"Grønn var min barndoms dal" var navnet på storfilmen oppe på Rosendal kino, og fargene inne i Lavei`n hadde også sine fargenyanser, som av og til gikk over til å være helsvarte.
En kjøpmann inne på Østbyen, drev med handel av både kolonial, kortevarer, ukeblader, aviser og mengder med godterier.
Den delen av krambua som handlet med matvarer, trengte visergutter etter at skoledagene var over. Noen faste avtaler med handelsmannen om godtgjørelse for strevet forelå aldri for offentligheten – de ble gjerne honorert med godterier eller noen småører.
Terjes utkomme kunne gjerne være en og annen ettertraktet tom og hvit melsekken, som moderen svært gjerne sydde om til brukbare laken.
Kremmeren valgte ut sine "viserter" blant de mange av guttene i strøket – de aller største og sterkeste fikk anledning til å bruke den populære sykkelen med ett butikkskilt heftet på stangen og ei stor flettakurv foran styret.
De mer sarte og spinkle småguttene brukte ett lett lite ryggstativ, når småvarene skulle bringes ut ikke så alt for langt unna.
Viserguttjenestene foregikk som oftest etter at butikken hadde stengt for dagen og etter at sjefen sjøl hadde sørget for pakkingen inne på det dystre lageret – ett skummelt bakrom uten ett eneste vindu, fullt av melsekker og kasser i forskjellige størrelser.
Første tidligkvelden at Terje ble befølt nede i skrittet, ble mer til hans store overraskelse enn til redsel, Den innsmigrende butikkeieren var ganske kortvarig i sine intime opplegg, men var også svært gavmild når det gjaldt godterier fra disken ute i butikken.
Men samme usømmeligheten – og nå en del lengre, skjedde alt kvelden etter. Noen få kveldsstunder senere fikk Terje med seg hjem ett par tomme hvite melsekker, samtidig som han ved selve gaveoverrekkelsen av alle godteriene, ble pålagt å være taus om det som foregikk inne på det uhyggelige lagerrommet mot bakgården.
Guttene holdt kjeft – også seg imellom, men både Stein, Egil, Tore, Gido, Bjørn og Terje hadde hver for seg en litan anelse om hva det var som foregikk med dem alle, alle de gangene da de påtok seg oppdrag som visergutter på kveldstid.
Den oppvoksende slekt ga ikke de foresatte så alt for mange opplysninger i de dager.
Helge, Knut, Erik, Bjørn og Terje var blitt med i en Gutteklubb som var en ettertraktet fritidssak oppe i det ensomt beliggende forsamlingshuset. Leder var en kjernekar – han var meget krevende, ikke bare når det gjaldt de praktiske oppgavene de skulle gjøre i løpet av møtekveldene, men også for disiplin og vennskap guttene imellom.
Forsamlingshusets vaktmester var den eneste som hadde anledning til å ta seg spaserturer innom husets fire vegger – der guttene drev med sine oppgaver på de to kveldene for uken, ruslet den innpåslitne, runde og snakkesalige gubben som en smiskende engel rundt om inne i huset. Av de fleste guttene ble han regnet som en avskyelig krabat – og som ingen ville ha med å gjøre.
Han forsøkte stadig å innånde seg blant de av guttene som det var lettest å få kontakt med – gjerne de minste og mest sårbare. Etter at fredagskveldens gutteklubb var over, klarte han å huke tak i Terje på en underfundig måte og uten at de andre guttene la merke til noe som helst, før de kom seg ut av det tomme forsamlingshuset, klarte han å få Terje med seg opp på det lille loftsrommet.
Der oppe foretok denne vaktmesteren usedeligheter mot en sårbar guttunge, som ikke sømmet seg en kommunal tjenestemann.
Terje har i de mange senere årene, ofte fundert på hvorfor de foresatte ikke klarte å få kjennskap til alle slike godt skjulte hendelser, som også i de tider foregikk blant både jenter og gutter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar