13.

Presentasjonen av "den mest rappkjeftede både sør og nord for Dovre", Sør-Odølingen Øystein Sunde, ble godt mottatt av en stor forsamling med jublende Ytter Namdalinger, da musikklederen nok en gang inntok senen i samfunnshuset på Kolvereid for å presentere Asfaltcowboyen fra Lambertseter.

                                                             ;;;;

Den alt for smale kirkeveien utover til Lundringkirka denne svært så snørike vinteren ble holdt skikkelig brøytet – i ett hvert fall foran gudstjenestene. Videre kunne kommunekasserer Agdar Myrheim fortelle sin organistkompis  at strømregningen aldri noen gang hadde vært så høye ved dette kirkebygget og etter kommunekassererens mening, trengte slik storaktivitet med både musikkaftener, salmekvelder og konserter både "mytji lys og mytji varme". Kirketjeneren beklaget seg overhodet ikke over stadig økende overtids utbetalinger og kirkebesøket var blitt stadig økende av langveisfarende, sang og musikkinteresserte folk. Søkningen til søndagsgudstjenestene skal aldri ha vært høyere og giftegærne par ba stadig oftere om spesielle solister ved siden av orgelmusikken. Det ble mer variasjon over bryllupsmusikken - både ved inngang og til utgang, etter at orgelnisten lot det skinne igjennom at han selv gjerne kunne tenkt seg å spille noe annet enn denne Mendelsohnmelodien.  Det viste seg å gjøre underverker etter at ett stivpyntet, rastløst og ventende par på Mendelsohn nede i våpenhuset, var blitt foreslått av organisten fra det nederste trinnet av galleritrappen om å velge noe annet til innmarsj, enn denne midtsommernatts trudelutten, der det er to fruktbare eseler som gifter seg. Denne skrivende organisten har aldri vært kvikkere opp galleritrappen enn etter at den vakre bruden kunngjorde:     

- Spæll nokka ainna - vær så snill -.

 Det var ikke enkelt å få oppover den unge pianisten Wolfgang Plagge nede fra Oslo, for å konsertere på ett nyinnkjøpt flygel i Samfunnshusets store sal på Kolvereid. Arrangøren og den humørfylte, kortvokste musikanten plasserte fru moder Plagge i peisestuen hos serveringsdamen "Blå strek" på Kolvereid-pensjonatet, før de to musikergutta helt alene kunne dra på orgelbesøk til både den ene og andre kirkehuset – uten en eneste note, men godt utrustet med fingerferdigheter og gla latter. Konserten med vidunderbarnet på nyklaviaturet ble en opplevelse.

I avislesende kretser ble det hevdet at det måtte være noe galt med avis- redaksjonene, om det for en dags skyld ikke var ett eller annet notatet om organisten eller denne musikklederen. Etter at det hadde gått rykter om at organisten omsider skulle ha fått med seg at både kirkeorglene og vær og føreforholdet skulle være så mye bedre lengre syd i landet, ble det rykket inn en trespalter i lokalavisen om at den musikklederske organisten skule få bedre lønn. Men bedringen skjedde først etter at den borgerlige konkurrenten til A-pressen hadde valgt å rykke inn hvilke aktiviteter det var musikklederen hadde å bale med: Norrøna Musikkorps – Kolvereid Hornmusikklag – Fikkan Skolekorps – Salsbruket Hornmusikklag – Ottersøy Skoles Musikkorps – Abelvær Songlag – Foldereid Songlag – Nærøy Strykemusikk – Musikklederens egen musikkskole – Foldereid Skolekorps – Kolvereid Skolekorps – Salsbruket Barnekor – Sangkoret Chrescendo – Kolvereid Damekor – Visegruppen Tonico – Ottersøy-og Nærøy Songlag – Abelvær Visegruppe – Abelvær Hornmusikklag – Kolvereid Mannskor – Lund Hornmusikklag – Steine Kirkekor - Foldereid Hornmusikklag -  Gravvik Blandakor og Lundring kirkes Ungdomskantori.

Det var kjendispianisten og visesangeren Kåre Siem, sammen med Stock-holmsoperaens Glade Enke, Rannveig Eckhoff, som ankom med hurtigruta til Rørvik i en overraskende blid vintersol og på en likandes mildværsdag til å være midt i  januar måned. Dagen var til fri benyttelse før konserten på Kolvereid om kvelden og den matglade Kåre Siem fant det naturlig med en matbit, for noe annet kunne han ikke forstå det var å tilbringe dagen med så langt ute i havgapet på denne årstiden.

Den goddemte Kåre – sjørøveren fra barne-TV og andre apparatseanser -  og "Gladenka" Ranveig fra operaen på andre siden av grensen, skapte liv og røre  blant alle de andra matglade Viknaværingene i Gjestehuset på Rørvik, under den ettertraktede "Skrei, lever og rognmiddagen" like etter at paret hadde kommet seg ned landgangen fra hurtigruteskipet Midnattsol.

Skreimiddagen trakk i langdrag, men jeg klarte i god tid å få konsertgiverne frem til både pensjonatet og samfunnshuset på Kolvereid, ved hjelp av skipper Helge Fjær på denne høyst nødvendige Ottersøy ferga.

Først den sjuende mars kom hilsningsbrevet fra de to konsertgiverne – etter at de hadde avsluttet den lange turneen på hele enogtjue steder oppover en værhard kyststripe, før de omsider hadde nådd sluttkonserten  oppe i Kirkenes.

-Kjære musicus Terje. Hos deg fikk vi servert den beste skreien på hele konsert-reisen. Alle arrangører var på forhånd gjort kjent med min yndlingsrett og spisestedene på alle de enogtjue plassene bød på den nøyaktig samme fiskemiddagen -.

Etter en tradisjonell og svært populær vårkonsert, som sangeren Olav Eriksen for andre året var budsendt til - for å være solist med de fleste av kommunens kor - gikk både sangens og musikkens tjenere mot en etterlengtet sommerferie.

Men først skulle den syttende mai feires.

Ett av nasjonaldagens mest severdige begivenheter, var en fotballkamp med ett sammensatt lag av bygdekjendiser til kamp mot barneskolenes fremste spillere. Bygdesenterets fotballplass var omkranset av adskillige flaggviftende tilskuere, som med taktfaste heiarop var møtt opp for å bivåne skoleungenes seier over de alderdomspregede krabatene.

Blant de elleve gamlingene befant det seg både en lensmann, ordfører, skole-sjef, prost, en dyrlege, ett par trege gardbrukere og min sogneprest Steinar Solbakken

Dommerpipa ble overlatt til meg – som musikant og en rettferdig korleder.

De jublende tilskuerne kom i ekstase da ungenes tredjemål var et faktum. Etter det femte målet ved de samme småvokste storspillerne, ble jeg som myndig dommer nødt til å dempe ned gemyttene med soknepresten, på grunn av ett upassende hissig munnbruk. Han ble tildelt gult kort.

Etter den neste populære skåringen, ble soknepresten enda hissigere overfor motparten ute på den grusbelagte banen, han fikk hele "menigheten" imot seg, hvoretter Dommerorganisten så seg nødt til å gi den geistlige rødt kort. Den etterfølgende utvisningen gjorde sognepresten fly forbannet, samtidig som han med knyttet neve ga bråkmakeren fra orgelgalleriet ett slag i ansiktet - noe som resulterte i en hoven nese og ett skikkelig blått øye.

Det ble prost Knut Knudsen som til stor applaus fra tilskuerne ble nødt til å dempe gemyttene mellom dommeren og kampens ytrehøyre spiller, sogneprest Solbakken

Årsaken til at Organist og kommunal musikkleder Terje takket ja til tilbudet om samme stilling nede på Hedmarken, hadde ingen ting med det dårlige kampresultatet på nasjonaldagen å gjøre.  

   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

​