-
Han syntes sjøl han var blitt både tregere i ganglaget og tyngre i oppfattelses-evnen, etter bare en fem-seks dager alene ved det lange kjøkkenbordet og oppe i sengbenken inne på det ene soverommet. Det syttiårige skallearbeidet virket jo fortsatt sånn bortimot noenlunde, men fotarbeidet var det etter hvert blitt litt for merkbart skralere med.
Når fruentimmeret så absolutt skulle på en fars visitt til en toognittiåring lengst ute på kysten borte på den andre siden av landet, ble det rikelig anledning til å kunne produsere eremittiske følelser med å få synes synd på seg sjøl – i ett hvert fall så lenge vær og føreforholdene var pågående ufordragelige hele uka til ende.
De to brødskivene med alt for mye av søtladent gammelmannspålegg både morgen og kveld ble som dagene gikk til ganske nedverdigende - men også nødvendig - magefyll for en husmorbortskjemt skriblerende musikant. Det samme også med all denne ufordragelige diabetesinsulinen
Han var allerede ett par dager tidligere, begynt å telle både de resterende tennene og igjenværende dagene, frem mot hustruens tilbakevendelse fra ville vesten på denne regntunge fredagen den to og tjuende i høysommer måneden juli. Fredager - i ett hvert fall når de var havnet i almanakken på den trettende - var innpodet fra morssida der oppe i Sørlia i Ytre Namdal til å skulle være ulykkesdager. Namdalsmora fra så langt tilbake som til året 1900, var også oppdratt – `oppala` - med overtroiske formeninger om at pinner i kors betød død og fordervelse, kløe i handbaken skulle tilsi at en skulle få danse, mens kløe i det venstre øyet ville frambringe både gråt og tenners gnissel.
Men fredagen den toogtjuende juli i det Herrens år 2011, falt altså ikke på den 13. dagen i julimåneden.
Ikke så mange mil etter at han hadde fått den noenlunde nyinnkjøpte Italienske Alfa Romeo`n over den svenske grensen og kommet seg over på rett siden av den for lengst nedlagte bommen inne på Kornsjø, passerte han den fredelige og høytliggende Fredriksten Festning i Halden by, der det norske splittflagget vaiet på ei ekstra lang stang – selv om dette ikke var dagen for noe fellessang der oppe på festningsvollene – som av sjalue og ondsinnede tv-tittere var blitt omdøpt til "På grensen til allsang".
Den videre kjøreturen ned fra festningsmuren og ut av den fredsommelige grensebyen, fikk allerede fra starten av nok ett preg av noe utenlandsk over seg - da den smånynnede sjåføren ganske raskt slo over fra Du gamla du fria og til Ja vi elsker - som opprinnelig nordmann og egentlig født på E.C.Dahls Stiftelse der oppe i gamleTrondhjæm, men har også i lange tider etter ankomstprosessen vært bosatt som musikant nede i den sørligste delen av Norges land – før han med sin viv overlevde i mange år som orgelmusikant langt der ned i den gamle, krigerske hovedstad Roma - ruinbyen etter fortidens herjinger - fremdeles beliggende vegg i vegg med alle Pavenes eldgamle boliger ganske sentralt beliggende oppe i Vatikanet – og godt overvåket av Sveitsergardens staselige og fargerike soldater.
Etter dette langvarige oppholdet blant disse så politisk kranglevorne italienerne, dro flyttebilen med møbler, malerier og haugevis med både piano og orgelnoter til Bengtsfors her oppe i det adskillig fredeligere Sverige - langstrakt beliggende vegg i vegg med like fredsommelige Norge. Slike gamle hærmenn - utstyrt med beksømsko, festlige hjelmer og lange børser langs landegrensene, er vel for lengst blitt avlegse i våre dager.
Men for å komme seg oppover til disse "blavåttlainnan"måtte italiafarerne først komme seg gjennom storslagne Tyskland ved hjelp av egen doning - dette før så krigerske landet med nyrestaurerte hus på alle kanter - ikke langt unna Autostradaen. Norske motstandsfolk har for lengst tilgitt tyske soldaters ammunisjonsforbruk, og med løftet pekefinger advart de mest kranglevorne og innpåslitne utlendinger med at "det skal kuggle til en Trønder."
*******
Det var ikke akkurat noen `kjærrevei` han kom inn på, etter å ha passert Halden by og broderlandets litt for langstrakte furumoer. Ikke ett eneste hestekjøretøy var å oppservere på motorveien innover mot landets hovedstad - i vrimmelen av oppjagete og svært så lettirriterte vidundertrafikanter – som om de var i konkurranse om å skulle komme seg hurtigst mulig over på den andre siden av dette begredelige livet.
Hans alt for mange og jevnlige påminnelser om dette alt for trangtsittende kjørebeltet, var etter hvert blitt til søvndyssende kjedeligheter – på like linje med slike myndige og godt fargelagte skiltnotater om begrensninger av gasspedalbruket ute på den regnige, svarte asfalten.
Vårherre sjøl, lå som alltid litt høyt og tilbaketrukket med sitt `milde ljos over skodde-eimen, og gjorde den farende fanten tryggere i sine funderinger om livets mangfoldige videreverdigheter, selv om sjåføren nu og da måtte innrømme at Vårherre alt for ofte ble forstyrret med flere djevelske og innsmigrende tilbud fra Hans motpart - denne krabaten på andre siden av helligdommen - velutstyrt med både fristelser og fantestreker, når han selv trodde det kunne passe best. For den fandenivoldske krabaten hadde sine innpåslitne velmaktsdager når Vårherre ikke var påpasselig nok, og når livet ellers kunne gå litt på skjeve.
Doningen med de fire hjulene var av det pliktoppfyllende slaget - og alt hva den egentlig krevde var i grunnen bare dette avgiftsbelagte alt for kostbare fludium i litt for store kvanta. `Der Fuhrer`ved rattet hadde stusset barten ved oppstandelsens morgen, og følte seg derfor allerede nå i morgentimene salig nok til å skulle treffe sin bolde viv ved hovedstadens bussstasjon under televisjonens Dagsrevytid – på nøyaktig samme tid som den katolske kirkens høytidsfulle Vespermesse i den vakre Sankt Hallvardkatedralen.
Dette Katolske Gudshuset ligger fortsatt ikke så langt fra den elskelige og forlengst ruinerte, gamle Enerhaugen - i dag belagt med skyhøye blokkbebyggelser - ruvende i bybildet på linje med det storslagne Regjeringsbygget og andre "høyheter" nede i sentrum av denne vakre og fredelige norske hovedstaden.
Med håp om en luftig og frydefull nytelse av gamle Kristianias severdigheter, lot denne dagens byturist helt uplanlagt lede oppover til Ekebergsåsens høyeste punkt, bevokst av adskillige høyvokste og vakre prydtrær - selv om flere av disse naturens nakne og høyvokste skjønnheter - i følge sagnet – skal ha vært ganske enkle å få fjernet av noen av Ekebergsåsens aller mest følelsesløse egoister - ved hjelp av en eller annen av fortidens beskjedne tigersvanser.
Fra dette så avholdte høydedraget med både en ganske nyrestaurert vakker og hvit restaurant, og en skokk av utestående, nakne kvinnemennesker, mest sannsynlig utformet av en eller annen yngre slektning av gamle Gustav Vigeland, kunne denne så helt tåkebelagte og regntunge hovedstaden bare gi seg tilkjenne med noen ganske få kirketårn og høybygg - resten var skjult. Det samme var også sikten utover Vårherres storslagne skaperverk - den på solrike dagers så vakre og langstrakte Oslofjord - var på denne ukens halvmørke, tåkete og regntunge fredag - dystert men allikevel noe vemodig og gjenkjennelig isenesatt – slik som det kunne ha vært ved dette Dramaet for en del århundre tilbake, der Han formodentlig på forhånd også hadde lagt alt tilrette for de sørgelige hendelsende på denne samme, dystre fredags ettermiddagen der oppe på Golgata - på selveste Langfredag.
Oslofjorden - på velvillige godværsdager, solrikt og kledelig dandert med både Hovedøya og andre elskelige holmer og skjær - var i tidens løp blitt velsignet og inderlig utstaffert med mange "grønne Benker"og likedan med flerfoldige melodiske improvisasjoner. Det meste av ordvalget ved disse komposisjonene var gripende søtladent, men selvsagt velment tekstforfattet, før at det med tid og stunder kanskje ville bli tilrettelagt for sveivegrammofonenes åtte og sytti plater – disse lett bøyelige og skakkproduserte platesakene som ved hjelp av engelskmennenes His Masters Voice, kunne gi velmenende tilbakeblikk over også den gangs ungdommelige utskeielser på de riktig gode gamle dager der ute på fjordens noenlunde tørrlagte skjulesteder - hvor ankomstmulighetene var begrenset til en noe utett robåt, ett par årer og ett skikkelig rødmalt ausekar.
Skaperens naturfenomener med fjordens mangfoldige øyer og lange holmer – på siktbare dager lett kjennelige fra Ekebergsåsens mange utsiktsteder - var på denne fredagen utrivelig godt kamuflert med ett alt for gråmelert tåketeppe, for den hovedstatsbesøkende innvandreren fra `andra sidan av grensen`. Musikantens vanligvis så frydefulle innlevelse av Oslofjordens smektende kjærlighetens trudelutter om gamle dagers godt skjulte bekvemmeligheter ute på Hovedøens så frydefulle busk og krattskog, ble på denne dagen gjort fullstendig til skamme.
Den vanligvis så humørfylte og gjestmilde Tigerstaden, lå for anledningen innhyllet i dette tåkehavet - og virket på den trønderske musikeren fra Sverige som ett neddempende dagsens ugjestmildt hjelpemiddel, slik det mest sannsynlig også virket på like linje overfor både andre svenske, pakistanske og afganske innvandrere.
Doningen lot seg mer enn gjerne lede langsetter nesten folketomme bygater uten bruk av kart og kompass. De få paraplymedbringende fortausvandrerne virket sorgtunge og utilfredse i striregnet ved totiden på denne sommerdagen den to og tjuende juli – i det Herrens år to tusen og elleve.
Alle de mer og mindre svarthudede, små og store familiemedlemmene var gjerne smilende og utadvendte – muligens på grunn av at de ikke hadde noen svart paraply å kunne skjule de fargelagte kroppene sine bak.
Etter adskillige sentrale midtbyomkjøringer, fikk han omsider plassert den svartlakkerte italienske karjolen på gateplanet rett utenfor sagnomsuste Møllergaten nitten – den gamle Politistasjonen - der selveste Vidkun Quisling tilbrakte sine siste timer ut på høstparten i 1945, før Svart-Marja sørget for fri transport bortover til avskjeden på Akershus Festning.
Som svar på sin tilbakevendte hustrus seinere så nøye utspørring om årsaken til hans parkering rett opp for Youngstorgets vide arena, ble unnskyldningen gitt med både hans føling av en staselig menneskelig nærhet på bare fem meter fra selveste Einar Gerhardsens tidligere talerstol, og Operahjørnets utmerkede fiskeutsalg.
Parkeringslappen var klar i sine meddelelser om et avhengighetsforhold med regnskapsboksen, fra klokken trettenfemtito og frem til femtenfemtitre – for hele åtti norske kroner. Han grep seg i å snakke høyt med seg selv: `Det koste "sainnelig flæsk" å tilbring fritida utenfor Vidkun Quislings siste kjente bopel i denne verden...
Tittende litt forlegent frem under den medbrakte alt for smålåtne og svarte paraplyen, fikk han til tross for tåken ett respektfullt utsyn til både Youngstorgets eneste jordbærtelt - der eieren fremdeles trosset regnværet, og den skyhøye Arbeiderpartiboligen – det nåværende feriehuset - som allikevel hedde elektrisk belysning i hvert eneste rom - garantert til stor glede for Oslos søkkrike Elektrisitetsverk.
Det var ikke muligheter å unngå at han sammen med en fire til fem andre innvandrere som trosset striregnet, lot seg beundre av selveste Regjerings-skyskraperen rett oppe i bakken - storslagent kneisende i skylaget oppover mot Vårherres tilholdssted, og trygt beliggende bare noen ganske få meter unna Youngstorget - i den nordgående retningen mot gamle Trondhjæm – nøyaktig fire og femti mil unna.
-Jæklar anamma - hur i tusan kan dom få tvettat alla fønsterna? - Det luktet umiskjennelig hvitløk og formiddagens - halvliter av den tydelig misunnelige svenske semester-invandreren.
Han fornemmet et det lå en dyster stemning over vandringen i de østre bydeler, men følte at dette så absolutt ikke bare trengte å være på grunn av regnet, tåka og alle de rusmisbrukende og gjennombløte stakkarene nede på Stortorget, for han hadde aldri motsagt seg noen skråsikre forståsegpåeres påstander om at han fra Skaperhold kanskje kunne være blitt spesialutrustet med noen litt ekstraordinære unormaliteter.
Han hadde følelsen av at det lå noe i lufta.
Slik han også kunne oppleve å fornemme fra alle pratestundene i de to kompisårene med Snåsakallen. Ved hjelp av slike ikkepresenterbare makter kunne det skje uforklarlige hendelser der oppe i Snåsadomen og rundt om i den omliggende og vide fjellbygda.
Også den gangen kunne han enkelte ganger føle at det lå noe i lufta.
Hustrubussen fra vestkysten var ikke tiltenkt å skulle arrivere storbyens sentrale busstasjon før ved televisjonens formelle Dagsrevytid, og ved hjelp av den parkerte, forlengst Italia-produserte Alfaen var befordreren på forhånd fullstendig klar over sin rikelige besøkelsestid til ikke bare å kunne innta flere rimelige kafèbesøk i Venstres Hus øverst i Yongstorsgbakken, men også til mange stille, funderende stunder - både til ettertanke og ly for regnet - sammen med temmelig værsyke og hjemløse hovedstadsfolk, samt store mengder av alt for høytsnakkende tilreisende, påhengt dyrebare filmkameraer – noen med tomme futteraler i ekte skinn. Likedan disse mistenkeliggjorte, fargerike og fredelige innvandrere iført sandaler og fotside gevanter - medmennesker til sedvanlig kritisk observasjon, av hatefulle og mistenksomme byinnvånere - inne i den nyoppussede Oslo Domkirke.
Den åttikroners alt for kostbare totimers parkerings lappen, henviste tydelig nok til ett konsekvent opphør av leieforholdet etter klokken femtentreogfemti av en diskrè, og alt for alvorstung automat – tydelig plassert på hjørneveggen til Møllergaten nitten – bare omtrent femti meter nedenfor den representative plassen utenfor hovedinngangen til Regjeringsbygget.
Etter noe litt for utstrakt kafè -besøk – med ulovlige inntak av en del så inn i hampen etterlengtede, søtladne fristelser, hadde Diabetikeren - slik tradisjonen ved utskeiende byturer engang var - innfunnet seg med at for høyt blodsukker, som regel la grunnlaget for tydelig merkbar innlevelse av både stor agressivitet og mismot:
Med nåtidens høytravende utdanning av sivilingeniører ved Norges Tekniske Høyskole - der oppe på Gløshaugen i Trondhjæm, burde det vært konstruktivt mulig å kunne fått lisens - produsert noen mere oppkvikkende og smilende parkeringsautomater, samt spesielt på slike dystre regnværsdager påmontert en utstrakt hånd, påholdende ett lite pappbeger med varmende, alkoholfritt drikke.
Den etter hvert litt ampre og fotslitne byvandreren, var etter hvert blitt noe romslig i lommeboka etter å ha lagt sin alt for lille skjerv i flerfoldige kollektbøsser - slike hjemmestrikkede toppluer - håpefullt plassert foran alle de gjennomfuktige og paraplyløse tiggerne langs både Grubegata og Akersgata.
Han tok konsekvensen av sin sedvanlige godhet, ved å forære bort sin velbrukte paraplytingest til ett ekstra fuktig lite fruentimmer - liggende lettere henslengt på fortauet utenfor selveste Finansdepartementets kontorhus – før han bestemte seg for å gå til ett fullstendig uplanlagt, men hyggelig ettermiddagsvalg:
Han gikk til anskaffelse av den eneste gjenværende jordbærkurven hos den eneste tilstedeværende, men ekstra godt påkledde teltselgeren ute på Joungstorgets mennesketomme og hullete asfaltplass - fylt til randen av skittent regnvann.
Alt for sliten i ganglaget, medbringende en nyinnkjøpt kurv med jordbær og denne gråmelerte fredagens alt for fuktige Dagblad, ruslet han med noen regntunge nasadråper i barten oppover torvbakken, samtidig som han kunne konstatere at flere av kontormannskapene i det skyhøye Regjeringsbygget hadde brukt kontorenes lysbrytere - for kanskje fantes det ikke lenger midler til noe overtidsbetaling etter som klokka på tårnet av Møllergaten nummer nitten allerede viste femten minutter over klokka tre.
Møllergaten virket deprimerende etter hans mening - og fullstendig folketom.
Han rakk både å lukke bil døren, åpne Dagbladet, smake på ei eneste jordbær og konstatere at klokken langt der oppe på Quislings oppbevaringsbolig var passert 1526 - før den store, dundrende eksplosjonen fant sted.
Han kom til seg selv liggende over bilrattet.
I en mulig sjokktilstand kunne han gjennom bilvinduene beskue ett voldsomt skybrudd de femti meterne borte fra Regjeringsbygget - bestående av istykker sprengte byggmaterialer, sand, små og store steiner takstein, blikkplater, deler av takrenner og knust glass i alle dimensjoner – alt iblandet kullsvart røyk.
I det noen minutter før så fullstendig folketomme gatepartiet, sprang og lå det hylende og blødende mennesker. Mange krøp langs veibiten fra Regjerings-bygget, mens andre prøvde å skjule seg best mulig inntil husveggen langs fortauet foran Møllergata19.
Fra nabohuset mot høybygget var brannen kommet i gang. Panikken hadde straks bredt seg blant de mange flyktningene fra Regjeringsbyggene, samtidig som ambulanser, politi og brannbilsirener gjorde sitt til å skape ytterligere uhygge i all kaosen.
Han hadde kommet seg ut av det nesten uskadde kjøretøyet, og nærmere bombekrateret skulle det litt senere vise seg at det ikke hadde vært mulig å finne seg en parkeringsplass.
Det øredøvende eksplosjonssmellet hadde sørget for svært nedsatt hørsel - uhyggelig innhyllet av noen forvirrende, tunge og påtrengende lyder under det fremdeles noenlunde hårdekkte hodepartiet og som skapte redsel i en gammel skrott.
De fleste av de fortvilte medmenneskene hadde mer enn nok med seg selv. Ravende rundt i uvirkeligheten, mislykket han fullstendig da han forsøkte å skulle trøste den hylende, alenespringende jentungen. Han strakk ikke til og mente siden at han måtte hatt nok med å berge seg selv.
Forvirrede mennesker ravet og krøp blodig og skadet rundt bilen, og han merket seg til sin senere forbauselse, sitt eget stadig økende og uvirkelige hats forhold til folkemengdens hysteriske bruk av mobiltelefoner.
Han ble både forvirret og grepet av denne langfredagens rop fra den fortvilte gamle kvinnen - hysterisk liggende på fortauet: - Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg - ?
Selv i hans egen tilstand med panisk redsel, rakk han i sitt indre å erkjenne at det kunne være helt riktig å la den gamle konas skeptiske henvendelse skje direkte til Vårherre med sitt fortvilte rop om hvorfor hun var blitt forlatt. Men ved å belaste Skaperen selv for all uhyggen, godtok hun samtidig at Han ikke var "fem flate øre"bedre enn selveste Djevelen – som sikkert var den som hadde hatt ansvaret for hele forspillet.
Forunderligheten med lave, unaturlige overflyginger av forskremte, skrikende flokker med store fugler, var også med på å skape uhygge i den stadig økende mengden av eksplosjonsrammede mennesker, før de fleste av dem bryskt ble jaget bort av både politifolk og uniformerte soldater fra Forsvaret, helt fra den alt for nærliggende Regjeringsbygningen og nedover gatehellingen mot Youngs-torget.
Det fløt av mengder med knust glass og sundslått treverk i gatene fra alle de store, glassløse forretningsvinduene og fra høye bygninger med leiligheter oppover i etasjene. De nærmeste omliggende og avsperrede deler av byen ble etter hvert skjermet av både bevæpnet politi og militære grupper i store mengder.
Både denne`Vorspielarrangøren`og`Nachspielarrangøren`, må i lange tider også ha gjort sine Djevelske forberedelser til det umiddelbart etterfølgende etterspillet blant hundrevis av humørfylte ungdommer ute på Utøya.
Djevelen selv må ha vært svært fornøyd med valget av denne krabaten som assistent under alle de krevende tilretteleggelsene foran disse festlighetene. Særlig da den morderiske medarbeideren var mer enn villig til å la seg utstaffere i en velsittende politiuniform, skikkelig bevæpnet og ellers medbringende ytterligere våpen og ammunisjon i en best mulig anonymisert amerikakoffert.
Begge de to Djevlene var utvilsomt blitt fullkomment enige i at både Rådhusplassen og Utøya var rette stedene for begge arrangementene.
*******
Ettermiddagens tidsinnstilte bombeangrep mot Regjeringsbygget klokken femten tjue, hadde sørget for at hans parkerte kjøretøy var beslaglagt av en flokk myndige poliser – inneholdende restene av en halvspist kurv med dårlige jordbær og et fuktig Dagbladeksemplar.
På hans fortumlede visitt nede på Østbaneområdene, kom Apostlenes kløvhester til velegnet benyttelse som fremkomstmiddel, etter Vestlands diligencen`s etterlengtede ankomst ganske snart etter at ei litt dussemang kveldssol hadde prøvd å godgjøre tigerstaden etter sitt utilgivelige fravær tidligere på denne uhyggelige fredagen.
La benadette machina – det velsignede italienske kjøretøyets storslagne og solide biltak, ble det som av hans omsider tilbakevendte hustru ble berømmet for på grunn av sin soliditet hadde sørget for at sjåføren fremdeles var sånn noenlunde i live.
Men også hun innså at militær forvaring av machinaen var nødvendig natten over - tross eiernes instendigste anmodninger om utlevering av beslaglagt insulinbeholdning fra dashbordets lille avlukke.
Etter flere påtrengende legevaktsbesøk og ett søvnløst hotellopphold, gjorde morgenbesøket til slagmarken foran det bombede Regjeringsbygget ett uhyggelig inntrykk.
Politieskorteringen over Einar Gerhardsens Plass, resulterte i at de to noe forpjuskete individene i ettertid oppriktig innså, hvor betydningsløst det egentlig var, at de selv - bare noen timer etter dødens besøk - ikke var mere hektisk og inkluderende impliserte etter dette Djevelens Forspill, enn at de blant etterladenskaper etter grufulle terrorhandlinger med tap av menneskeliv, håpet det skulle befinne seg noe så uviktig som en kjørbar, svenskregistrert personbil, i noenlunde brukbar stand, for å kunne bringe dem trygt tilbake dit de egentlig hørte hjemme.
Ingen av de to klarte å forstå hvordan denne Almektige Faderen kunne ha det med seg selv på denne dagen derpå.
Slutt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar