TERJE BREDE WANGBERG

Åsnes kommune ligger i Solør, som med de langstrakte Finnskogene i øst grenser mot Sverige. Tettstedet Flisa er den sentrale plassen, med det som trenges av butikker, banker, skoler, politi, sjukeheim og ett dårlig bemannet sosialkontor.

I den tiden da jeg havnet sør for Dovre, skal det ha levd sju og ett halvt tusen mennesker der nede på det vidstrakte flatlandet, som også besto av mange kirkebygg hvor jeg i tre av dem fikk tildelt ansvaret for orgelmusikken.

Ved siden av spillejobben i Åsnes hovedkirke, Gjesåsen og Finnskog kirke, ble jeg pådyttet den storslagne tittelen som Musikkkonsulent  -  og ble satt til fri benyttelse for en mengde sang og musikk krefter.

Her nede på storkarslandet - midt blant fredelige skogeiere og digre arvegods, fikk organisten husrom på storgården Røsen, i ett hus på tohundrede og seksti  kvadratmeter med gulvplass, tre store peisestuer, kjellerstue og tre baderom. Lønnsutbetalingene fra Åsnes kommune, som gudskjelov skjedde den tjuende i hver måned tolv ganger i året, viste seg vinterstid å komme godt med til fyringsutgifter i ett kaldt hus og en iskald landsdel.

For å holde varmen, var musikkonsulenten  tillagt en utrolig arbeidsmengde  og det samme var organisten, som på kort tid ble skikkelig godt kjent med både prester, klokkere, kirketjenere  og folk fra begravelsesbyråene.

Bare få dager etter `nedkomsten` ble det min oppgave å sørge for konsert med Amerikagjester fra staten Wisconsin. At invasjonen fra det storslagne Amerika   skjedde med koret "The Festival Choir" kan skyldes at den amerikanske dirigenten hadde sine aner fra de norske Finnskogene der nede i Åsnes. Kanskje hadde han der borte i Statene hatt tilgang på Jularbos "Livet på Finnskogene", slik at tonene fra dragspelet hadde gjort dragningene mot gammellandet såpass sterke, at tilbudet fra Hedmark i Norway om at hans praktfulle kor kunne få synge både ved Minnelunden inne på Finnskogen og gi en konsert i Rådhuskinoen på Flisa, kom til å bli mottatt med både takk og vennligsinnede tanker til alle slektninger på kirkegården inne ved Vermundsjøens bredder.

Folket inne ved den svenske grensen kjente til at den tidligere organisten oppe på galleriet i det lille gudshuset der inne på Finnskogen hadde forlatt orgelkrakken i fullt sinne, da instrumentet en søndag - og allerede etter det første verset var blitt helt stumt - da treskeverket plutselig hadde streiket, til stor forskrekkelse for den svært så fåtallige menigheten. Sogneprestens forsøk på sangledelse fra alteret viste seg å bli til liten hjelp, da han fra naturens side var utstyrt med bare en hånd.

Da vedtaket om nytt orgel mange år senere endelig ble satt ut i livet, var denne organisten for lengst fløyet over alle finnskoger og til mer vennligsinnede instrumenter.

Store styrker av tidligere småskadde korsangere, lå igjen på Åsneskommunens vide slagmarker og i Finnskogens dype skoger, mens de med både lengsel og smerte ventet på å bli tatt hånd om av en ny påtroppende hærfører, som skulle ankomme helt fra kysten der oppe i nordre trøndelagen, ved hjelp av en utrolig lang flyttebil fra firmaet Torstad, ett stykke nordenfor Ole P. Fjærs forblåste  Øttersøya.

Den nye krabaten mobiliserte troppene med litt utspekulert forsiktighet, for det skulle da også vise seg at mye av ammunisjonen bare var rene fispatronene – de bråket mye, noe som ga dårlige resultater.

Til det første møtes sødme med de nye sangerne i det kirkelige forsanger-og liturgikoret, gikk det med flerfoldige kanner med kaffe og formiddagsbakte vaffelkaker.  Verken Egil Hovland eller herr Bach fenget noe nevneverdig og da  gitaren heller ikke her var ønskelig som noe akompagnerende instrument av meg som dirigent, møtte det bare noen ganske få til den første onsdagsøvelsen.

Adskillig bedre ble det med den store "blainnakorflokken" , der mange unge og litt eldre, godlynte sangervenner likte å kunne stemme i med både Kjærringa med staven og Kirken den er ett gammelt hus,  før de fleste av dem måtte komme seg i seng  for å rekke lærergjerningen morgenen etter.

Det lyste glede av hver bidige "foillaskjørtkledde" unge sangerinnen som møtte frem til stemmeprøven for Jentekoret og til den første øvelsen, der rørstolene på sangrommet måtte fordobles.

Korlederen var for lengst blitt varm i trøya og hadde innsett at bruk av slips og penskjorte så absolutt ikke trengte å være av nødvendig virkning, for å trekke sangglade gutter og voksne mannsstemmer til den første besiktigelsen ved starten av Åsnes Guttekor.

Hof og Åsnes Orkesterforening tilårskomne musikanter trodde ikke det var liv laga, da de fikk beskjed om å tørke støvet av både gamle noter og instrumenter.

Trekkspillerne fikk leid seg ett eget lokale til nye øvelser og til og med Olvar Knutsen fant frem saga, da han ble spurt om å spille på den nypussede flatfjøla si og med orgelledsagelse ved en begravelse i Gjesåsen kirke.

Det var blitt liv og røre i hver krik og krok av flatmarka – i dette storskogens rike der nede på Hedmarken – der det før hadde vært mest av Elg, Bjørn og en og annen Ulven.

Varskofingeren kom opp, da jeg inviterte Solør Trekkspillklubb og Ketil Skaslien til konsert i Åsneskirka,  men ytterligere krigshandlinger ble avverget, da jeg bare noen dager etter samlet alle eldre og pensjonister til en salmekveld i samme lokale, der jeg med en liten salig flokk fra kirkekoret som forsangere, klarte å få rettet på litt av skadene etter denne sensasjonelle dragspel-konserten i ett av Vårherres og prestegjeldets kirkehus.

 

 Forts.   

 

 

 

​