Leirraset oppe på kirkegården ble dysset ned så mye som det lot seg gjøre. Noen ganske få av bygdefolket hadde merket seg at det hadde vært noen ganske få meters bevegelse i jordmassene bortom nordveggen av kirkehuset, men det ble fort glemt.
For gårdsjentene Lovisa og Ragna ble det mer enn nok med sorgen etter de to smårollingene.
For syns skyld - og som skikken var på Alle Helgens Søndagen, ville Gorm og Lovisa til kirka for å minnes godsidan ved faren Mikael og farbroren Simen. Gårdshusene ble stående tomme, for Kornelius og Ragna ville som ektefolk følge sine bortover, for Berret og Jentoft hadde jo plikt til å møte til høymesse ut på formiddagen.
Gudshuset var nesten fullsatt og kirketjeneren ute i kirkestallen hadde mye å styre, med når det gjaldt foringen av hestene.
Sognepresten var så vidt kommet seg opp på prekestolen, da hestepasseren kom springende inn i kirka og kauket at gårdshusan oppe hos Berret og Jentoft sto i flammer.
Det tok ikke lange stunda før kirkerommet var tømt for Alle Helgenssøndagens gudstjenestebesøkende. Mange kom seg opp på hestedoningene, mens de aller fleste kom seg i all hast bortover til gårdsbrannen ved hjelp av beina.
Allerede før Jentoft var kommet seg ut fra kirkegården kunne han se at hoved-huset var fullstendig overtent, at størsteparten av fjøset sto i flammer, men at kårstua og stabburet enda ikke var antent.
Da han og mange av de andre hadde kommet seg oppover, var derimot alt blitt flammenes rov.
Som brukt bortover til gudstjenesten var gampen berget unna, men det var verken kyrne eller de mange grisene og sauene, mens skokker av høns og flere skrikende haner sprang vettskremte rundt omkring på gårdstunet.
Folk fra de nærmeste gårdene kom springende til med det lille som fantes av vassbøtter, men lite kunne gjøres for å stagge djevelskapen, slik at bare noen småtterier ble berget ut. Alle bygningene ved den storslagne, gamle slektsgården ble ganske raskt en eneste stor brannruin.
Alt gikk opp i røyk - også det som hver av folkene for sin egen personlige del hadde tatt spesielt godt vare på.
Bare ett par dager etterpå måtte en syk og nedbrutt Jentoft få ei seng borte på sykestua og inne på samme rommet ble også Berret innlosjert – hun klarte seg godt helsemessig, men hadde heller ingen plass å gjøre av seg.
Som eneste sønn oppe fra nabogården hos Hulda og Isak, var det rett og rimelig at Kornelius og hans Lovisa ble tatt imot - det samme ble også dreng Gorm og kona Ragna. Det var nok hus på denne nabogården og Isak var bortom sykestua med invitasjon om husvære også til Jentoft og Berret – når den dagen måtte komme.
Fra eldstebroren Mattis kom det bud over fjellet, om at søsknene Lovisa og Gorm fikk komme seg over til finnhusan oppe i fjellheimen, for Mattis hadde straks han hadde hørt om brannen, satt i gang med å rigge til rom for begge de to parfolkene.
Men verken Ragna eller Kornelius hadde tanker om at brannen skulle få dem til å flytte opp i ødemarka for godt.
– Itj i det heile tatt –.
Hverken Ragna eller Kornelius hadde slike tanker.
– Vi vil itj ha nokka meir snakk om derre idiotiske påfoinnet` -.
Det gikk bare ett halvårs tid, før de stadig mere trasige hus-og leveforholdene begynte å tære på det som enda var igjen etter ungdommelige dagers glede - med latter og humørfylte fantestreker – også for Ragna og Kornelius.
Gammelfolkene Hulda og Isak, merket snart at det stadig oftere ble gnissinger de unge parene i mellom og enda verre ble det da det ble åpne krangler ektefolkene.
Først på de rommene der bare de holdt hus, men etter hvert også der andre av husets folk kunne høre det kraftige kjeftbruket.
Om ikke forholdene bedret seg, ble det til at Gorm truet Lovisa med å dra over fjellet til dit han egentlig hørte hjemme.
Da Lovisa ble klar over hva som holdt på å skje, gjorde Kornelius det klart, at om hun mente det ikke lenger var greit å bo blant siviliserte folk, så måtte hun bare komme seg oppover til finnhølet oppe på fjellvidda.
Uten alt for mye leven, fikk Gorm fylt opp hestvogna med det viktigste av det de selv eide og spente for sin egeneide gamp, før han fikk plassert Lovisa ved siden av seg oppe på kuskekassen.
Jentoft ble liggende på sjukestua til han ble fraktet bortover til Gammelheimen like nedenfor kirka, der han fikk fast sengeplass på andre siden av den lange loftsgangen – rett over rommet der Berret hadde gyngestolen stående ved det alt for trekkfulle vinduet.
Det gikk ikke lange tida før både Berret og Jentoft fikk hvile ved siden av hverandre oppe på kirkekården.
Ragna og Kornelius fikk gjenreist gården. Alt skjedde i god tid før de fikk en ettertraktet sønn.
Gutten fikk navnet Isak Jentoft – Isak etter farfaren.
S l u t t.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar