpipa. Mora spådde været, og varslet godvær, når hun fra stuevinduet eller det åpne soveromsvinduet kunne berette, at det var østavind og "skjitlukt" fra papirfabrikken. Det lukta ikke like mye av mengden med røyk fra Smelteverket borte på Rønningsletta.
Etter hvert kom Joss til å forstå at godværslukta ikke bare gjaldt for folket i Tolva, men også for de aller fleste i både Tia og Åtta, borte på Rønningsletta og oppover Enkgata - hos`n Emanuel å`n Leif, hos Vagnhild, Weiseth og borte til lille vakre, lyshårede Hildegunn i Evensengården.
Mora var glad i å fortelle.
Hun mente at denne Pedersengården på andre siden av hestgata kanskje var for finbebodd og ikke passet så godt midt inne i arbeiderstrøket på Lamon. Den kvinnelige direktøren Ingrid kunne umulig trives i ett strøk som besto av bråkete unger, kjeftende kjerringer og slitne arbeidskarer på vei hjem, etter å ha jobbet og slitt siden klokka sju på morraskvesten.
Pedersenhagen var litt for firkantet, med ei grønn og frodig plen som alltid var nyslått av en pliktoppfyllende Emanuel eller hans broder Leif - og var over alt beplantet med Keiserkroner, vakre Kornblomster og storvokste Syrintrær. Metodistvennen Emanuels halvvoksne sønn - Rolf, med de fine mørkebrune brillene, ble alltid plystret inn til kveldsmaten - og fikk derfor tilnavnet Pluto av gjengen i gata.
De mange og meget høye lønnetrærne langs hestegata - som Ladevei`n av forståelige grunner ble kalt - var en pryd og til stor glede. Selv leieboerne oppe i fjerde etasjene i tia og tolva hadde stor glede av de høyvokste Lønnetrærne rett utenfor de store vinduene.
-Bra at lønna e høy utafor stuevinduet i ett hvert fall – mente far Gunerius – den ukentlige lønningsposen kunne være ganske slunken.
For Joss ble Enkgata til det storslagne Paradiset i strøket. Ikke bare på grunn av `rikdommen` rundt denne Pedersengården. Men også den åpenbare freden i alle småhusene innenfor de hvite hagegjerdene, var med på å skape trygghet i ett guttesinn i oppvekstårene. For Joss og bestekompisene ble den smale gata til hellig grunn, hvor epleslang var utenkelig og beboerne gjerne ga hverandre ett vennlig nikk til hilsen og slo av en prat ute på inngangstrappa.
Produksjonen av unger måtte ha blitt nedlagt, for av unger på hans egen alder kunne han ikke erindre andre enn Roffen på ene sida av gata og tøffe Tore og lille Hildegunn innom plankegjerdet til Evensengården, der huseieren `Olsenkjærringa`oppe i andre bare viste seg når hun i sine side, svarte skjørt måtte over den lille gårdsplassen for å komme seg til utedoen.
- Hu mangle bare soplimen – var kommentaren fra nabokaillan.
For Joss og gjengen ble sildsuplokta den eneste konkurrenten til denne hersens godværs stanken fra papirfabrikken inne på Ranheim. For sildsuplokta i trappeoppgangene før middagstid ble til reine helligdommen, når de fleste av vinduene mot hestegata ble lukket på dagene med østatrekken innefra papirfabrikken på Ranheim.
Mora fortalte den nysgjerrige guttungen om både saltkjøtt og næpgraut, kjøttkak, kålstuing og spekesild med nypotet og melksup. Som kveldskos nystekt potetkak på Aga-komfyrens store magasinplate. Og "painnkak".
Når han fikk noen år på baken og sukkerposen enda var tilgjengelig, ble det mye sirupsknekk på steikepanna om moderen tilfeldigvis var utendørs.
Skopusse sangeren, Mister Nelson på andre siden av gangen til kattepus-Knutzen i andre etasjen, ble en god sangerbror til Joss, om de bare ikke ble forstyrret i sangstudiene med "hvor er du pus", fra det koseglade kattemenneskets matpause - sammen med skokken av villkatter i den stramme pisslukta, på altanen rett utenfor klosettvinduet.
Bakgårdssangere og musikantene med trekkspill, fele eller gitar uten påmonterte strenger var det mange av – og det til stor glede for alle husmødrene oppe i vinduspostene, selv om pengepungen i ny og ne kunne få en litt for stor avlastning med en og annen verdifulle fem eller tiøringen.
Melkebutikkens smårunde frøken Berntsen med dette godhetens litermålet, hadde sitt lille private krypinn mot bakgården. Moderen ga sine instrukser om at sønnen måtte innstille sitt iherdige pågangsmot overfor dette litt tilbaketrukne, eldre og beskjedne vesenet, når han og kompis Gido laget ett mareritt av lyder ved hjelp av harpiks og sytråd mot Berntsenkonas soveromsvindu. Med tid og stunder skulle det vise seg at dette skulle bli noen av hans første musikalske utskeielser: Og det fra ett blikktak i barndommens bakgård - diskret utført ved hjelp av denne sytråden og litt djevelsk harpiks fra en tønne nede i kjelleren, som var ment som fyringshjelp fra såpefabrikken .
Ingen ting av det som skjedde mens disse utenlandske krigerne boltret seg med lettliva "shainekvins", kanoner, jagerfly og bong-bong, kom siden i livet til å gå i glemmeboken for Joss og kompisene inne i hovedresidensen i Ladeveien.
Finnes Barnehjem for gutter borte i svingen på andre siden av gata, var gatas spennende stolthet og skapte godt kameratskap med de andre gutta inne på Lilleby. Den store bygningen var hvit, ruvende og med ett litt for høyt gjerde rundt hele tomta. Den moderlige bestyrerinna, frøken Holm – var høyt respektert både innenfor og utenfor nettingjerdet til heimen, der både lange og korte gutter fikk en god oppvekst, når deres egen mor eller far ikke klarte å ta vare på dem av forskjellige grunner.
Joss kom til å få sine beste kamerater blant karene på de lange sovesalene, særlig da hans egen førsteklasse med Frøken Berit, måtte holde til i i ett rom i Barnehjemmets første etasje, etter at de tyske okkupantene hadde slått seg til ro borte på Lillebyskolen.
Alt som foregikk med Joss i disse krigsårenes guttedager, krøp under huden på gutten og fant seg erindringers plass for fremtida, selv om det ofte kunne bli vel trangt om saligheita der inne. For det ble mange navn med både steder, folk og opplevelser:
Gammelgården, Jystadgården og Jægershvile, Rønningsletta, Gassballongen, Flirop, Den evige Student, søppeldyngene med Rottenikken, Korsvika, Ladehammeren, Kjærringberget og Ladal`n med den bratte skibakken Stuaveggen.
Gatas småbutikker ble til minnerike varder for Joss og gjengen – fra Ettøres- Olsen helt nede ved såpefabrikken Palmin, oppover til småbutikkene Skjelvan, Sakshaug og Spjelkavik like ved undergangen opp til endeholdeplassen for trikken - Serine Tillerbutikken med kaffelukt til og med på trappa utenfor, fiskehandler Hvidsand, kolonial og kortevarekaren Ole Sjøvik og frem til den lille kafeen på hjørnet av Lavei`n Ti - før gavmilde Melkeberntsen avsluttet minneturen med noen kakesmuler i en spisspose fra den lille glassdisken.
Det var utenfor eller inne i denne lille hjørnekafèen at`n Rudolf helt åpenlyst solgte sine gummiartikler til mer og mindre skamfulle mannfolk – slitne karer som på fredags ettermiddagene var på vei hjem fra arbeidsplassen med en brunfarget liten lønningspose på innerlomma: Om den bare fremdeles var full nok, til litt familiær kos, ved ett eller annet mest mulig skjult foreldrested i de små leilighetene - og som ikke allerede var opptatt som sengeplass for noen av de mange nysgjerrige smårollngene.
Ved en eller annen toillpraten ute på altanen, slo gjerne de mest jabbsjuke av mannfolkene fast, at den stygge malingen på de lysegrønne, panelte soveromsveggene, var eneste form for isolasjon - som kunne forringe lytterobservasjonene til ekteparenes kosestunder vegg i vegg. De var ikke dårligere kompiser på grunn av dette - snarere tvert i mot - for respekten var stor - de mest `nærliggende` naboene i mellom.
Gummi-Rudolf bar seg stadig for en alt for økende lagerbeholdning i hjørneskapet ute i sin egen vedbu.
Fredagene kunne bli litt annerledes for enkelte av arbeidskarenes hjemkomst til kjærring og unger - gjerne litt seinere enn på de andre ukedagene - om ikke kona allerede hadde møtt opp utenfor arbeidsplassen, for å få med seg en uåpnet lønningspose hjem til residensen. Fristelsene kunne være mange og gjøre hjemkomstene lite artig, om madammen måtte dytte Sjølingen opp i sengbenken, etter at han litt for slengen i draga - og til stor skam for sine egne unger, omsider hadde klart å finne veien hjem, litt for slengende langs den alt for langstrakte hestegata.
Det hendte at Joss fra altanen i fjerde kunne se arbeidsgampen hans Ivar Sveen kjøre hjem en noe bedugget kusk til stallen nede i Jystadgården, liggende litt for pussa bak på hestevogna. Noen flirende og ondskapsfulle folk i kjøkken- vinduene til Tia og Tolva hevdet at Gampen sælet av seg sjøl på slike kvelder.
Lillemann med vesken, med klokka som alltid var så mange som "herfra og bort til trikken". Flirop, denne flaskesamleren med strisekken – gamlingen som av og til så absolutt skulle vise frem sine edlere deler til gateungene, selv om han var hensynsfull og brukte litt bortgjemte steder til sine fremvisninger. Ola Donk var gatemusikanten som trakterte torader trekkspillet og felegnikkere var det flere av. Knivslipere fantes det også ett par av - og de populære karene var gatemusikantenes konkurrenter – og sørget for adskillig færre med mynter - som ellers ble kastet ned fra husmødrene oppe på altanene.
Blant Joss sine erindringene ble portrommet i Tolva til det rene gledeshuset. Ikke på grunn av pisslukta og de tre digre illeluktende søppeldunkene, men alle fortrolighetene som høyt og lavt - og med stor skrift, ble forfattet på de gulmalte veggene inne i det lange og svært høye portrommet.
Her var i en årrekke både gladmeldinger og ufordragelige anmerkninger blitt rablet ned, sammen med mengder av kjærlighets invitasjoner ispedd ett og annet hakekorset. Velkjente kroppsdeler i forskjellige størrelser og tilstander, var kunstneriske ferdigheter som det var svært mange av.
Joss mintes også alle de fine sangene øverst på veggene, der både " Vi sykler i vei på livets landevei", skaffet litt intim underholdning enten ved hjelp av Gerd og Ottos `På den grønne benk i hagen` eller intime stunder i en robåt ute på den alltid så stille og vakre `Nidelven`.
Portrommet til Tolva var en av plassene som gjorde at Joss på gammeldagan kunne si at "Grønn var min barndoms dal" - og at han aldri glemte sitt fødested.
I bakgårdene innenfor de høye plankegjerdene til både Tia og Tolva, kom Joss og gjengen til å merke at det også inne på Lamon var blitt krig og redselssfulle tilstander.
For der holdt de slitne, russiske krigsfangene til – godt bevoktet av brutale tyske soldater.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar