Som skikken var i riktig gamle dager, lå gjerne de breie trematerialene til likkista klar til bruk oppe på låven, for mange av de gamle gårdkaillan gjorde hele kista ferdig til bruk, mens de enda var noenlunde klare både oppe i hauet og brukbar i ganglaget.
-Rætt som du går der – så legg du der og har du ikke da kiste - så står du der -.
Omtenksomme Isak hadde allerede i sine beste år, sørget for at de fint høvla plankene på litt over ett par meters lengde, hadde fått en plass tversover oppe på takåsene til fjøslemmen – på det nøyaktig samme stedet som både oldefaren, farfaren og hans egen far hadde brukt til samme formålet.
Gardkona Hulda var både irritert og skamfull når gubben Isak - som avslutning på hvert eneste fødselsdagsgilde - så absolutt skulle ha med seg folk opp på låven, for å vise dem det han forlengst hadde lagt alt til rette foran avreisen til ett annet liv, blant fredsommelige mysterier på den andre siden.
For sikkerhets skyld - og i tilfelle at ferden til dette forjettede landet skulle komme til å bli aktuell på ett litt uforberedt tidspunkt, hadde Isak egenhendig sørget for å ha tappet inn nøyaktige monteringsbeskrivelser i trefjølene , som lå klare til å bli satt sammen for å gjøre likkista ferdig.
For tilfeldigheter hadde Isak aldri hatt noen sans for.
Hulda og Isak gikk regelmessig til kirke på søndagene, men var ikke mere guddommelige enn at de på en og annen lørdagskvelden, kunne invitere noen kjente sjeler på ganske mange oppkvikkende og velsmakende dråper, etterfulgt av en svingom inne i storstua – til tonene fra noen His Masters Voiceplater, ved hjelp av en svart opptrekksgrammofons vidbremmede tut.
Men alt gikk svært så sømmelig for seg, selv om det hendte at enkelte av gjestene fikk litt problemer med ganglaget gjennom gangdøra - på vei ut til gampen som allerede var blitt forspent karjolen av en alltid så taus, men forståelsesfull og pålitelig dreng.
På den tida var det skikk og bruk at storparten av bygdefolket i god tid før høymessen på søndagene klokka elleve søkte til Gudshuset. Om bare været tillot det, kom de aller fleste av kirkefolket saktmodig gående langs kjerreveiene - eller de brukte hesten og vogna om de bodde litt lenger unna kirka, men hadde bankboka i orden.
Det var brukelig å stille i finklær når de med andektig fred var på kirkevei, samtidig som kirkeklokkene ringte både klokken ti og halvtimen før kirketjeneren omsider fikk satt i gang hovedklokka presis fem minutter før klokken elleve.
Dermed kunne orgelspilleren og belgtrederen få satt i gang med preludiet – slik at presten i fulle pontifikalier kunne få stige inn sakrestidøra og ta plass foran det noenlunde støvfrie alterbordet.
Klokkerens inngangsbønn lød som regel høyt og tydelig ut over den andektige menigheten, samtidig som de mest talatrengte ble hysjet på og de som hadde holdt ut lengst på lørdagsfesten fikk rigget seg litt ekstra til, for en mest mulig skjult liten dupp på de harde trebenkene.
- Herre, jeg er kommet inn i ditt hellige hus, for å høre hva du Gud Fader min skaper, du Herre Jesus min Frelser og du den Hellige Ånd min trøster i liv og død har å berette for meg –.
Det hendte ofte at musikanten oppe på lemmen ble beskyldt for å drive ufor-dragelig hastverksarbeid, når han prøvde å få litt fart i salmesangen nede i benkeradene.
Presten la seg vanligvis ikke opp i tempovalgene – kritikken kom som regel fra medlemmer av Menighetsrådet – vanlige bygdefolk som hadde latt seg velge inn i det kirkelige rådet for å kunne få litt medbestemmelsesrett til i ett hvert fall noen i bygda – selv om de ellers ikke hadde noe med Vårherre å gjøre.
Spellmannen oppe på læmmen anmodet belgtrekkeren om å innstille luftpumpingen, frem til den vettskremte kvinnelige menighetsrådsmannen etter noen bebreidende ord om salmetempi, hadde kommet seg nedover den bratte trappa fra orgellemmen og bort til utgangsdøra nede i våpenhuset.
- Her oppå e det næmlig æ som bestæmme –.
Fra prekestolen forsøkte presten å holde kirkefolket mest mulig våken under sine alt for langvarige predikener.
Med hans refsende blikk nedover kirkebenkene, hendte det ofte at han måtte opphøye røsten noe storveies, når de mest søvnige av karfolkene fikk hosteanfall og skråa i vrangstrupen.
Den karravolige klokkeren - han var både tekstleser og forsanger – var høy på pæra, mens den kortvokste kirketjeneren var av den unseelige sorten. Ved siden av jobben som graver på hverdagene, hadde han også ansvaret med å henge opp salmenumrene på de to tavlene før gudstjenestene, ringe med de to kirkeklokkene og å holde mest mulig orden i kirkerommet - både før og etter alle kirkelige handlinger.
Tømmingen av spyttebakkene gikk som regel greit, men vaskingen av spyttklysene på tømmerveggen bak og det heslige sølet på de nærmeste gulvplankene, syntes han var ett alt for fornedrende arbeid for en kirkens mann. Passingen av hestene ute i kirkestallen syntes han derimot var greit, for da slapp han å holde seg innomhus under prestens prediken.
Hulda og Isak hadde som skikken var, tatt på seg jobben som vertsfolk i gravferda til gårdbrukeren på den veldrevne naboeiendommen.
Isak var blitt budsendt av enka samme dagen som gamle Guttorm tidlig på morran var funnet liggende død på golvet inne i det ene sovekammerset. Isak gikk straks i gang med forberedelsene til å få ferdig likkista – fikk ned høvlabordene fra takåsene oppe på låven, brukte ett par dager på å sette sammen de brede og for lengst tilmålte furubordene, før han tilslutt ga kista to strøk med svartmaling – fra en boks som sjølingen hadde sørget for å ha stående i kråskapet inne i redskapshuset, sammen med en alltid mjukgjort malerpensel.
Hulda og de andre kvinnfolkene hadde både stelt liket av gubben og sydd ferdig likskjorta og det i god tid før Guttorm skulle legges ned i kista oppe på fjøsloftet.
De nærmeste naboene ble allerede samme kvelden bedt sammen for å synge en salme eller to og i fellesskap prate litt om den avdøde. Kistelokket ble bare lagt løst på, for slik skulle det være til selve gravferdsdagen.
Som skikken var fikk Iver tak i ei likvakt - og gamle husmann Syver tok på seg det ærefulle oppdraget så lenge liket lå på likstrå der oppe på fjøslemmen. Dette var for å verne den avdøde slik at onde makter ikke skulle få tak i han før begravelsen.
På grunn av dårlig erfaring fra ett tidligere valg av likvakt, hadde Iver denne gangen spurt solide Syver Husmann om å ta jobben, for da den forrige krabaten på seinhøsten hadde tatt på seg vertsjobben i gravferda til den litt villstyrige Oskar, hadde den engasjerte likpasseren begynt å drikke "heimert" for å dryge ut tida.
Det var også kjent for Iver og mange andre av bygdefolket, at det i riktig gamle tider gjerne hendte at en spillemann ble budsendt, for å spille opp til dans ved likkista oppe på låven.
Var avdøde en nær familiemann eller en høyt aktet bygdekar, forekom det mer sjeldent at det ble drukket og danset, for da var det skyldfolk og naboer som ble bedt til gravølet.
Da var alle alvorlige og snakket heller ikke seg i mellom, før kista ble båret ned i storstua. Etter at alle de fremmøtte hadde fått mat, kunne de som ønsket det komme inn i stua for å se på liket.
Etter det ble kistelokket på den svartmalte kista spikret igjen, to lys ble tent og satt på kista - ett i hvert hjørne. Hvis det lyset som sto til høyre brant ned først, trodde folk at den neste som skulle dø der i huset var en mann – om det var det til venstre ville den neste bli ett kvinnemenneske. Fryktet mann at den døde skulle gå igjen, ble nåler stukket inn i fotsålen på liket, eller så bandt de sammen stortærne på avdøde.
Etter at lokket var lagt på kista, ble en salme sunget langsomt og slepende, men ved hjelp av forsangeren kom flere og flere med etter hvert. Etter salmesangen, var det som regel en eller annen som sa noen ord, men var det ingen talatrengte til stede, sang folk som regel enda en salme og stadig tregere.
Når kista etterpå ble båret ut, måtte den bæres ut fotenden først - også dette for at den døde ikke skulle gå igjen der i huset.
Enkelte storfolk hadde en lav døråpning på langveggen av huset, som bare ble brukt til å bære ut lik. Hos folk som hadde en slik, var troen den at avdøde ikke måtte bæres ut gjennom en vanlig dør, for da kunne gjenferdet straks komme inn igjen. Seinere ble det vanlig med ei dør inn i ett stuerom og som bare ble brukt ved gravferder.
Skulle liket fraktes til kirkegården med hest, måtte man legge merke til hvilket fremben som hesten først flyttet. Var det den høyre foten, skulle det bli en mann som neste gang vandret i det huset, mens det ved bruk av den venstre, kom det til å bli ett kvinfolk.
Ble likkista fraktet til kirkegården med båt, hadde alltid noen dratt i forveien for å kaste opp grava, for det var ikke alltid faste kirkegårdsgravere som hadde den jobben. På kirkeveien sang alltid de sørgende salmer - og foregikk turen med hest, ble det oftest sunget ett salmevers når de for forbi gårdsveien opp til husene.
Når gravferden omsider var kommet frem til kirkegården, ble ikke kista ført inn i kirka, men ført rett til gravstedet og senket i jorden. Etterpå ble grava straks kastet igjen.
Presten var sjelden med på likferden og selve jordfestinga ble foretatt senere - helst på sommerstid og etter at ei støtte var kommet på plass. Vanligvis var dette ett hjemmelaget trekors, men de mest velstående brukte helst smijernskors eller jernplater, for steiner ble sjeldent brukt på de tider.
Både Hulda og Isak var klar over alt ståket det kom til å bli, da de tok på seg jobben som vertsfolk i forbindelse med gravferda til nabokallen.
Det startet med at den store gulvklokka inne i storstua ble stanset, samtidig som ett brennende talglys ble satt i hvert av vinduene og alle speilene i hele hovedhuset ble dekket til.
Ifølge gardkjærringa måtte ikke vemodet ta overtaket – nu skulle alt bare gjøres på vanlig måte.
Guttorm ble svøpt og lagt ned i kista oppe på låven, men lokket ble altså først bare lagt løselig på plass.
Det tok ikke lang tid før flere av naboene kom på døra for å tilby litt praktisk hjelp. Hulda fikk satt i gang noen kvinnfolk til både å brygge, bake og gjøre skikkelig reint i huset, mens Isak sørget for å få reist den vanlige æresporten ved hoveddøra og fikk satt ned små nyhugde grantrær rundt om på tunet.
På selve gravferdsdagen var folk bedt til frokost – og verten Isak tok høytidelig imot ved inngangsdøra. Etter måltidet gikk alle de sørgende gjestene stille rundt kista oppe på fjøslemmen, før lokket ble lagt på og kista båret ned i storstua. Presten holdt seg borte og det ble klokkeren som holdt en kort andakt, før Isak stemte i med en salme. Etter at kista var blitt plassert under denne æresporten, ble det servert kirkekaffe, før gampen og hestevogna ble kjørt frem.
Vandreturen oppover til kirkegården tok lang tid, forbi de mange veikryssene som bygdefolket hadde pyntet med granbar.
Kista ble senket i jorda, før presten raskt foretok jordpåkastelsen slik at sørgefølget hurtigst mulig kunne komme seg tilbake til gården for middagsserveringen av sodd, sviskegrøt og med tilbud om hjembrygga øl.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar