Det gikk ikke så mange dagene etter at Oline var kommet i graven, før Ragna ikke klarte å dy seg lenger – hun fortalte Jentoft om begge gangene hun hadde kommet over Halvor i døra inn til Oline-kammerset.
Jentofts funderte i noen dager, før han en dag da Halvor var blitt sendt bortover til krambua, tok seg inn i kårstua for å "sondere terrenget" – som han kalte det overfor Berret.
Han hadde på forhånd hatt mistanker om at det kunne ha vært både noen skjulte finurligteter og en del samiske trolldomshemmeligheter mellom Halvor og brødrene Mikael og Simen.
Det var beksvart inne i kårstua, for Halvor hadde dekt over den lille vindusruta med den ene golvmatta. Selv om Jentoft skulle gjøre visitten både kortvarig og mest mulig skjult, rasket han ned forhenget for å få skikkelig oversikt over alt rotet nede i drengestua.
Blant det halvskitne sengetøyet borte på køya, kom han over ei hodepute som han kjente godt til fra barndommen av.
Den hadde vært i bruk i moras seng så lenge han kunne huske det. Putetrekket bar tydelige merker etter bruk og hadde synlige flekker av sikkel og oppkast fra ett menneske som ikke hadde hatt kontroll med sin egen kropp. Før Jentoft kom seg ut døra, rakk han å få hengt tilbake matta foran vindusruta. Halvor var så vidt kommet seg tilbake fra krambua, da Jentoft ropte han inn til dagligrommet, der han noe bryskt befalte drengen å ta plass borte i sofabenken.
Her ble han i klare ordelag gjort kjent med, at de andre på gården syntes var ganske merkverdig hva gamle mors velbrukte hodepute hadde å gjøre oppe i hans egen sengbenk.
Halvor ble slettes ikke mere talatrengt av seg, etter at han var blitt bedt om å forklare grunnen til at han to lørdags kvelder på rad hadde vært på kammersdøra til Oline. Halvor påsto at utenfor kammersdøra hadde han overhodet ikke vært og at det måtte ha vært underjordiske vesener som hadde sørget for at gamlas sengepute var havnet borte i kårstua på nattetider – brakt dit av rein og skjær djevelsk trollskap fra Oline selv.
Jentoft gikk enda hardere inn på Halvor.
Berret hadde funnet den døde Oline halveis utenfor senga, noe som fikk Jentoft til å funder ekstra mye, for moras tilstand var nå en gang slik at hun ikke kunne bevege seg i det hele tatt.
Stadig oftere kom han til at puta kunne ha vært brukt for å få henne til å holde kjeft, hvis hun hadde fått ett av raserianfallene sine.
Jentoft hadde bestemt seg for å komme til bunns i hele affæren med Halvor, om hva det var som egentlig hadde foregått av ulumskheter i den tida han hadde vært på gården.
Likedan om krabatens videreverdigheter og kontakter med de skumle karene Mikael og Simen, ting som Jentoft bare hadde klart å få med seg en del av. Men hva det var av skummel virksomhet drengen hadde drevet med for egen del - både på gården og oppe ved kirka, var fortsatt fullstendig uforståelig for Jentoft.
Hele saken tok en brå vending.
Halvor mente han ikke tålte mer av djevelske utspørringer – han gikk til sengs, mente nok var nok og forlangte å få den samme eldgamle doktoren på besøk - han som hadde skrevet ut attesten med at døden av Oline var reinspikka alderdom og at dette ene og alene var grunnen til gamlas endelige avreise fra sengkammerset.
I løpet av Gammeldoktorens etterfølgende kaffeslabberas, ble det redegjort for hvorfor han mente at drengen trengte fullstendig ro. Halvor hadde berettet at han av Jentoft var blitt drevet til det reine vanviddet, både med sjølingens sinnsyke antydninger og likedan med en del litt for brutale handlinger, når han ikke hadde fått det som han ville.
Da doktoren ble forevist de mange flekkene på hodeputa, måtte han som Jentoft antydet, innrømme at det kunne ha vært puta som hadde vært medhjelpelig til å få stoppet lufttilførselen, for at de kunne bli kvitt det lille som var igjen av livet i Oline.
De avgjorde seg i mellom, at den unge og kvikke nytilsatte distriktslegen skulle få ta frem "forstørrelsesglasset" – kanskje han hadde noen nyervervede kunnskaper som kunne fastslå hva styggflekkene på putevaret besto av.
Resultatet trakk ut og Halvor fortsatte å holde senga, mens Berret ble nødt til å holde karen i live med daglig foring.
– Lås ytterdøra hains utenfra – å slutt å brødfø krapylet. Da bli vi snart kvitt`n. – Jentoft var hevngjerrig over det han mente var skjedd med mor hans.
Den selvlagde trollskapen som gardsfolket mente var eneste grunnen til at Halvor holdt senga, viste seg etter noen dager å skulle forandre seg til å bli langt alvorligere.
Drengens tilstand forverret seg stadig og gjorde Halvor til en fantaserende sjuk kar og som mistet førligheten i hele den ene siden av kroppen. Han lot til å forstå hva som ble sagt, men kunne ikke lenger meddele seg selv på en helt forståelig måte.
Han ville ikke skrifte for Jentoft, men ba Berret sette seg på sengkanten, der han med gråtkvalt røst klarte å bekjenne sine synder: Jåma hadde valgt å ta sitt eget liv, etter all djevelskapen det var blitt på gården, da senile Oline hadde kommandert drengen til å gjøre det som trengtes, for at hennes nettopp avdøde ektemann Guttorm ikke skulle forlate henne i ei kiste.
Da dette omsider ble oppdaget - og av Jentoft gjort kjent for Jåmabrødrene Mikael og Simen, vedtok de to at brorens selvmord skulle hevnes, for de mente at den sengeliggende gammelkjærringa var begynnelsen til all djevelskapen, noe som på en eller annen måte måtte straffes med døden.
Halvor skulle bli honorert med både reinsdyr og beitemark for flokken.
Det tok ei ukes tid før nydoktoren kom oppover for å forkynne resultatet av hva sengeputa var tilgriset av. Berret hadde informert Jentoft om den stadig sykere Halvors bekjennelser og ble slett ikke overrasket over at avgjørelsen tilsa at Oline måtte ha blitt kvalt av si eiga hodepute.
Til både Berret og Ragnas overraskelse klarte Jentoft å besinne seg oppe i storstua - så lenge de fremdeles hadde doktorbesøk på gården.
Jentoft var tydelig i en slik hektisk sinnstilstand, at han hurtigst mulig trengte å komme seg bortover til den sengeliggende Haldor i kårstua, men doktoren mente at før Jentoft kom seg i farta, burde han som lege se til den alvorlig syke Halvor nede i kårhuset.
Han var snar i vendingen, for han hadde funnet Halvor død borte i sengbenken – til både forskrekkelse og utilslørt glede for Jentoft, Berret og Ragna.
De valgte å holde seg tause for alt bygdefolket om hva det var som skulle ha skjedd med Oline før de hadde fått henne ned i graven – ved siden av Guttorm, hennes for lengst nedlagte husbonde.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar