TERJE BREDE WANGBERG Det hadde striregnet og det var glatt bortover de skrå svabergene, mot det gamle naustet som fra gamle tider hadde hatt sin plass helt nede i fjærasteinene, der det også var ryddet en ganske lun plass til en færing og en liten tværrskotting som lå halvfull av sjøvann - halvveis oppe i gressbakken.
Den voksne fyren hadde på seg både støvler og oljehyre, mens den kortvokste sjuårige gutongen var adskillig mer tynnkledd, i en strikkajakke, en sydvest og ett par alt for store støvler, der han med ett sammenbundet fiskesnøre i neven, kom ruslende flere meter bak den breie og ganske vomstore gubben.
Eldstekaren Klaus bar på to årer og prøvde hele tiden å få opp farten på den lille krabaten, som på grunn av de digre støvlene hadde vanskeligheter med å holde følge. Han snublet ofte på grunn av det glatte berget, men kom seg som regel kvikt opp igjen og det før sjølingen rakk å få lira av seg alt for mange skjellsordan, mellom hver slurken av den medbrakte heimebrentflaska.
Gråten tok den slitne litjguten Elias, da han snublet og ble liggende i ei steingrop like foran båtnaustet.
-Kom dæ på fotan, før æ bli nødt te å hjælp dæ – din stakkarslige dritonge -.
Morbroren Klaus var en karravolig krabat, som stadig oftere var blitt en alt for bråsint pleiefar, etter at Klaus egen søster Gudrun – mor til Elias, hadde forlatt bygda for godt. Den dagen hun hadde gått seg utfor en stupbratt berghammer på den vanige bærturen siste høsten.
Klaus fikk tømt færingen for alt regnvannet, før Elias klarte å komme seg om bord ved egen hjelp. Guttungen klarte ved egen hjelp å dekke seg til med litt av presenningen, noe som hjalp litt både mot regnet og de stive vindføykene. Klaus ved årene klarte etter mye strev å få rodd båten bortover mot Skaftnesodden, der han etter ei stund ved help av en svenskpelk klarte å få om bord ett par småtorsker, før han ble nødt til å sette i gang med å få en skikkelig storfisk inn over båtripa.
Han bala ei stund og bar seg hele tida, om at han burde hatt en voksen hjelper om bord, i stedet for en vettaskremt liten guttonge, som bare satt der å sutra og blåholdt seg fast til tofta.
Vindføyka var stridigere og det samme var sjøen, da Klaus ble nødt til å reise seg i færingen for å få storfangsten over ripa og inn i båten.
Elias kom for ettertiden alltid til å minnes både synet og kaldkaukene, da Klaus for ut fra båten og forsvant i bølgene.
Den lille guttungen forsto snart at ropene hans om hjelp ikke hadde noen som helst hensikt – han måtte bare blåholde seg i tofta og holde seg under presenningen mens båten dreiv fritt ute på de krappe bølgene.
Båten med Elias dreiv stadig lenger utover fjorden – lenger unna bygdelandet enn han noen gang hadde opplevd å ha vært sammen med Klaus. Etter flere timer gled færingen til lands lengst inne på andre siden av fjorden, der kortvokste Elias klarte å komme seg i land på ett sted der det ikke var langt unna folk. Han kom seg inn i ett eldgammelt og halvråttent båtnaust, der han med ett par gamle strisekker klarte å få rigget seg noenlunde lunt til, i den eneste kroken som fremdeles hadde litt igjen av det nedsunkne taket. Der sovnet han, etter først å ha sett at den tomme fjæringen stadig drev lenger ut fra strandkanten.
Det var noen tordenskrall som gjorde at han utpå natta våknet til igjen, da det hustrie regnet og de stive vindføykene gjorde tilværelsen enda mere uhyggelig for litjkaren Elias.
Han kunne også se ei lita fiskeskøyte et stykke ute på fjorden, men holdt seg i ro inne i kroken, samtidig som han blåholdt på de halvbløte strisekkene, redd for at fule dyr, eller ett eller annet fremmede og skumle mennesket skulle sørge for enda mer djevelskap enn det som allerede hadde vært denne kveldsstunda - oppe i denne båten sammen med den iltre Klausfyren.
Elias gråt mye de gangene han våknet til, selv om han hele tiden var redd for at det hørtes, slik at han kunne bli oppdaget av både firbeinte og tobeinte farligheter.
På tidligmorran sluttet det å regne og det forskremte lille vesenet fikk begge beina ned i de alt for store støvlene, før han fant frem til en smal sti på oversiden av naustrønna.
Elias fulgte den smale, kronglete krøtterstien stadig lenger unna sjøkanten og havnet etter ei god stund oppe på en lav åskant, der han fikk øye på ett lite gårdsbruk, med ett lite fjøs ei redskapsbu og ett litt større hus der det måtte bo folk - for det røyk av pipa.
Den forskremte Elias korra seg inn under ei berghylle, der han hadde litt oversikt over selve plassen, med det som kunne forekomme utendørs av de som holdt til borte på småbruket.
Den ungdommelige gardkona var den første som viste seg, hun sleit med ett par blanke bøtter bortover mot fjøsgangen – og med både ei lita jentunge på Elias sin alder og en ilter og stadig bjeffende Buhund på slep. At det også var en gubbe som holdt hus på den lille plassen, fikk Elias kjennskap til først ut på ettermiddagen, da han fikk øye på en kraftig og høyvokst kar, som kom nedover bakkan med ei øks i neven.
Det ble stadig mer og mer røyk fra takpipa og sulten tok enda mer tak i Elias, da han kjente matlukt helt bortover til berghammeren der han hadde rigget seg til. Herfra kunne han høre leven fra både sauer og griser – en skokk med høner holdt til innom ett nettinggjerde og noen få kyr beitet borte på jordet. Noen hest kunne han ikke få øye på, men det sto både ei hestevogn og ei gammel fraukjerre lengst borte ved fjøsveggen.
Det lakket mot kveld – de fire kyrne trakk mot fjøset og Elias regnet med at det nærmet seg melketid, da gårdkona og jentungen forsvant inn fjøsdøra.
Elias var både redd og forkommen.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar