Luftydelsene på orgellemmen nede i Østersundsgata tok en brå slutt, da det til den lille, grønne postkassen utenfor inngangsdøra i Tolva kom en kommunalt utseende brun konvolutt, inneholdende ett trykt grågrønnt kommunalt formular, som i klare ordelag forkynte at Belgtrederen i ett par års tid hadde vært tilgodesett med en femmer for hver søndag fra klokken elleve til bortimot tretten null null og at de for ordens skyld kunngjorde at stillingen for hans vedkommende var skattefri.
Stillingstittelen var forsmedelig lesning for en ung musikant - som litt fornærmet sa opp stillingen med øyeblikkelig virkning.
En annen grunn til den brå slutten, var nok at også skoleringen med både piano, orgel og solosang krevde stadig mere tid av den urolige krabaten, samtidig som han på si begynte å få øynene opp for at jenter med foillaskjørt var litt interessante. Likedan merket han seg at også ett eller flere noteark i sin egen skulderveske, kunne virke ganske interessant på andre musikkstuderende individer av det annet kjønn. Han fikk teften og lot sine blå øyne smått om senn komme enkelte unge damer til gode, selv om de få tilfellene av søvnløshet aldri ble særlig langvarige. Han fant ganske fort ut at de unge fruentimrene hadde tendenser til å bli litt for innpåslitne.
Faderen var en forsiktig herremann, men kunne være litt av en pådriver overfor sin sønn, særlig når det gjaldt at han skulle holde sine avtalte øvelsestimer - slik som den musikkinteresserte, uskolerte fiolinisten og korsangeren Gunerius selv alltid hadde vært.
I en sprudlende etterkrigstid, økte gløden også inne i Østbyen for alt som kom i gang av slikt som hadde med sang og musikk å gjøre. Sinte huseiere over hele Lademoen hadde ett svare strev med å få reingjort husveggene for pålimte plakater om skoletilstelninger med sang-og musikk, korkvelder og musikk-andakter i Lamokirka, korpskvelder, trekkspilltreff og alle mulige slags konserter. Midtpådagen tilbudene - slike søndagsmatinè opplegg - ble mottat med litt blandede følelser av flerfoldige umusikalske husmødre. For dette med å få hjem en oppglødd ektemann til litt lunken middag i tretiden på søndagsettermiddagen, kunne gi grunnlag for en velkomst bak ytterdøra med kjevla på lur.
I den forbindelsen ble musikkkaptein Hermann Årvik og Divisjonsmusikken litt humørfylt hatet, på grunn av sine blæsestunder oppe i Verdensteatret hver bidige søndag klokken halv ett – vel og merke straks denne domorganisten borte i Domen omsider hadde gjort seg ferdig med Postludiet.
Som en takknemlig sønn, regner jeg med at fader Gunerius må ha nedlagt adskillige overtidstimer nede på Palmin, når han tok seg råd som en spandabel foresatt til å møte opp til alle musikkarrangementene som ble tilbudt på veggplakatene - både borte ved Spjelkavik-butikken og nede hos Ettøres-Olsen:
Tilstrømningen til konserten med Nobø Mandolinorkester oppe på Rosendal Kino, skaffet store trafikkproblemer for Lamotrikken, slik at konduktør Spleis må ha hatt store problemer med å måtte beherske seg, den søndags ettermiddagen da trekkspilleren Calle Jularbo og like populære Harry Brandelius samlet fulle hus til ett par opptredener i Sentrum Kino, med både Livet i Finnskogene og Gamla Nordsjø`n. Lamotrikken var blitt stående ei god stund utenfor Wilhelm Hoffs bakeri, før Olav Trygvasons gata igjen var kjørbar.
Øyet blir både "stort og vått" når jeg nå på gammeldagene minnes alle våre utskeielser i mine unge dager, med slike konsertopplevelser rundt om i byen og som senere har fulgt meg som både egen konsertarrangør og Rikskonsertenes assistent nedover hele det sørligste av Norge og i flere andre land.
Storsalen i Frimurerlogen var den gang stedet for de store begivenhetene, der musikkanmelderen Erling Wisth alltid var en fryktet tilstedeværende herremann, oppe på sin faste plass - på nederste rad der oppe på venstre galleriside.
- Hvorfor i all verden var det nødvendig å få denne franskmannen hit til Frimurer`n for å lire av seg Haydens Trompetkonsert, når vi har vår egen Divisjonsmusiker Berg midt i blant oss -.
Spaltisten Wisth nederst til høyre på Adresseavisens Byside var ikke nådig.
Byens eget Symfoniorkesters storslagne impressario Olaf T.Ranum, sørget alltid for stadig flere velklingende solister og var de heldige, unngikk de brann-utrykninger med hylende sirener fra hovedstasjonen på andre siden av Kongensgata.
I nåværende skrivende stunder, har jeg kommet frem til at overraskende ulydene fra utrykningskjøretøyene, kunne være årsaken til at gjestedirigent Arvid Fladmoe i befippelsen lot dirigentpinnen fare luftveien over den intenst lyttende forsamlingen, midt under en krevende Allegrosak av selveste Johannes Brahms.
Oppover i livet har jeg innsett at slike småulykker kan skje på slike musikkens frimodigste veier og gjerne der det passer dårligst.
Det enda noenlunde gjenværende av husken, gir meg anledning til å mobilisere minner, fra dagen da jeg som unggutt nederst i Munkegata fant meg en rennesteinsplass ved promenadestredet. Grunnen var at jeg oppe fra Torget kunne høre lyder og trommevirvler fra Divisjonsmusikken, på korpsets daglige spasertur rundt i byens sentrum. Om det var Bojarenes Inntogsmarsj eller Gammel Jegermarsj de hadde valgt å fremføre denne dagen på en alt for kuppelsteinsbelagt Munkegate denne formiddagen kan jeg ikke erindre. Men fra mitt ståsted ble jeg ganske forundret, da den uniformerte skarptromme-slageren forlot resten av musikantene og vandret ensom rett ned Ravnklobakken til storslagne trommehvirvler, mens messingblåserne med tamburmajor Hermann Aarvik i spissen, vandret videre bortover Olav Trygvasonsgaten til full musikk. Grunnen til korpsavsporingen hadde jo sin årsak - oss musikanter imellom - men de som antyder at grunnen kunne være trommeslagerens daglige sildebesøk ved fiskebåtene ned på flytebrygga tar fullstendig feil.
Hovedkorpset tok en kort pause utenfor musikkforretningen til Christian Rian, for det tok jo ganske lang tid, før den bortkomne trommeslageren hadde funnet tilbake til sin faste plass i korpsets bakerste rekke. Han skal senere ha blitt permittert fra stillingen.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar