For sikkerhetens skyld var det montert en brannstige oppover Gammelhjemmets sørvegg – helt opp til kvistrommet – der den stortromme-interesserte, nittiårige Jentoft - var blitt tildelt ett nytt hjem på sine gamle dager. Her oppe i det himmelske høye, hadde han ved vaktmesterens hjelp fått båret opp både den digre Stortromma og Cymbalen, dette blanke og alltid nypussede slaginstrumentet. Foruten sengbenken var det ikke plass til andre ting inne på det lille rommet.
Når det gjaldt Jentofts innbitte ønske om å få bruke både Cymbalen og Stortrommeklubbene mest mulig, var Bestyrerinnens forlangende at dette kun måtte skje mellom klokken ti og elleve på formiddagen og en times tid fra klokken seks på kveldstid – men da måtte både vinduet og døra inn til Jentoft- rommet være lukket.
Første problemet meldte seg allerede dagen etter innflyttingen, da Sognepresten skulle ha sin ukentlige Andakt nede i dagligstua klokken ti og Organisten som vanlig hadde jobben med å akkompagnere til de to salmene.
Allerede under det andre salmeverset avbrøt Organisten spillingen ved det ustemte pianoet, samtidig som den storvokste Bestyrerinna i stor fart kom seg opp til kvistrommet i tredje høgda, der den stortrommebråkete Jentoft i litt for hardhendte vendinger, ble fratatt begge trommeklubbene – og det til nittiåringens høylydte protester.
– Hvess organisten spør mæ, kain æ godt for fremtida medvirk med stortromma oinner derre alltid så kjedelige andaktan -.
Flere av gamlingene nede i dagligstua hadde tatt seg en dupp, da bestyrerinna kom seg ned og forkynte for både prest og musikant at faren for nye utskeielser fra oven var avverget for denne gang. Sognepresten ble taus da hun refererte til forslaget fra Jentoft - han mente at salmesang med klaver og stortromme-innslag - overhodet ikke hadde noe på Gammelhjemmets fredelige andakter å gjøre.
Den skjeggete organisten hadde av og til tatt seg visse friheter, når han møtte opp litt tidligere før presten til Andaktene. For da kunne han til de fleste gamlingenes åpenlyse glede, få flere av dem med på både å klappe i hendene og å trampe takten med beina – til friske toner fra det litt ustemte pianoet.
Organist Fidel ble overrasket og glad, da han fikk kjennskap til denne nittiårige Jentofts tankevekkende forslag, om at han gjerne kunne medvirke med Stortrommeinnslag ved Sogneprestens Andakter. I dagene etter, funderte Fidel ganske intenst på, om kanskje både trommeinnslag og innslag ved de mange andre av gammelhjemmets tidligere musikanter - virkelig kunne være noe å sprite opp både andaktene og det kjedelige dagliglivet på gammelhjemmet med.
Gamle Jentoft ble ellevill da den ellers så anonyme og ofte svartkledde organist Fidel ankom loftsrommet – og det ved hjelp av brannstigen ute på sørveggen, med forslag om at de kanskje kunne gå i kompaniskap om en fremtidig nymotens musikkaktivitet på Hjemmet. Organist Fidel hadde fått kjennskap til at Sigvard i hjørnerommet nede i andre var gammel trompetist og bestekompis med den nesten tunghørte Klaus – en femogåttiårig tidligere korpsmusikant på samme blåseinstrument som han selv. To trompetister og en trommeslager var etter musikus Fidels mening ganske spesielt på ett Gammelhjem beliggende i ei avsidesliggende bygd. Jentoft kunne berette at han visste at Lovisa på rom nummer fire nede i første både sang og spilte litt gitar – og at Otelie i rullestolen var eier av ett Munnspill.
Noe var på gang.
Organist Fidel var ganske nytilflyttet til soknet – han var en førtiårig ungkar som hadde søkt seg til stedet på grunn av det spesielle og eldgamle Gudshuset - i ei bygd som hadde ord på seg for å ha folk med sunne interesser også for sang og musikk. Bygdefolkene var ikke mange i antall, men selv om messingblåserne i Hornmusikklaget ikke var flere enn fem stykker, var både korvirksomheten og musikkinteressen stor blant de andre tolvhundrede bygdefolkene. Om de ikke var mange som spilte på ett instrument, syntes folk der var gjevt å få være med både i barnekoret på skolen, i blandakoret og i det lille kirkekoret. Siste innslaget var den nystartede gammeldansgruppa som besto av både en trekkspiller, to felespillere, ett kvinnfolk på munnspill og en nykomling på kontrabass.
Orgelspiller Fidel var blitt ganske gløden over at det på Gammelhjemmet befant seg både en ivrig nittiårig Stortrommeslager – som også var musikant på sitt blankpussede Cymbal - og to oppegående femogåttiårige trompetister, som på kjedelige dager brukte mye av tida til å pusse instrumentene sine skinnende blanke. Likedan tilbrakte både gitarspillende Lovise og Otelie med sitt munnspill - sine eldre dager på bygdas hjem for de eldre. Gamlingene var ganske forbandet for at den pirkete Bestyrerinna, alltid forlangte å få svakest mulig lyd ut av de to aldrende trompetistene – og det ved hjelp av hver deres trompetsordin.
Bestyrerinnen på Hjemmet hatet både trommeslagervirksomheten og trompetmusikken. Derfor krevde hun kontrollerbar disiplin over både øvelser og de stadig oftere musikk og sangøvelsene nede i dagligstua.
Alle de lyttende gamlingene var også elleville for å få oppleve stunder med kvikke musikkinnslag og var aktivt med på rytmiske opplegg om bare ikke "sjøla" var til stede. Når det derimot var Andakt ved Sognepresten og den medfølgende musikant Fidel, serverte Bestyrerinna alltid kaffen og smultringene selv, både til eventuelle besøkende gjester og de fastboende, som satt og halvsov i sine faste lenestoler langs veggene nede i dagligstua.
Straks presten og organisten hadde forlatt huset, tødde beboerne opp og forlangte at Jentoft med tromma og de to trompetistene Sigvard og Klaus, hurtigst mulig hentet ned musikkutstyret og fikk mere "liv i lærvan" som de kalte tumultene der nede i dagligstua.
Det skulle bli litt mere plan i de fornøyelige utskeielsene, etter hvert som nykaren Fidel viste seg å bli varmere i trøya. Det gjaldt også musiseringen i kirkerommet, der han klarte å få menigheten med på adskillig kvikkere salmesang enn det noen gang hadde vært i den landsdelens Gudshus.
Verken Sognepresten alene eller flere protesterende vedtak i Menighetsrådet klarte å få den nye krabaten oppe på orgelgalleriet til å avstå fra en ganske større fartsøkning i orgelspillet. For nyorganist Fidel viste seg å være en ganske egen person når han først hadde tatt sine egne beslutninger.
Det var under en andaktstund borte på Gammelhjemmet at kirkemusikant Fidel – ene og alene – og uten at Sognepresten på forhånd hadde fått kjennskap til organistens syndige påfunn, ville forsøke å skape litt liv og røre - blant de gamle medmenneskene borte på bygdas alltid så rengjorte og velstelte Gamlehjem.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar