Det var kommet omgangssyke – lokalt kalt farang – til Gammelhjemmet helga før denne storbegivenheten på Samfunnshuset. Jentofts fortvilelse over å måtte holde senga, spredte seg til de aller fleste av de andre – for både Hulda, Esekiel og munnspilljenta Olivia havnet også under dyna med både diare og oppkast. Verst ble det med trompetisten Rafael, som på toppen av det hele og til store selvbebreidelser, mente han selv måtte være den opprinnelige årsaken til epedemien - som trompetblåser og spreder av musikalske basiller på dagligstuas øvelser.
Fidel så ikke annen råd enn å rykke inn en annonse i lokalavisen, der det ble kunngjort at seansen ved bygdas storstue måtte utsettes inntil Gammel-hjemmets beboere var blitt kvitt denne forbainnare omgangssyken.
Det ble adskillig til skuffelser blant folk, likedan ganske stor oppstandelse hos Sanitetsforeningens medlemmer, som hadde tatt på seg oppgaven med baking og servering av kaffe og bitteti ved arrangementet. De fire ondskapsfulle og alltid sengeliggende musikkmotstanderne på Gammelhjemmet, var plutselig blitt så klare i toppen at de frydet seg over den oppståtte farangen - og det samme gjorde Bestyrerinnen.
Fidel tok det hele med stoisk ro.
Han engasjerte den populære og utadvendte sanglæreren på barneskolen og sammen besøkte de hvert eneste rom på gammelheimen - med stadig økende og oppkvikkende resultater, etter hvert som farangen og diareen forlot de oppspilte og sengeliggende gamlingene. I stedet for prestebesøk med dystre samtaler om avreiser til nye himmelske bosteder, ble de ikke bare foret med oppkvikkende høytlesning fra nyboken "Fem hundrede trønderskrøner", men også korte sanger med litt "på kanten" innhold. Slike vanlige langvarige gammelhjems omgangssyker, ble til kortevarige dobesøk, en Globoid eller to og ett partre kruttsterke kopper med kaffe iblandet flere skeier med honning.
Omgangssyken tok sin slutt like kvikt som den var ankommet og samtidig som stellejentene fikk skiftet på sengene, kom gamlingene seg i klærne - før de litt småurvne fikk satt inn de mest synbare laustennene og kom seg ned trappa til første musikkøvelse nede i dagligstua.
I nært samråd med bestyrerinnen valgte Sognepresten å avlyse Onsdags-andakten – dagsformen til gamlingene var på topp og han stakk bare innom rommene til de fire sengeliggende, uengasjerte beboerne for å hilse på og ønske god bedring.
De vanlige ettermiddagsvisittene av pårørende viste seg å bli lite ettertraktet, for de få som møtte opp til de vanlige kaffebesøkene, følte rett og slett at de ikke var velkomne. -Vi har nokk å gjørra med forberedelsan te samfunnshuskveld`n -.
Ny kunngjøringsannonse i lokalbladet forkynte etter noen dager: – Ta med kopp og skje-.
Plakaten som vaktmesteren hadde hengt opp ved hjelp av dekorative røde trykknapper nede i gangen på Gammelhjemmet, ble umiddelbart fjernet av Bestyrerinnen - til ekstra stor forbannelse for de impliserte musikerne. Alle de tretten oppegående pensjonærene gikk resolutt til en "sitt down" streik – de nektet å ta til seg både fast føde og drikke - helt til plakaten pånytt ble opphengt, etter at den knapt nittiårige trekkspiller Nikken, hadde sørget for ett tilsynelatende egenprodusert skjelveanfall nederst i trappa til andre etasjen.
Bygdedoktoren ba bestyrerinnen innstendigst om å ta nødvendige hensyn til de vanligvis så oppegående orkestermedlemmene. - Musikk må da være vidundermedesin for såpass tilårskomne gammelhjemsbeboere -.
Sognepresten surnet fullstendig - og bare sammen med Bestyrerinna - slurpet han i seg kaffen og Serinakaka ved lillebordet nede i dagligstua. De ble faktisk anmodet om å komme seg ut av rommet, da Jentoft ankom med stortromma klar til dagens musikkprøve. Begge de to ble faktisk frosset ut etter hvert som hjemmets tilfredse beboere kom ruslende ned trappen fra andre - med instru-mentene trygt og påpasselig oppbevart i armene. Hver eneste en var alltid velstelt både på håret og bekledningen. men hendte det at når noen hadde glemt å få på seg parykken, var en av pleierskene straks på pletten og fikk hentet både laustenner og ekstrahår om det trengtes. Fiolinisten Esekiel var begynt å skrante litt i en alder av nesten nitti og hadde begynt med å ta seg en dupp hvis musikkinnslagene for hans vedkommende ble litt for krevende. Men Fidel viste som regel stor overbærenhet – han fikk Rudolf til å gi ett støt på Tubaen og Esekiel var tvert tilbake med felespillet sammen med notevender Anna - sittende på pinnestolen ved siden av.
De par hundrede metrene på en ganske smal og hullete bygdevei fra gammelhjemmet og nedover til Samfunnshuset, syntes tubaisten Rudolf og trompetist Aksel ville bli litt for krevende å skulle rusle på. De hadde begge i en årrekke plagdes med beina - og kom til at det med å skulle få med seg begge instrumentkoffertene kunne bli i tyngste laget. Fidel hadde sørget for hesteskyss på nabogården til og fra "Fordervelsens Hus" for de to, mens de andre tretten av ensemblets musikanter tok beina fatt på to rekker bak Jentoft – som stilte i solide gummistøvler og med stortromma – klart til bruk - hengende over brystkassen.
Resten av den gamle gladgjengen ruslet nedover til bygdehuset, mens de mest mulig taktfast, fulgte stortromma og ett og annet innslaget ved Klaus og Konrad på henholdsvis trompet og trekkspill.
De fire gjenliggende beboerne oppe på Gammelhjemmet hevdet morran etter at de hadde opplevd en kjedelig ettermiddag og kveldsstund, etter at konsertgiverne omsider hadde kommet seg av gårde til festlighetene borte på lokalet.
Det viste seg at Lillesalen ikke var stor nok til å skulle huse den store tilstrømmingen av både nysgjerrige og musikkglade folk fra bygda og steder i nærheten. Gammelhjemmets musikkensemble "Tut og Blæs", med organist Fidel som dirigent, kom seg ganske mye ved egen hjelp, opp de fire trappetrinnene til podiet i Storsalen – der de fant sine plasser på noen rørstoler - vandringen til stor jubel fra folk i den fullsatte Festsalen. Avisreporternes medsendte fotografer var ivrige tilstedeværende, men gjorde stadig hornisten Rudolf åpenlyst forbandet på grunn av all blitzingen. Den åttiårige syngedamen Hulda hadde fått seg en plass nær dirigenten og hadde tydeligvis stor glede av all viraken.
Forestillingen åpnet med at de tre trompetistene Rafael, Klaus og Aksel til stor jubel fra salen, konsentrerte seg om å få til den svenske folketonen "Nu blåsen vi alla". Etterpå fremførte felespillerne Esekiel og Anna flere kvikke gammeldanser – med Jentoft på både stortromme og Cymbal. Storopplevelsen var tydeligvis innslagene med trekkspillerne Nikken og Konrad men applausen ble også stor for munnspilljentene Laura, Stine og Olivia.
Rafael med trompeten hadde glemt å bruke sordin og holdt på å ta fullstendig gnisten og humøret fra den mere beskjedne Edvard, som like før kaffepausen hadde sagt ja til å spille på slurva.
I oppstusset ved langbordene inne i Lillesalen viste det seg at ved siden av Ordføreren og Sosialsjefen, hadde også Bygdedoktoren tatt seg tid til å få med seg dette oppløftende gammelhjemsopplegget.
Det var akkurat da at dirigent Fidel oppdaget både Gammelhjemsbestyrerinna og selveste Sognepresten ved vindusbordet. Fidel fikk kaffen i vrangstrupen da Bestyrerinna tillot seg å viske han inn i det høyre øret, om at hele opplegget var ett utmerket foretak.
Det holdt på å gå riktig galt for organist Fidel, da til og med Presten - etter kaffeslabrasene - forlangte ordet, og fra podiet fikk seg til å meddele at ensemblet også var velkomne til å medvirke borte i Gudshuset – og det med både trekkspill og fiolin om dette måtte være helt nødvendig.
Dævven – sa Rafael, han blåste ut spyttet fra trompeten.
Jubelen fra salen ville ingen ende ta, da selveste Sognepresten bar ut stortromma hans Jentoft til hestevogna, foran turen med gampen bortover til Gammelhjemmet. Den nittiårige tromissen vandret sjøl - og på sine egne bein - gla og lykkelig oppover til Heimen, sammen med de andre tolv fornøyde og hektiske musikantene i Gammelhjemmets ensemble "Tut og blæs".
Bakerst gikk en smilende Bestyrerinne tett ved siden av Sognepresten og en lykkelig og fornøyd organist Fidel.
Det kom til å vise seg at gammelhjemmets legeordning ble slått sammen med nabobygdas og at det lokale begravelsesbyrået la ned virksomheten på grunn av alt for liten arbeidsmengde.
For alle levde lykkelig til sine dagers ende.
Siste kap.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar