RASET I LADAL`N.
Før de germanske krigeran bosatte seg i dette velsignede langstrakte landet, strakk Lade Allè seg i noenlunde rett linje - helt inne fra Britannia Hotell og Stensrudfamiliens eiendom Leangen Gård, forbi den vakre Devle Gard, videre langs den like storslagne Ringve Gård - eiendommen som flerfoldige år senere ble utvidet med både Tordenskioldsmuseet og Musikkhistorisk Museum, alt komponert i sin helhet ved den skjønne russiskfødte Victoria Backe. Denne frimodige madammen som i godt voksen alder kom til og innga ekteskap med selveste fylkesmann Ivar Skjånes – han som etter den høytidelige seansen i Lade kirke mente at fjøset inne på Ringve burde ombygges til også å kunne huse slike storslåtte bryllups festligheter. Den første ekteskapelige krangel dem i mellom, endte med at Victoria fikk igjennom sin vilje med at fjøset skulle bli til en Konsertsal. Og slettes ikke noe annet
Etter at den vakre veien Lade Allè hadde gått forbi Ringve Botaniske Have - som i sin tid var kommet til denne verden ved hjelp av professor og ordfører Olav Gjærevoll - gikk den langstrakte grusbelagte alleen - med alle de staselige, høye Lønnetrærne forbi Jarlesetet Lade Gård – som senere ble tatt til eie av selveste Ladejarlen Odd von Reitan.
Umiddelbart etter denne storslagne herregården øverst i Ladalen, passeres Lade eldgamle kirke fra år 1250 - med smedarbeidet av de store bokstavene HKPK – skriblerier som av nåtidens onde kirkemostandere oversettes med "Her Klemmer Presten Klokkeren" og er staselig plassert høyt oppe på den sørvendte vakre kirkeveggen. Samtlige kirkens vegger må i de riktig gamle tider bli satt opp av skikkelig gråstein – mest sannsynlig uthugget fra Kjærringberget der nede i gjestmilde Kors-vigen – der skipet Ormen Lange – lettest mulig tilgjengelig - skal ha ligget fortøyd, i den alt for tang og tarerike fjæra like nedenfor fiskenaustet hans fader Isaksen
Lade Allè nærmet seg slutten for all hestetransport og gangbar virksomhet, etter at alèen ganske fredelig passerte Lade kirkegårdsmur – og etterpå alle de vakre villaene langsmed hele Ladalen, før den fikk sin ende ved foten av Ladehammerveien, der Sparkstøtting Produsenten Aas Redskapsfabrikk drev sin virksomhet også i mange år etter krigen – inntil den grønthandlende grossisten Sverre Johnsen, - svært salgbar herremann med både mye Frukt og adskillig med friske grønnsaker - fant det mer fornuftig å tjene til livets opphold ved hjelp av Vårherres jordiske oppkomme – enn å selge Sprakstøttinger . For hans grønne grossistvirksomhet gikk så godt at ingen av de ansatte trengte å være redde for å få sparken.
Selve Ladal`n – som var betegnelsen på jordene fra kirkegården og helt ned til denne tidligere Sparkstøttingprodusenten, besto i de tider av rekker med trehusbebyggelse på den øvre siden av veien som vendte mot Grønlia, Heimstadveien og Ladehammeren - mens hele dalføret nedover mot Dampvaskeriet, Skotthyllplassen og det forlengst fraflyttede Pikebarnehjemmet - huset der de store familiene Hagemo og Olsen bodde så lenge krigen varte - var bebygd med enetasjes, tyske grønnmalte brakker – slike iskalde og uisolerte midlertidige gjestehus - beregnet for både en del offiserer, men mest for vanlige soldater.
På nersiden av alle brakkene, brøytet den leirgrå og svært skumle Ladebekken seg frem, med sitt utspring helt inne ved disse Ranheimsåsene opp mot Jonsvatnet, før det svært så leirholdige bekkefaret - ved hjelp av en del egenkonstruerte og underjordiske elveleier - etter hvert klarte å få med seg ganske mye av de østliggende Ladebeboernes svært så illeluktende kroppslige ekskrementer, iblandet den langveisstridende bekken ut i fjorden - helt nede ved Nyhavnas strender.
Med seg på denne ufyselige turen, måtte Labekken også få med seg store mengder med velbrukte dopapirtørk - slike nødvendigheter som på grunn av mangel på nåtidens sobre klosettpapir, gjorde at både gamle Alle Kvinners Blar, populære Vi Menn, Detektivmagasinet med`n Gribb, Brede og`n Finn Jerven kom til gjenbruk - samt slike forlengst ferdigleste, men godt mykgjorte Adresseaviser – og det før hele dritten omsider stille og fredelig forsvant ut i Trondhjemsfjordens fjærestrender. Enden på det hele lå ganske langt utenfor Nyhavnas lagerskur, rett i mot den lange moloen med den alltid så høytbråkende tåkeluren, som både dag og natt holdt liv i Lademoen, Lilleby, Ladehammeren og Ladehalvøyas ellers så dyptsovende beboere. Labekken hadde sitt utløp ikke så veldig langt unna selveste Munkholmen, der den landskente fangen Griffenfeldt en gang i tiden skulle ha sørget for fingermerker i det grovsnekrede salongbordet sitt - plassert i kroken av den tildelte cella under hans langvarige fangeopphold der ute på klosterøya. Grunnen til dette skal visstnok ha vært noe trøbbel med både Gendarmeriet og noen pliktoppfyllende Vektere i Stiftsstadens langdryge og skumle Strandvei, der inne på den svarteste delen av Lademoen.
Men før den resterende delen av kloakkstrømmen fra Labekkens utløp slo seg til ro helt ute på Munkholmes populære badestrender, hadde den forhåpentligvis kvittet seg med en del av både "mannskjiten" en haug med gamle Adresseaviser. Avisas dårlige og tilårskomne trykksverte var sikkert for lengst forsvunnet under "sin siste reis som foresto" - som det så vakkert heter i den gamle sjømannssangen "Sing Sailer Oho!". Men dette var selvsagt mangfoldige år før Adressas sjefredaktør Gunnar Flikke kom til verden og det året da denne skribenten ble tildelt avisens Hedersrose – på grunn av å ha oppført seg noenlunde skikkelig noen år i Italia - nede blant Pavens mange Katedraler og svært så mange stakkerslige uteliggende tiggere.
De store og grasbevokste jordene nedover den i de gamle dagers ubebodde Ladal`n, var en viktig del av Lade Gårds omkringliggende jordeiendommer. Denne Ladedalen som besto av ett stykke jord på søndre side av "Luusbekken" - som Labekken ble kalt på 1700 tallet, må ha vært ekstra kjært for byens rådmann Rasmuus Graae - som var Lade gårds eier fra året 1722. Denne Rådmann Graae skal ha blitt veldig lei seg da han den 20.april i det Herrens år 1732 mistet eierskapet til hele Luusbakken . Noe som skjedde ved rettsaken mot eieren av Rønningen gård – storkaren Peter Thon, som fikk tilkjent æren av å bli ny eier av hele det noe leirete dalføret fra husmannsplassen Jegerskvile mot øst, langs den tids alt for kronglete kjerreveien mot Lilleby`n, forbi Gardermoens Grunn og Jystaden gaard, der grenseoppmerkingen gikk langsmed den siste biten av Labekken – før denne ved hjelp av noen underjordiske fiksfakserier forsvant ut i denne ettertraktede Byfjorden. Det hevdes derimot at rådmann Rasmuus ganske snart skal ha "ristet sorgen av". For han ble jo fortsatt bruker av hele Korsvigenområdet, til lufting av både de svært mange hestene sine, alle kyrne og skokkene med sauer. Det er fra denne tiden at melodien til diktet "Det sleit sæ ett lam udu Ladal`n" ble komponert. Ladegårdens eventuelle geiter, kaniner og løsslupne høner hadde Rasmuus under full kontroll inne i gårdens digre låvebygning – beliggende vendt mot fjorden og havnen - der alle Jarlenes og den tids Sjørøvere - nede i den lune bukta like nedenfor Isaksenhuset og tett inntil den snedige odden der det populære stupebrettet fikk sin plass om lag 200 år senere.
2.
Det frittliggende hovedsetet for Ladejarlenes alltid så barneformerende tilholdssted der oppe i Trøndelagen, må ha vært ett storslagent skue både nede fra selve Stiftstaden og de vide områdene rundt, når alle de tente faklene rundt Jarlesetet på de mørke vinterkveldene offentliggjorde at det var fest med musikk og dans i de både halvfulle og fulle stuene i begge etasjene. Det hendte muligens at de mest feststemte av alle de litt yngre, ut på natta inviterte de høyest dekorerte til ett såkalt nachspiel, samtidig som de anmodet de mest karravolige av musikantene om å utvide engasjementet til også å skulle sørge for enda mere hektisk virksomhet oppe på det lange høyloftet. Selvsagt mot at de ved hjelp av noen ekstraskillinger kunne sørge for noen ekstra kvikke rytmer - slik at det kunne bli skikkelig låvedans inne på de uhøvlede golvplankene. Oppe på låven var det massevis av velluktende høy på begge sider av låvebrua og som etter hvert ble til etterlengtede fallgruber, dess lengre det led ut på morraskvisten.
Nysgjerrige forbiluskende hærmenn fra Korsvikaområdet og borte fra Lahammer`n, kunne sjelden dy seg for ikke å referere til sine omkringbeboende husmenn, om at det helt frem til de gryende morgenstunder kunne bli spilt og danset Flamenco borte på låven – den spanske dansen som nesten helt fra tidenes morgen hadde sine ugudelige kompositører – slike ildfulle individer, som tolket folkets følelser til minne om både lidelse, forlatthet og tyranni.
3.
Under våre dagers eier av herregården lengst der oppe ved enden av Ladeveien – denne gavmilde Jarlen Odd Reitan – foregår muligens festlighetene til mere velegnet og dempede samiske Joiker: En ungdommelige ny kappelan i Ladekirka, skal i følge svært så onde tunger en eller annen gang ha uttalt: "La de små barn komme til meg – bare de ikke joiker". Nå til dags skal det oftest bli fremført Ringvearrangert musikk – og det på munnharpe og blokkfløyte eller til monotone hardingfeletoner – innslag som gir Jarlen Reitan anledning til å få vist noen frimodige hallingkast - mest sannsynlig for at han dermed fikk imponere både alle de inviterte bunadskledde Trondhjæms-Pian og flokken av de spesialinviterte reklamejentene fra Rema`n. Det var disse PR-kåte Reitans festpia - som forbispaserende sjalue Korsvikabeboere - påsto brukte å stille til slike storslagne festligheter – som serviterende damer - i spesialsydde, halvside blå jakker med Rema 1000 på ryggen.
I aprildagene det året da skribenten av disse epistlene bare var tre år – altså lenge før slike nytidens festlige tider med muligheter for både øldrikk og svir der inne på Ladehalvøens gamle Jarlesæte, innfant disse pågående uniformerte germanske krigerne seg Trondhjems by – og det ved hjelp av ganske mange alt for overbelastede grå krigsskip – som kastet anker like ved fredelige og ubefestede Munkholmen.
Det tok ikke mange dagene før både Lilleby og Lamoskolen var blitt okkupert som hybelhus for de svært mange hustrengende soldatene. I samme slengen klarte de medbrakte snekkerkyndige krigerne, i stor fart å sette opp haugevis med soldatbrakker – ikke bare inne på Rønningsletta, men vel så mange dårlig isolerte brakker langs den ganske flomstore Labekken, som rant oppover flatmarka mot Lade Gård og nedover jordene mot Korsvika - som allerede nå i begynnelsen av april måned var blitt beæret med en og annen grønn gresstue, det samme på det store beitearealet bortover til der det storslagne Sjømennenes Alderhjem holdt til.
Med adskillig ondskapsfull og krigersk latter, hendte det at Laveingutan klarte å komme seg forbi den lange offisersbrakka, der det viste seg at Cylinderservice etter fem års avventende holdning skulle få husrom straks de tyske generalene hadde kommet seg sydover igjen. Likedan unngikk den krigerske gutteflokken å bli jaget bort fra tyskbrakkene oppover Ladalen, etter først å ha passert både Surstoff- og Vannstoff fabrikken, Dampvaskeriet - og noen ganger også uthusene til det fraflyttede pikebarnehjemmet – vegg i vegg med Skotthyllplassen.
Grunnen til den skadefro guttelatteren, var ene og alene synet av en ganske stor styrke av fiendens uniformerte soldater, som fra Labekkens bredder forsøkte seg på fiskelykke i den kloakkfylte leirbekken ved hjelp av selvfabrikerte fiskestenger, laget av greiner fra ett noenlunde langvoksent syrintre i hagen til Borgengården – rett over Finnes Barnehjem. De ivrigste sportsfiskerne var utstyrt med snører påhengt dupp, en solid angel og påfestet en fredfull men heldigvis halvdød latmark. Guttegjengen hadde stor glede av at okkupantene mente at den fornuftigste fiskeplassen var fra den smale trebrua – som gikk over den flomstore og leirete Labekken.
Det har verken før eller etter denne krigsinvasjonen vært observert annet enn mainnskjit og dasspapir i denne historiske Labekken. Det hendte at nysgjerrige unger kunne få øye på en og annen kardongen ute i vannet. Men sånt griseri var ikke så vanlig i de tider, i ett hvert fall ikke før korsvikingen Gummi-Rudolf begynte å virke inne i Østbyen med omegn, som en litt for pågående gateselger av slike Hygieniske Artikler, som varene ble kalt blant finfolkan oppe på Øvre Singsaker. "Det e itj rart at det produseres mindre og mindre med onga etter hvert som kardongbruken bli mer og mer kjent – det e itj aill som klare å hopp av tidsnok i svengan", brukte ofte å være "toillpraten" blant Skotthyllkaillan, når de med en Pils eller to på lomma - og gjerne midt i kirketida – kamperte på søndags formiddagene under de høye Lønnetrærne rett opp for Luusebekken – som i gamle tider var navnet på bekken - i ett hvert fall den korte biten den rant nedover selve Ladalen.
Laveingutan ble faktisk kjeppjaget av de tyske sportsfiskerne når de ble for nærgående av seg, for vi var vanligvis to ganske så innpåslitne sjuårige guttonger fra Ladevein Tolv, som på en eller annen måte klarte å gjemme oss for innvasjonsstyrkene bak søppeldunkene til Dampvaskeriet.
Der ble vi ikke liggende lange stunda, etter at vi like bortenfor raskdunken hos Dampvaskeriet, kom over en splitter naken kvinnelig utstillingsfigur, Det upåkledde vidunderet ble brakt til lagervare i vedbua nede i kjelleren til Tolva – der nakenkvinsen seinere på en mørk høstkveld – i ganske moderne påkledd tilstand - ble brukt som skremsel for både hestkailla og T-Ford kjørende sjåfører, når figuren i ett egnet taug plutselig ble senket ned på hestgata i Lavei`n, fra nederste greina på det høye Lønnetreet i Pedersengården – av de to sangerkompisene fra guttekoret borte i Lamokirka.
Like etter at vi to krigerne dagen etter hadde kommet oss tilbake til spionasjestedet bak alle søppeldunkene, tok det ikke lange tiden før de nye fiskende soldatene - temmelig slukøret - kom seg inn i brakkene like borte i skråningen nedenfor Ladekirka.
Kompis Knut Sverre var en av de ganske få heldige ungene som var eier av et armbåndsur i de dagene og begge de to guttekrabatene ble enige om at den plutselige soldatretretten måtte skyldes kompaniets avtalte middag i matbrakka - presis klokken fire.
Mens de ventet på de neste sportsfiskerne, slo guttene seg til borte på pikebarnehjemmet og mintes kjennskapen til at det skulle være mange Jøssinger som i disse krigsdagene mente at de tyske soldatenes matrasjoner bare besto av slike hermetikkbokser fra fabrikken Preservingen ute på Buran – merket med "Død mann i boks".
De to kortvokste motstandsungene, ikledd støvler og slike halvlange kortbukser - selv om det var en av de første kalddagene i april måned i året 1944 – kom seg etter ei stunds nysgjerrig befaring av omgivelsene, både frem og tilbake over den vassrike Labekken ved hjelp av den solide tyskanlagte trebrua.
Guttene forlot Ladalen - etter at de først hadde rukket å tigge til seg "bong-bong" av grønne drops fra en riktig blid og gavmild tysk soldat, som tilfeldigvis var utendørs etter at han hadde vært innom tyskerdassen på vei bortover til matbrakka.
Før tragedien skjedde, rakk de to kompisene å komme seg de knappe hundrede metrene bortover mot tomta der Gassverket med de store koks og kullhaugene og den svære og forhatte gassballongen hadde sin plass.
Like før de rakk å komme seg oppover Litjbakken mot Borgengården, ble de ganske vettskremte nødt til å snu seg da drønnet fra Ladalen kom.
Det de fikk se var ett leirras i hele sin lengde og bredde – med virkeligheter av ett uhyggelig virvar av bygningsrester etter de fleste av villaene lengst oppe ved Heimstadveien og Grønlia. Bygningsmassene kom hulter til bulter nedover Ladal`n, før de store jordmassene etter hvert også tok med seg alle tyskerbrakkene, samtidig som leira sørget for at den stridføre Labekken brøytet seg ett nytt leie, etter først å ha tatt med seg den velbygde brua der de to guttongene nettopp hadde dratt ifra.
4.
Før redningsfolkene hadde fått sperret av hele området fra Lade gård og nedover til Nyhavna, strømmet det til nysgjerrige folk fra stedene rundt, likedan mengder med tyske soldater - som for anledningen hadde lagt igjen våpnene i brakkene, der de fiendtlige militæristene som regel brukte å tilbringe nattetimene.
De to vettskremte motstandskarene kom seg hikstende hjem til Lavein tolv – den ene til moderen i første etasjen, den andre oppover den velsignede trappeoppgangen til fjerdeetasjen – der det alltid på denne middagstiden av dagen luktet stekt sild, kokt kålrabi eller sildsup oppover de tre trappeavsatsene.
Begge de to smårollingene fikk moderlig beroligende behandling med saft og boilla. Ved hjemkomsten fra Palmin følte også såpekoker og fader Gunerius stort behov for å kunne få besiktiget det fryktelige raset borte i Ladal`n og stedet der hans egen sønn hadde vært nær ved å komme med nede i leirmassene. Fra såkalt pålitelig hold fikk han redegjort at årsaken til raset kunne være mye vann som i lange tider hadde brøytet seg vei nedover leirbakkene – og vannmasser fra en defekt vannledning, som kunne vært ett av flere resultater etter ett engelsk bombenedslag med ett Stukas bombefly – og det lengst oppe på Grønlia på høstparten året i forveien. Påstandene var mange, men at ikke flere enn ett par kvinnemennesker og noen alt for få tyske soldater omkom var besynderlig, mente flere av de mest oppegående forståsegpåerne oppe i Heimstadbakken. Lykkelige og takknemlige huseiere mente at det måtte ha vært selveste Vårherre som hadde sørget for - at de til og med hadde fått berget unna den lille og nødvendige kolonialen nederst i bakken.
Fiskhandler Hvidsand meddelte fra sitt ståsted ytterst på raskanten, at han var lykkelig for at planleggingen med flyttingen av hans daværende fiskebutikk nede i i Ladeveien seks var blitt utsatt noe, foran nyåpningen i familieboligen skulle ha skjedd - bare noen meter fra raset. På den andre siden av Ladal`n var både Dampvaskeriet og det tidligere Pikebarnehjemmet blitt berget. Det samme med sparkstøttingfabrikken på sletta nedenfor - og gudskjelov både Lade Herregård og Lade gamle Kirke.
Under utgravingene i den senere ettertid skal det i leirmassene ha blitt funnet både døde hunder av forskjellige raser, en del kattelik og mangfoldige kaninbur. I både Adressa og Arbeideravisa ble det kunngjort at letemann-skapene hadde kommet over en død, høyere tysk offiser oppe i ei diger jerngryte. "Klar te koking" var kommentaren til skotthyllkaillans medfølende antydning etter den andre pilsen.
En diger svart gamp - forspent ei de høye og lange tyske arbeidsvognene, lot ryddemannskapene forbli nede i leira. Melodien til Gamle Svarten var også i de tider kjent og ble til ondskapsfullt leven og fliring gaulet frem av gutteflokken når tyske soldater var i nærheten.
Nederste delen av Ladalen var ved god hjelp av den eldgamle Luusebekken omgort til en gråmelert, men grunn innsjø. De mest frimodige i gutteflokken fikk etter hvert tilfredsstilt sine pågående nysgjerrigheter, ved å saumfare hver bit av dammen fra dens farlige bredder.
Beretningene i de tusen hjem kunne bli mange og vidløftige om alle de forskjellige funnene. Flere av de aller yngste og ukyndigste smårollingene oppe i Ladevei`n, kunne ved hjemkomsten bli nødt til å stå til ansvar for at de fra kloakkinnsjøens bredder, stilte med begge kortbukslommene fulle av spennende mannebrukte remedier og samtidig brakte med seg søkkbløte eksemplarer av både Alle Kvinner og Knut Gribbs Detektivmagasin.
De mest kirkevennlige beboerne innen Lade menighet, lot Vårherre få æren for at det store raset bare tok livet av en del slike fiendtlige medmennesker.
Også etter det forferdelige raset, sto Lade Kirke fra det tolvte århundrede på fast grunn og med kirketårnet høyt hevet – og kirkerommet var fullsatt ved høymessen på den første søndagen etter raset. Etter Prestens takketale, reiste hele menigheten seg og sang første verset av den kjente salmen "Kirken den er ett gammelt hus, står om enn tårnene faller. Tårne full mange sank i grus, klokker enn kimer og kaller". På andre siden av kirkveien lå fremdeles Ladejarlenes hovedsete, storgården som altså så vidt hadde sluppet unna fra å bli tatt med i raset nedover Ladalen.
Så nære tilintetgjørelsen har etter all sannsynlighet Jarlesetet aldre vært, i ett hvert fall ikke etter at den siste Jarlen, Håkon Eirikson døde der inne på Stiklestad sammen med Kong Olav - senere Den Hellige - ved firetiden om ettermiddagen, på mandagen den 29. juli i året 1029 – begivenheten som i ettertid er blitt kalt for Olsok.
Enden på denne visa gir altså dagens fullt levende Ladejarl Odd Reitan, rikelig anledning til å stemme sin mest sannsynlig litt for støvete luttinstrument, før han på sin alltid så travle hverdag tar seg tid til å akkompagnere seg selv, og med sin vanligvis så glade og lett vibrerende røst, fremfører en eller annen fabulerende trudelutt til glede for sine inviterte venner, samtidig som de deler mange gode minner fra de mange Jarleår som han har opplevd - også etter dette uhyggelige leirraset som i det Herrens år 1944 fant sted der oppe i Ladalens lange og leirete bakkeskråninger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar