Gjengen borte fra Boligan – eller Sing-Sing som leiegårdene også ble kalt, var av naboan på andre sida av jernbanelinja blitt fortalt at Lamorampens væpnede styrker, i knapt en ukes tid hadde ligget i hardtrening lengst nede på Lamostranda. Noen av jentefansen oppe fra Nidarholmsgata, hadde stilt seg til rådighet som sankere av egnet ammunisjon nede i fjæra og de spesielt utplukkede småsteinene var blitt plassert i små håndvesker som jentene vanligvis brukte til å ha dukkeklær i. Det var også helt rette tid for høsting av rognbær og rørene som Hjemmeværnssoldatene kalte for Sløke, var det også de beundrende Nidarholmsjentene som fikk i oppdrag og skaffe til veie – noe småpian gjerne bisto med, uten at det trengtes så alt for mye nødvendig pågang om akkurat den saken.
Det største problemet var å skaffe gummi til alle sprettertene, men der ble de hjulpet av Sykkel-Hansen borte ved Strandveikrysset. Han stilte gratis utskiftede sykkelslanger til rådig – mot at krigerne selv klippet opp gummien i aktuelle dimensjoner. Fredelige Sykkel-Hansen var en ivrig kirkegjenger borte i Lamokirka og da den ellers så frimodige kirketjener Pettersen - etter en aftensang - orienterte om hva de nedslitte gummislangene egentlig skulle brukes til, skal giver Hansen ifølge onde tunger ha angret storligen.
- Men, gjort er gjort – , var alt som ble sagt.
Selve Sprettertene mikset de av noe rusten ståltråd som de gratis fikk nok av hos bromhandlerne Mortensholm & Reppe, som holdt til på rette siden av Strandveien - i stor konkurranse med Alfred Nordtvedt som dreiv i samme bransje. Nordtvedt og familien hadde tilfeldigvis fått seg bolig i villaen Kveldskvile, rett ned for Våttahaugen oppe på Lahammeren, der kampene skulle utkjempes. Dette var derfor en av årsakene til at også han gjerne ville forære Lamogjengen noe av det de trengte for å fabrikkere sprettertene.
Da Spainnet og søstere ad omveier ble fortalt, at Lillebykisan hadde utkommandert to sykesøstre fra selveste Lavein Tolv til sykepleiervirksomhet oppe på Våttahaugfronten, bare frøste og lo de.
– Sånnt toill træng itj vi skikkelige Lamonitteran – derre Lillebygjengen e bare nån fisfornæmma kvalmsække som itj en gang tåle ei skikkelig ørtæv -.
Søskenparet Spainnet fikk de to innbitte Svartlamonitteran Gabriel og Belinda med på gapskratten.
Albert og Peder hadde bestemt seg for ikke bare å følge med oppmarsjen oppover til fronten, men også finne seg ett sted like ved slagmarken rett ovenfor denne populære restauranten Karlsheim, der de reknet med å kunne ha fri sikt til slagmarkene og derved få med seg litt av stridighetene.
Slaget skulle etter forhåndsavtelen skje presis klokka atten null null. Som Lillebys veltrenede hærs øverste leder var den myndige Gido utvalgt, til stor og samlet tilfredshet blant de litt over tredve oppjagete frontsoldatene og de to nette sykesøstrene Junne og Nutta - bærende på sine håndvesker med bandasjer og alt det andre sykesøsterutstyret som det kunne bli bruk for.
Kommandant Gido hadde informert hæren om å møte til avtalt tid og det helst på samme sted ved Labekken nederst i Ladalen. Han forlangte disiplin under oppmarsjen oppover til Våttahaugen – med spretterten i høyre neve og blikket hele tiden rettet forover. Gido skulle selv lede marsjen - og med sykesøstrene forrest i de to rekkene med omtrent femten krigere i hver.
Stridsmennene var skikkelig informert om at eventuell flørting med nysgjerrige småjenter langs veikantene ikke ville bli tolerert.
Spenningen var stor og overraskelsen slett ikke mindre, da hærmennene passerte Lade kirke, akkurat da menigheten etter kveldsmessen kom ut grinda som vendte ut mot Lades gamle og storslagne Jarlegård.
Den bevæpnede Lillebygjengen fortsatte nedover den slakke bakken mot Korsvika, før de svingte mot venstre i retning Ladehammerens slagmark oppe på den etter hvert så sagnomsuste Våttahaugen.
Både Flirop med Sekken og Rudolf med Gummien hadde stilt seg opp på nersiden av kirkegården, men gjorde ikke anskrik i det hele tatt da soldatene passerte.
Noen ganske få av de mest skrekkslagne mødrene, fant seg ett bord inne på Karlsheim Kafèen, der de ble roet ned av innehaver Arntzen med hvert sitt glass med ganske sterk og rødlig ripssaft.
Befalspersonene Gido, Roffen og Ladeveigutten Emil - som var blitt innvalgt på grunn av etternavnet Wold - ga sine beskjeder om hver av de stridende soldatenes angrepsposisjoner. Men de var ikke kommet langt oppe i krattskogen, før motstanderne fra Svartlamon satte i gang bombardementet med både erterspretterter, steinspretterter og rognbærrør i alle dimensjoner, samtidig som de kauket og viftet rundt seg med trekøller i mange dimensjoner.
Lillebygjengen måtte trekke seg tilbake til buskaset nedover mot søppel-haugene hans Rottenikken – samtidig som Lamonitterne fulgte like bak med rop og trusler i alle variasjoner.
Det var da det fullstendig uventede skjedde:
Fronten stoppet tvert ved det bratte bergstupet rett over Rottenikken sitt arbeidsskur, der Lillebysoldatene rakk å karre seg inn bak en liten haug som vendte ned mot Korsvika. De var ikke før kommet seg ned i krattet, da de til gledelig overraskelse - men allikevel stor vantro - fikk øye på mødrene som hadde søkt ly nede på Karlsheim. Denne like krigerske gjengen av husmødre iført sine velsittende, blomstrede kjøkkenforklær, kom springende og hoiende mot Lamogjengen øverst på bergveggen, mens de truet med å jage dem utfor stupet og nedover til denne livsfarlige Rottenikkenfyren. Vel og merke hvis de ikke omgående pellet seg hjem til sine egne mødre - dit de muligens hørte til der nede på det svarte Lamohølet.
De stridende parter fra Østbyens nedre deler og med søskenparet Spainnet i spissen, forsvant i fullt firsprang nedover Lahammerbakkene, til stor og jublende glede for Lillebykrigerne, samtidig som de kunne bivåne de flyktende og innpåslitende tapernes raske retrett tilbake til sine hjemsteder like ovenfor Lademoens langstrakte strender.
Restauratør Arntzen spanderte hvert sitt glass med svak ripssaft på Lillebys hærmenn – de stolte krigerne som selv mente å være vinnerne av krigen mot den flyktende hæren. Selv om gjengen fra Svartlamon var av den formening at det var hærmennene fra de edleste deler av den betydningsfulle nedre Lademoen, som hadde vunnet slaget der oppe på Lahammer`n og Våttahaugens tinder.
Krigen mellom Svartlamon og Lillebygjengen var over. Men bare for denne gangen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar