ROTENIKKEN Kap.16

TERJE BREDE WANGBERG

 

Det var tidlig på søndagsmorran – allerede før han hadde kommet seg oppover fra båtnaustet - at Jonas ble hentet av Lensmannen og en svært så karravoli, assisterende betjent. Han ble fratatt taterkniven og bedt om å holde kjeft, da han i bakrusa forsøkte å gjøre litt motstand, før han brutalt ble skjøvet inne i lensmannsvogna. Øvrigheita sjøl hadde fått på seg uniformslua, men såpass tidlig på morran stilte han ellers bare i vadmelsbuksa og lærstøvlan, da han kvikk i vendinga var bortom kjøkkenet, for å meddele at de tok med seg Jonas bortover til lensmannsgården for ett helt nødvendig avhør.

-Du har blod på den eine kvitskjortarma, sjer æ -. Lensmannsbetjenten var kort i talemåten, men vederstyggelig hardhendt da han fikk Jonas frakoblet handjerna før han ble dyttet på plass foran skrivebordet.

-Venninna di fra i gårkveld, hu Frida e dau, men det trøng vi væl itj å fortæl dæ -.

Jonas erkjente snublinga under den ulykksalige dansinga og at han ikke hadde vært stødig nok. Han la heller ikke skjul på neseblødningen hos Frida, blodflekkene på kvitskjorta og om sin alenehjemtur for å kunne sove ut rusen nede i sitt eget båtnaust.

Det var`n Hauk oppant Jeremiassengården og feriejenta den andre feriejenta Endrine, som hadde funnet Frida ett godt stykke bortom festlokalet, liggende halvnaken og livløs bakom ett halvveis nedråttent sommerfjøs. –Kvælt - sa lensmannen og stirret Jonas rett i øyan.

-Det e væl tater`n i dæ som har vorri ut på livet igjen -. Lensmannen virket overvettes ivrig for omsider å kunne få lov til å offentliggjøre noen av sine gammelnotater i den formidable avhørsprotokollen.

- Her har vi flere forhold som e meget nøye nednotert med penn og blekk, Jonas Forselius  - den herre gangen kjæm du itj oinna -.

Den obstanasige betjenten refererte høytidelig, også fra gangen da Jeremias var døden nær etter å ha blitt dyttet i farta nedover den stupbratte berghellingen.

-Men fylliken berga da livet, sånn noenlunde - Jonas prøvde seg.

-Det va den gangen, det, men ka som kan ha skjedd da samme krabaten hadd vært på tausbesøk hos søster di og uheldigvis forsvant nedover fossen kort tid etterpå, e nokka som du ska få svar for seinar. – For ved hjælp av en finnkaill, har det blitt foinne ei nedgrovve mannfolkboks oppi et myrhøl og som itj kan ha komme dit ved eiga hjølp -.

Det var lensmannen sjøl, som hadde forfattet protokollnotatene med de offentlige påstandene om basen Jonas og hans sprengningssabotasje mot hovedhusan på Jeremiasgården. Likedan den uoppklarte og mistenkelige saken, om da eldstebroren til Jeremias måtte ha druknet nede i fjæresteinene ved hjelp av en fræmmenkar.

-Fyrverkeriet på kjerkgården på ainner sia av fjorden har vi tatt som et artiginnslag på den langdryge merittlista di, men ikke lemlestelsa av Ole diskenspringer hos`n Nikodemus. Det trappefallet vil vi etter hvert få saumgått fra øverst og te nederste gangplankan -.

Jonas våget seg på ett flir. -Hi dæm itj slutta, så hell dæm sekkert på enda -. Men det ble tvert slutt på fliren, da den øverste politifyren der inne i fjordbygda ba sin egen lensmannsbetjent protokollføre grunnlaget for anholdelsen av førti år gamle Jonas fra Forseliusgrenda. Som regel hjemmeboende med kjærring og en storvokst sønn.

Årsaken for arrestasjonen ble bokført med at gardsønnen Hauk, ferietausa Endrine og en skokk med oppglødde festfolk, seinkvelden igjennom hadde registrert en hyperengasjert Tater-Jonas i intim virksomhet på Bygdelokalets dansegolv – i ualminnelig stor aktivitet med flerfoldige fruentimmer, likedan at den seneste fremførelsen var sammen med feriejenta, Frida, i en tango - til opphetet beskuelse av en noe sjalupreget flokk av andre ungvoksne, mannlige beilere.

Da seansen endte i knall og fall, gikk opphisselsen over til hånlatter og ondskapsfulle trampeklapp.

Lensmannsnotatene kunne fortelle at ingen senere hadde sett noe til hverken danseløven eller løvinna.

Påståeligheten fra selvsikre bygdefolk vaks utover dagen og etter hvert som festfolket tødde opp til å bli mere edruelige arbeidsfolk foran den neste ukas gardsarbeid, valgte de fleste å komme frem til at det selvsagt var den helvetes Jonastateren som både var voldtekstmann og morder av denne stakkars Frida – ei vakker byjente på onnahjelpsvisitt ute i et egentlig fredelige, men forblåste kyststrøkt.

Jonas Forselius ble allerede mandagen etter ført innover til småbyen med lokalbåten – i en egen avlåst lugar under dekk og med den uniformerte lensmansbetjenten plassert behendig på en tom bruskasse rett utenfor døra.

Overleveringen til den lille cella i den toetasjes fengselsbygningen, fant sted uten tumulter av noe slag.      

  

Forts. 

 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

 

 

 

 

​​