Den nye sognepresten unnlot ikke å fortelle sin graver Jentoft, at han som stedets prest ikke hadde noen som helst interesse av å skulle være tilstede for å få finnkailln i jorda.
Men han måtte medgi at det riktige var at også Mikael fikk gravplass ved siden av de andre fjellfolkene - som av forskjellige årsaker var kommet under torva på bygdefolkets kirkegård.
Graverne Jentoft og Nikodemus hadde fått stelt i stand nygrava til Mikael, vegg i vegg med både Jåma, Halvor og Simens sine tilmålte kvilesteder.
Den nyutdanna ungpresten kunne berette, at ut ifra samenes åndelige formening var kroppens hovedsjel forbundet til liket gjennom hele døds prosessen, inntil en såkalt "frisjel" kom seg bort fra den døde og dro til Dødsriket. Restene av sjelen - som fremdeles var bundet til skjelettet og beinrestene, gjorde seinere sine utflukter her på jorderiket som oppegående og svært så aktive spøkelser fra underverdenen.
Interessant og spennende, syntes Jentoft.
Samegutten Mattis - som var kommet over fjellet til farens jordfestelse - forlangte å få det gjenspikra kistelokket åpnet før liket skulle fraktes med hesten bortover til grava. Medbrakte samesaker og ting som ble lagt ned over farens legeme, var disse vanlige sakene med noen trepinner, en spesiell ring, noen tøyfiller og farens store finnkniv.
Mattis var en staut fjellkar i tredveårene som stilte i en fargerik samedrakt og som oppe ved grava framførte en joik - under stor frimodighet og til glede for de få som hadde møtt frem.
De som manglet ved gravstedet var Lovisa og Kornelius.
Unggutten Mattis vendte hjemover ved hjelp av samme hesten og kjerra som faren hadde brukt, da han hadde kommet til gårds, for med makt å skulle få med seg Lovisa tilbake til finngården.
Mattis klarte ikke å overbevise søstera om at hun var trengende inne på fjellet, og enda mere nå - da han uten å skjule det, kunne fortelle at mora var blitt enda mere forsoffen med flaska, siden det døgnet Jentoft hadde vært bortafor.
Lovisa hadde mange tanker, iblandet dårlig samvittighet og fortvilte funderinger når det gjaldt de mange søsknene hennes som vaks opp under slike elendelig oppvekstforhold der borte i ødemarka, men lot broren Mattis forstå at om det skulle bli riktig begredelig med søsknene, kom hun til å forsøke med ei eller anna hjelpa for å få ryddet opp i de sørgelige tilstandene for søsknene hennes.
Lovisa og Kornelius trosset bygdesladderet om samboerforhold og rigget seg til med ett loftsrom helt oppe under takbjelkene på hovedhuset, der den lille vindusgluggen ga litt lys og utsikt bortover til kirka og kirkegården. Selv om det var lavt under taket, trivdes de med tilværelsen under de grove bjelkene der oppe på kvisten.
Loftstrappa var både smal, bratt og litt ufremkommelig, men ga dem ett litt fredet sted i huset, der de kunne få være helt for seg selv. Rett under dem lå drengerommet, der Mikael hadde tilbrakt de aller siste dagene av livet. Rommet sto nå tomt - Lovisa skydde det og holdt seg alltid lengst mulig unna.
Det var svarte kvelden, da Lovisa på vei tilbake fra et dobesøk kunne fortelle Kornelius at noen hadde glemt å slukke ett talglys som sto i vindusposten oppe på drengeloftet rett under der de selv hadde slått seg til.
Kornelius kom seg nedunder, men berolighet henne med at noen flamme på vinduslyset var det ikke. Heller ikke veiken på talglyset viste at det hadde vært noe lys i vinduskarmen.
Det ble ikke snakket mer om den forunderlige saken, før akkurat det samme gjentok seg på seinkvelden etterpå.
Lovisa som hadde vært borte i fjøsgangen i samme ærend, hadde pånytt til stor forskrekkelse fått øye på lyset i vinduet og etterpå fått Kornelius til å ta samme fjøsturen - uten at han fikk øye på noe brennende talglys oppe i i vinduet til drengekammerset.
– Bare innbildning – slo han fast til den forskrekkede Lovisa. De kom seg til sengs etter at også Jentoft hadde vært innom det tomme rommet, for å undersøke om det virkelig kunne være noe uvirkelig muffens som foregikk innom de fire veggene - men som bare skjedde overfor Lovisa.
Jentoft hadde snekret til ett stort trekors som han oppe på kirkegården hadde fått ned i jorda og med navnet på alle dem som hadde slått seg til ro nede i fellesgrava.
Han nevnte ikke noe til Lovisa, da han en tidlig morra fant det kvitmalte korset liggende oppe på jordhaugen. Han satte det på plass, men noen dager senere gjentok det seg igjen.
Da det ble slutt på lystenningen oppe på det tomme drengekammerset, var angsten blitt mindre hos Lovisa, inntil den natta da hun vekket den alltid så søvntunge Kornelius på grunn av lyder i rommet rett under dem.
De kunne begge tydelige høre tunge fottrinn i golvplankene og at noen gikk ut av den knirkende gangdøra, men uten at noen forsatte ned trappa til første etasjen.
Noen netter etterpå våknet de av de samme lydene, samtidig som de tunge fottrinnene denne gangen kom oppover loftstrappa – stanset utenfor døra til loftsrommet der de holdt til i senga – men forsvant tvert da Kornelius i fullt firsprang kom seg bortover gulvet og reiv opp loftsdøra.
Ikke ei sjel befant seg utenfor.
Lovisa ble stadig mere hysterisk for hver spøkelsesaktige opplevelse som hun måtte gjenomgå, enten alene eller sammen med Kornelius. Talglysene ble fjernet fra staken i vinduet og døra til dreng rommet ble låst. Den eller de underjordiske djevlene fortsatte som før og det gjorde også den usynlige korsfareren oppe på grava.
Mattis kom på ny tur med gampen over fjellet, med beskjed om at mora var funnet død i si eiga seng – med flaska i den eine handa og sin egen store finnkniv i den andre.
Den store ungeflokken var blitt både glad og fortvila, kunne broren fortelle Lovisa.
Hun ble svært motvillig med bror sin på vogna over til fjellgården, der mora slik skikken var, skulle legges ned i ei steinrøys i skråningen bortenfor høyløa. Verken Kornelius eller de andre av gårdsfolket fikk noen gode dager mens Lovisa ordnet seg for tilbakereisa innover til de vannstelte finnhusan.
Hun visste godt hvordan det så ut - huset fylt av rot og en skokk med kranglevorne unger i forskjellige størrelser.
Lovisa følte selv at hun var blitt en fremmed for de åtte ungene og ble gla da hun forsto at broder Mattis hadde funnet seg ei samejente fra en reineierfamilie enda lenger inne på fjellvidda.
Denne jenta ble budsendt da finnmora omsider var havna borte i steinrøysa oppi bakken og hun stilte mer enn beredvillig opp på soverommet hans Mattis. Sammen gikk de to jentene i gang med ett storslagent husarbeid – de ryddet og vasket både innvendige husrom og gropskitne unger utvendig.
Lovisa vantrivdes, men det gikk ikke lenger enn et par måneders tid, før Kornelius stilte opp utenfor husan med hest og kjerre og nesten forlangte at hun ble med dit hun hørte hjemme.
Han ordla seg i klare ordelag, men fikk ikke kjæresten skikkelig med på rettretten, før hun fikk viljen sin med at den litt over tjueårige broren Gorm fikk bli med på lasset – Kornelius visste at Jentoft var ute etter en ny gardsgutt.
Han fikk roet Lovisa med at etter at hun forlot gårdshuset, så hadde alle de tidligere nattebesøkene fra det hinsidige holdt seg borte og sikkert slått seg til ro der de egentlig hørte hjemme. Hun skulle ikke lenger ha noe å frykte.
Gorm ble gla for å få flytte inn i kårhuset , for her fikk han god plass til både jakt og fiskeutstyr, samtidig som det nå ble bare tausa - ungjenta Ragna – som kom til å holde til vegg i vegg med Jentoft og Berret oppe i andre, nå når drengerommet sto tomt etter som Kornelius og Lovisa holdt hus oppe på kvisten.
Det tok ikke lange tida før Gorm fikk øynene opp for Ragna – de var ganske jevngamle og hun hadde blitt ei godt likt gardtaus i de tre årene hun hadde levd sine ungdomsår hos Berret og Jentoft.
Søskenparet Lovisa og Gorm la aldri skjul på at de følte seg velsignet heldige som begge hadde funnet sine rette livsledsagere og til og med havna vegg i vegg med hverandre som kjærester, med inderlige ønsker om å bli ektefolk – Lovisa med Kornelius og Gorm som senest ankomne fjellkar, som frier til tausa Ragna.
Lovise var den første av de to gardjentene som offentliggjorde at det var småfolk under veis, mens det ikke tok mer enn ett par uker før også Ragna kunne fremlegge samme gledesmeldingen til gardfolket Jentoft og Berret, som lot det skinne i gjennom at de var storligen skuffet over at de ikke selv hadde klart å sette noen smårollinger til verden, så lang tid som de hadde hatt til rådighet opp gjennom åran.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar