PÅ GJENGRODDE STIER Ønsket Reprise med to barndomskamerater fra Lilleby og Korsvika-
Bjørnstjerne Bjørnsons - Det første møtes sødme. - Det er som sang i skogen - det er som sang på vågen, i solens siste rødme -.
Slik føltes det å treffes.
For første gang på femogseksti år, fikk den syvogsytti år unge og beskjedne Korsvikingen Per Isaksen øye på sin nøyaktig like gamle, men ikke like beskjedne barndomskamerat med navnet Terje, som i mai måned i året 1937, kom til verden oppe på E.C.Dahls stiftelse, før han fikk fast bopel oppe i Ladeveien nummer tolvs fjerde etasje der inne på Lilleby – stedet som senere skulle bli lyst i bann av krangelaktige Lamonittere.
Det var den gangen stedet Svartlamon både ganske åpenhjertig og villig lot seg ribbe for den tidligere Gloriens krans, fra hver eneste en av de tungsindige beboernes panne. Herlighetens stedsnavn ble enstemmig vedtatt til å skulle være Lademoen.
Ingen andre enn de tidligere Svartlamonitterne, mente at bare de og ingen andre hadde rett til å hevde at deres bopel var der nede på Lademoen og slettes ingen fra de øvre deler av samme bydel – der oppe på Lilleby.
Det avtalte møtet mellom de to gammelkameratene Per og Terje skjedde på Trondheim Torg i det Herrens år 2014.
Ingen av de to kunne ha vokst noe særlig på disse femogseksti årene, så de måtte begge innrømme, at det ene og alene måtte være gråværet som var skyld i at de ikke straks fikk øye på hverandres gråhårete isser.
For den tilbakevendte svenske nordmannen, var det mange forandringer å spore allerede der oppe på byens Torv. Krigeren Olav Trygvason sto på den samme plassen som han i årevis hadde hatt, siden gaveoverrekkelsen ved kullarbeideren Dyre Halse, som i sin tid hadde skjedd på en like regntung fredagens formiddagsstund.
Gamle Trondhjem – eller "Gamla" som mannfolkene kalte stedet
var borte. Misjonskafèen på Prinsenhjørnet var gjort om - og hadde ikke en eneste tallerken med ertersuppe med fleskbiter til salgs. Dampkjøkkenet var fordampet og det samme var Trønderheimen som Thon med topplua hadde overtatt. I den gamle politistasjonen – Hornemannsgården, hadde politimester Erling Østerberg for lengst lagt ned embetet og på den motsatte side av Torget var den høye gården Munken brukt som fyllmasse inne i Strandveien ett eller annet sted. Freiaklokka oppe på taket av gamle og herskapelige hotell Fønix var tatt ned etter at den for lengst hadde slått sine siste slag.
Arbeiderforeningen så like kjedelig ut og manglet til og med Vinmonopolet. Penglaushjørnet rett over gata bar preg av byens gode økonomiske tilstander. Leutenhaven var ikke til å kjenne igjen – blottet for all sjarm og der det også var problemer med å finne nedgangen til de underjordiske parkeringsplassene, der herr Per Isaksen - med urolige tanker om parkeringsavgiftens størrelse hadde sin Cabriolet stående i ett beskjedent hjørne.
Pilegrimskjøreturen innover til de gamle og vakre Ladehalvøens strender, hadde av de to gamle kompisene - på forhånd og til uminnelige tider, vært imøtesett med stadig inderligere forventninger – hver for seg og hvor de enn måtte befinne seg på denne planeten.
På kronglete og enveiskjørte gater kom sjåføren omsider seg ut av Torget, med lange og irriterte blikk fra både byens innvånere og denne "Torgkjærringa"som sto stand by like ved den nedlagte Hornemannsgården.
Nede ved Ravnkloen, måtte den pågående innvandreren bemerke at Munkholmen der den fremdeles lå og duvet ute på fjorden, ganske betraktelig - på grunn av all fyllmassen nede på Brattøra - hadde nærmet seg moloen, der fløtmannen en gang hadde sitt tilholdssted med både årer og robåt, for å frakte folk over til Ravnkloa – der fisken var billigst ved kjøp direkte fra båtene som lå på begge sider av Honnørbryggen – stedet der også Håkon Rex hadde steget i land før sin vei oppover Munkegaten til hans egen kroning i selveste den nyrestaurerte Nidarosdomen.
For å slippe den alt for trafikkerte broen over Kanalen, mot den fortsatt alt for trange Jernbanestasjonen, ble turen igjen lagt opp til selveste Olav Trygvasons lange gate, der det viste seg at Djønnes Delikatesser var en saga blott – til fordel for gammelordfører Weiseths Hamburgerplass.
Både herrene Klein på den ene siden av gaten og de tre brødrene Barreth på den andre, hadde nedlagt salget av både mannfolkklær og bokhyller samt kjøkkenbord i respatex.
Gamle og storslagne Sentrum kino hadde fått nytt navn og med ganske vedmodige følelser, måtte de begge med beklagelse konstatere at restauranten Sjette også hadde nedlagt driften. Stedet der kelner Martin Olsen – han bodde oppe i Fagerlia i de tider – fektet sine kunder ute ved garderoben, før han fikk dem plassert ved restaurantbordet, der de fikk servert hver sin sprøstekte kylling med agurksalat og badet i fløtesaus - med etterfølgende ganske mange glass Gin og Tonic – til fullt levende musikk på både fele, piano og med den tyske Trondhjem Symfoniorkesters Muller på sin egen og ganske spesielle lille strykbare Cello. I parantes kan bemerkes at det Trondhjemske Symfoniorkestrets dirigent i de dager var Finn Audun Oftedal – som for øvrig var en god pianist.
Pilegrimene kom seg tørrskodd over den alt for smale, men allikevel gamle Bakke Bro og forbi ett forunderlig langt og loddrett, rustente kunstverk – selv om vannet nedover etter beste evne forsøkte å bli kvitt all rusten.
Bakke Kirke hadde ikke blitt flyttet noen flere ganger og lå fredelig til på høyre side av herrenes påbegynte Inherredsvei – som visstnok fremdeles skulle slynge seg helt innover til Verdal og med mulighet for avkjøring oppover til selveste Stiklestad – selv om slaget med Olav den Hellige, ble avholdt på ett av jordene der inne såpass lenge siden som i året 1030 - mens guttesolisten Terje sang solo i Stiklestad kirke først ut på vårparten i 1952.
Pilegrimsjåfør Per Isaksen var fast bestemt på å få kommet seg hurtigst mulig innover til kafèdisken hos Coop inne på Lade – han ville stadig tråkke hardere på pedalen, men ble på det vennligste litt for ofte anmodet om å transportere medsitterne i mere Largopregete tilstander.
Den for lengst pensjonerte Orgelnisten og hans alltid medfølgende viv – importert fra den lille byen Florø lengst ute på den værharde norske kyst, kunne etterpå ikke begripe hvordan mannen ved rattet hadde klart å passere vrimmelen av hus, på tomtene der Trondhjems Mekaniske Verksted hadde hatt sine hundrevis av trofaste arbeidere – selv om virvaret av bygninger lå på Solsiden.
–Det e gråvær i dag – Korsvikingen Per Isaksen var blitt mer snakkesalig og måtte si seg enig i at den eldgamle politisasjonen Gråmølna hadde trengt ett nytt strøk med gråmaling eller i ett hvert fall fått pusset vinduene i begge etasjer.
Like før det gamle og snedige Strandveikrysset kunne de konstatere at frisør Arne Bjærum hadde lagt ned saksa – både hus og de artige og bevegelige stolene var borte. Sjåfør Per tok sjanser og mente at på grunn av alt rotet på dette sagnomsuste krysset, ble han nødt til å ta sjanser for å komme seg videre på Innheredsveien. Han så verken pissoren eller husrekken med Sykkel-Hansen, elektriske Gaare eller Jordmor Astrid Eggen, men forsto snart at han kunne slappe mere av, da han fikk øye på den høye bygningen hvor Apoteket Ladejarlen i sin tid hadde holdt til – og det vegg i vegg med Lademoen Postkontor og det fredelige begravelsesbyrået tilhørende den alltid så alvorlige Flatås.
– Flatåsa`n e havna mer på rætt plass – på andre sida av Lamokjerka -.
Borte på Buran passerte de den tidligere tyttebærselgeren Egil Ervig, før de kom seg innover Mellomveien.
Både Tiller Fargehandel, Papirforretningen og Helga Olssons godisbutikk var borte og det samme var både Ålbergs Rørleggerbedrift, der en av karene var ansatt som selger inne på såpefabrikken. Borte var både Aas Kolonial, Hamstad Kjøtt, Baker Lein med de gode Vannbakkelsan og Elefantapoteket og frisørekteparet Hansen hjørnesalong like ved porten inn til Boligan.
Trikkstallen hadde tydeligvis vært vanskelig å rive, heller ikke hverken Lademoen skole eller Lamokirka, men Lamoparken var blitt fullstendig maltraktert på alle disse årene. De vakre trærne må ha vært brukt som demonstrajonsvarer av lensvikingen Harald Grønningen, under hans demonstrasjonsreiser for Jobu Motorsager.
Ved Pers sakte forbikjøring av den gamle stasparken, kom alle de gode minnene på løpende bånd inn i Perkjøretøyet fra året 2009 – om han sa rett.
Gode minner fra de dager da vi Lillebygutan kunne bade i fontenen uten at vi alt for ofte ble jaget bort av denne sure, lange og haltende vakta ble trukket fram – likedan kom husken på gli fra de gangene den umalte og småråtne Musikkpavljongen ble brukt av både Frelsesarmeen, mange Sangkor og Musikkorps – og som talerstol for både kommunister og arbeiderpartifolk på hver eneste Første Mai – klokka tretten og klokka seksten. Noe som sikkert ville ha gledet Arbeiderpartikjempen Anders Buen, om han ikke allerede for lengst var havnet på sokkel og pyntet med ganske pene blomster borte i enden på parken – like ved veien der både Arbeiderpartiets høytidelige kvinner og menn og de rødflaggede og enda alvorligere Kommunistene, ble nødt til å passere på den lange veien utover til hovedmøtene på byens Torg.
Det var gråværet som fikk skylden, for at ikke Pilegrimene syntes de kunne ta seg en mimrende kvil på en av Lamoparkens benker.
Etter å ha passert de nærmeste leiegårdene av Boligan kunne orgelnisten fra syden bemerke, at Nidarhuset var forsvunnet, stedet der svoger Arthur hadde gjenomført sin aller første boksekamp – likedan de mange småhusene nede på Reina og den vakre hagen utenfor Lade Fabrikker, der skulpturen Gro hadde sin plass blant busker og vakre blomster.
Men huset det sto – for selv om Lade Fabrikkers ærverdige bygning fra 1928, dessverre ble nedlagt som arbeidsplass en eller annen gang på nittensytti årene, fikk bilistene en klump i sine halser, da alle de gode minnene strømmet frem – så de knapt kunne anda.
Familiemedlemmer av korsvikingen Per hadde hatt sine arbeidsplasser på Palmin, og Lillebyutvandreren Terjes fader Johan Gunerius, hadde kokt såpe der nede på samme fabrikken helt fra det Herrens år 1927 og til sin død i 1970.
Kjøreturen innover til de gjengrodde stiene ble stadig mer vemodig da "autostradaen" oppover Jarleveien klarte å skjule hele den gamle bekken Jordans Flod, som Ladebekken het i de tidligere tider. Både Korsvikens gamle sønn og den nøyaktig like gamle Laveingutten, var begge tydelig merket av besøket inne på Lades vakre kirkegård, der begges foreldre er gravlagt.
De to Pilegrimsvandrerne var kommet til dagens største begivenhet, for de var klare over at slekt skal følge slekters gang.
De minnerike høytidsstundene ble flere og enda rikere da Korsvikingen Per – fra tomten av sitt barndomshjem kunne skue både strender, holmer, skjær og det like vakre Kjærringberget, der han ifølge han selv skal ha vært en ivrig skihopper – vel og merke på vinterstid og bare hvis hans fader eller den travle moder hadde stått nede i bakken.
Ett stykke unna kunne de se Sjømenns Aldersheim, som tross alderen fremdeles lå på samme plass. Det samme gjorde Østmarka Psykiatriske, men fra såpass langt hold klarte ingen av dem å få øye på noen gjenglemte trikkeskinner etter Ladetrikken, som i sin glanstid hadde fått lagt sine nødvendige spor i en velkonstruert slynge inne på Fagerheim - stedet med sitt storslagne butikksenter, som sikkert var til både glede og Lykke.
Dalføret langs den tidligere Ladebekken ble fotgått, helt fra fortidens øverste bekkefarstart oppe ved Leangen, langs den tids ungers berømte og flotte skibakke Stuaveggen, forbi det nedlagte Lilleby Smelteverk, Rønningslettas etterladenskaper av bare noen få hus, videre nedover Ladalen, der hele rasstedet til stor forundring var dekket til trengsel med nåtidens store fabrikkbygg - og helt nedover mot Industrikaia, der Labekken i gamle dager havnet i Trondhjemsfjorden, etter først å ha tilbrakt ett par hundre meter i en solid tunell under Ladalens velkjente leirjord.
Hele den lange bekken var formodentlig havnet i flerfoldige strdimensjonerte rør under jordens overflate. Vandrerne kunne ikke få øye på en eneste skvett med vann og fant det likeså fornuftig å komme seg – litt gråtkvalt - forbi tomtene etter både Jegershvile og Borgengården. Herfra kunne de se at de ikke hadde noe som helst å hente av Jystadgården, der vognmann Ivar Sveen hadde sin stall, samtidig som han brukte å stille jordene oppover mot Ladeveien til disposisjon for dyrlegenes gjelling av flerfoldig gamper opp gjennom årene.
Ankomsten til selve Lilleby foregikk uten dramatikk av noen som helst art, for her var det ikke ett menneske å se – verken store eller små – ikke en gang inne på skolegården til Lilleby. I de mange Ladeveiens storslagne leiegårder, kunne ikke de to barndomskameratene se ei eneste gammeldags husmor i noe vindu – med ett nysgjerrig overblikk etter både egne unger og andre skravlende mødre nede på trappa til melkebutikken hennes Berntsen. Ikke en gang en blomstrende Begonia i de gardinløse vinduspostene oppover de høye murveggene.
Utgangsdøra til Terjes barndomsleilighet i Tolvas fjerde etasje sto på vid vegg – hele huset var endevendt og reservert for både snekkere, murere og hånd-langere – folk som var så opptatte at de ikke en gang tok seg tid til ei flaske Pils sånn på luringa – slik som murere vanligvis gjorde . Pilegrim Terje fikk aller nådigst lov til å besiktige sine guttedagers leilighet - en ugjenkjennelig liten fremmed plass – der han kunne kjenne igjen kroken i ett rom, der hans lille sprinkelseng hadde hatt sin faste plass i årene 1937 til 1954. Den runde og høye svartovnen var vekk – sikkert for all tid.
Oppe på storloftets takbjelker hang det ikke ett eneste tobakksblad igjen, fra krigens dagers tørking.
For å få med ett eneste minne fra fortidens Ladevei nummer 12, fikk den tidligere guttekorsangeren etter litt overtalelse - den eneste ungen som var å se, til å stå ved gårdens inngangdør for å bli fotografert som ett minne om slik det var i hans egen oppvekst.
– Ka i aill verden e det du hoill på med, din griskaill -. Jentemoderen avbrøt mulighetene for fotograferingen.
De fikk med seg raseringen av Enkgata – med unntak av den vakre Pedersengården, som fremdeles ruvet litt i landskapet og der de fire høye Lønnetrærne enda var berget for å bli maltraktert av en eller annen ansatt kommunearbeider ved hjelp av ett par motorsager. Det eneste huset som enda står der oppe i Enkegata er barndomshjemmet til den tidligere Høyreordføreren i byen, Marvin Wiseth – mest sannsynlig fredet for all ettertid, til minne om byens mest interesserte hamburgerspiser.
Herrens veier er uransakelige, som det skrevet står.
De var nedenom Gardermoensgata, der de utenfor nummer tre bare måtte konstatere, at ingen hadde sørget for ett minnesmerke over kunstmaleren Arhur Meyer.
Den syvogsyttiårige tidligere Lillebykaren, blåholdt intenst på at bakken nedover mot Strandveiens Aktiebryggeri het for Gassverkbakken, den eneste veibiten som i hans guttedager var skrå nok til akebruk med selvlagede kjelker. Begge bassengene utenfor den tidligere Vinmonopolbygningen var i mangel av vann, blitt fylt til randen av jord og beplantet med forglem-meg-ei.
Den tidligere langstrakte Strandveien bar preg av vanskjøtsel og var etter det de to vandrerne kunne se, ribbet for nesten alt av gamle dagers Nerlamons vakre, småhus. Midt blant stygge lagerbygninger, var det gitt plass til Svart Lamons Barnehage, som til mulig beundring for interesserte, hadde fått navnet påmalt ett navneskilt - som til alles beskuelse var hengt opp på den lange husveggen ut mot selveste Strandpromenaden.
De to promenerende gamlingene hadde fått ett absolutt behov for en kaffetår med litt bitteti. Det ble den alltid så hemmelighetsfulle vikingen Per, som overrasket den emigrerte Terje med å avsløre den tillitsvekkende kafèen RAMP, nesten borte ved gamle Meråkerbanens undergang. Spisestedet var i den nyere tid blitt en populær severdighet ved det tidligere Lademoens berømte Ramphøl.
Gamle Per hadde sammen med sin bolde viv, en eller annen gang i voksne år tilflytta Romulslia langt der oppe på byens snørike vestside. Vel å merke oftest på vinters tid. Noe slikt som Restauranten Ramp, måtte han medgi ikke fantes blant snobben der oppe på Byåsen.
Alle dagens inntrykk på gjengrodde stier, trengte ro for både sjel og legeme og de fant seg ett lite kafèbord rett foran det store vinduet, der de hadde den fineste utsikt både over det som enda var igjen av den flotte nedre Lademo og til den digre tyskoppsatte, ubåtbunkeren Dora.
Både den spesielt nytrukne kaffen og de to romkakene skapte både varme og aller så lite hvile til slitne, gamle kropper – ingen av dem helt uten fotplager. Dessuten var det en velsignet kort vei til toalettet ute i gangen.
Praten gikk stadig lettere, jo flere kaffekopper som kom på bordet. Bilisten som skulle i ilden fra parkeringsplassen der oppe på cirkusplassen, ble stadig nødt til å be om kaldere vann, varmere kaffe og mer jordbærsyltetøy til de nystekte vaffelkakene. Per hadde på forhånd gjort seg kjent med, at den tidligere Lillebyguten etter litt tids vurdering, hadde lovt å dekke regningen.
Med den gode vindusutsikten mot bunkeren Dora på den andre siden av Strandveien, var det uunngåelig ikke å komme inn på alle minner også fra denne uhyggelige femårige krigens dager. Både Dora 1 og Dora 2 var arbeidsplassene for de mange nedslitte straffefangene som bodde innenfor de bevoktede gjerdene ett stykke ovenfor Rønningsletta og Smelteverket. De lange fangetogene av utsultede og fillete krigsfanger – mange uten sko på beina – passerte Ladeveien to ganger for dagen på vei nedover Gassverkbakken og var til stor skrekk for ungene. Gjennom hullet i plankegjerdet til Lavein tolv, fikk de russiske fangene stukket til seg brødskalker, som ble belønnet med småting som stakkarene hadde klart å lage oppe i fangeleiren.
Korsvikas kortvokste sønn, Per Isaksen, hadde i hele sin lange oppvekst tilbrakt sin fritid der inne ved Vikas tang- og tarebelagte strender. Lillebykisen Terje den Brede delte sine unge år mellom Lilleby og Ladehammeren. På grunn av hans siste bopel like nedenfor Våttahaugen fra han var sytten og til han ble smidd i hymens lenker i en alder av sjuogtjue, syntes begge de to Pilegrimene at de resterende metrene av spaserturen ble lagt langs denne sjørøverkateinen Kaalds vei.
Turen over Ladehammeren ga minner om hvor lite populært det var den gangen Mørtelverket ble innvilget byggetillatelse like nedunder villabebyggelsen – der drosjeeier Wilmann nede i sin sokkeletasje hadde åpnet sin storslagne tropiske forretning med både slanger, fisk og fugler.
Det ble heller ikke bare godord da den første mursteinen til de Maritime skoler kom på plass nede i den første ytre svingen.
I denne sjørøveren Kaalds vei nummer ni - som Hjortensjef Olga Topp i sin eiertid hadde brukt som fritidsbolig, for å komme seg vekk når revystjernene Herbert og Ernst Rolf skulle komme på besøk, viste det seg at de tre furubuskene på eiendommen Kveldskvile var vokst til høye trær, på de femti årene sidene de ved Terjes hjelp var blitt flyttet fra en lun bevokst plass oppe på Kjærringbergets ellers så vindfulle høyder.
Vandringen forbi den for lengst nedlagte Karlsheimrestauranten nesten nede ved Korsvika, vakte ustyrtelige både gode og dårlige minner fra noen karravolige ungdomsår, for her fantes det ikke en eneste gjengrodd sti – hele gårdsplassen var dekket med asfalt fra ende til annen. Men den vakre utsikten over fjorden og med Frostalandet i det fjerne, var Gudskjelov ikke forandret i det hele tatt ved Hans hjelp.
De to minnerike vandrerne laget slett ikke noe huskestue, da de inne ved glassdisken på Ladeslettas storslagne varehus, ikke hadde en eneste vaffelkake til salgs. I stedet foretok de ett innkjøp en gråpose med ett nødvendig antall boller idyttet rosiner, før de fant seg en kirkegårdsbenk borte ved den vakre Ladekirka.
Og der ble de sittende å mimre, helt til Pilegrimen fra gamle Korsvika plutselig kom på at han hadde lovt sin lille hustru å ha bettasuppa ferdig til klokken fem.
Den svensktilflyttede vandreren hadde for lengst fylt opp full tank på den italienske Alfaen, foran den nesten etthundrede mil lange nedoverturen til Broderlandets tyst skoger.
Bolleposen var blitt tom.
Avskjeden foregikk i stillhet.
Slutt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar