Det var på en søndags formiddagstur, at Elias og far - ikke så langt fra der de bodde - hadde fått øye på denne skumle torturisten.
Far fikk først dagen etter kjennskap til hvem den lille, svarte mannen var – en spesiell fyr med en schæferhund i bånd – som oppholdt seg sammen med en flokk tyske offiserer. For Elias betød ikke det innsmigrede smilet noe som helst, før han senere i oppveksten forsto hvem de hadde vært i nærheten av.
Men det hendte også at folks kjennskap til denne Oliver -
som etter hvert ble et beryktet navn blant folk -
gjorde sitt til at flere fulgte i mannens fotspor - også folk fra andre steder av landet.
Etter at all elendigheten var over og
denne langvarige krigen omsider hadde tatt slutt,
klarte ikke Elias annet enn å minnes
det innsmigrende, smilende blikket
fra en voksen, liten mann med en stor, svart hund -
Dette ble et minne som også festet seg hos guttungen Elias.
Mat ble det dårlig med etter som krigen gikk og hamstring ble mer og mer vanlig..
Etter kort tid fikk folk utlevert rasjoneringskort, som måtte taes med for å kunne få kjøpt de meste nødvendige matvarene - hvis det i det hele tatt fantes noe å få tak i hos kjøpmannen.
De som var heldige - slik som mor og far -
fikk leid en liten jordflekk ute på Byneset, der de kunne få satt noen poteter og sådd noen grønnsaker.
Svært mange holdt kaniner i selvlagde nettingbur ute i bakgårdene. Egentlig som kosedyr, men under krigen som matauke – og det helst før ungene rakk å få til noe kjærlighetsforhold med dem.
Mange nikotinslaver – slike riktig skikkelige mannfolk, skaffet seg tobakksplanter, for
både Tiedemann og Langaard hadde havnet blant rasjoneringskortene – og det sammen med spritvarene på Vinmonopolet.
Disse tobakkplantene fikk en veletablert vokseplass oppe på loftsgavlene – og det under meget sterk bevoktning av et og annet fruentimmeret, så lenge gubben sjøl var på arbeid...
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar