TERJE BREDE WANGBERG
Osvald hadde gjort Jøssinggruppa i nerbygda kjent med alt om russerfangen på loftsrommet. Skulle Vladimir berges fra galgen inne i leiren, var eneste utveien å få karen over til Sverige - og det før nye tyskrassiaer ble aktuelle på anmodning fra den mistenksomme nazigjengen og med denne Jeremiasfyren lengst fremme i den første rekka.
-Tar dæm russergutten, går det også samme veien med ræsten av Forseliusan -. Han træng følge over grænsa å æ veit at`n Guttorm stille sæ te rådigheit -.
Osvald var bestemt og det samme var Åsta, men hun lot ikke Vladimir dra fra dem uten henne.
Osvald overlot pistolen til Guttorm. -Bare for sikkerhets skyld -.
Vladimir var blitt til en skikkelig nordmann, både med skjeggpryden, hode-plagget og i klesveien - med hjemstrikka genser og nikkers. Ryggsekken og bambusstanga bar preg av fjelltur etter fisken.
Men det var bare Åsta og Guttorm som hadde papirene i orden om de skulle komme ut for tysk kontroll.
-Imorra tidlig ror æ dokker over fjord`n. Veien over fjellet skulle væl gå greit. Da bli det kanskje værre oppover flatlandet -.
De hadde fått navnet på en kontaktmann østpå.
- Dokker har adressen på lappen. Skoill dokker komm ut for nokka dævelskap, så kvitte de dokker med papirlappen -Nå`n krona har du hjemmant, Guttorm – det kan kanskje bli dårlig med maten -.
Det lå morrasskodde over hele bygda da de kom seg i færingen for å bli rodd over den blikkstille fjorden. Ingen var å se hos`n Nikodemus, hverken ute på kaia eller oppe ved landhandleriet.
-God tur - må han åvant værra med dokker -.
Osvald forlot ikke båten. Han viste heller ikke avskjedståran – slik som det også ellers var folk imellom på de traktene.
Vladimir var sliten allerede før de hadde forsert bratthenget og kommet opp på første fjellpartiet. Innover myrtraktene fikk de problemer med myggen, men alt bedret seg da de nådde fjellvidda og de fikk flate berget å gå på.
Tre ungdommer på langtur oppe i villfjellet, virket overraskende på den nysgjerrige og pratsjuke finnkallen bortved ei gammal koie. De var lite meddelsomme. Vladimir trakk såvidt pusten av engstelse, men de to andre tødde opp etter hvert som den lille, hjulbeinte kallen inviterte dem til overnatting på hver si flatseng – etter en matbit og to oppmålte drammer til hver av dem.
- Bånnski, ein i kvar foten -.
-Pass dokk for tyskertan når de kjæm ner i bygda -. Samen tilbød å slå følge, men avslaget ble gitt med at de ville legge fisketuren innover Langfjellet og i en helt annen retning enn det som var planlagt.
- Men da bli første vatnet Fesklaustjønna -. Finnkallen fikk folket ivei med ett tannlaust glis, men syntes de var for dårlig utstyrt med fiskeutstyr.
-Skummel krabat - Åsta var skeptisk.
I flatbygdene vrimlet det av uniformerte kjekkasser, fra slike utilfredse, grønnkledde soldater og oppover til de aller mest høytdekorerte og hovmodige gjevhetene i svarte ridestøvler og offisersluer med skjerm.
De holdt seg mest mulig unna allfarvei, sørget som oftest for litt avstand dem imellom, uten å miste kontakten med Vladimir. -Moskva maja. mahama jah – sang han når han var i form til det. Da imponerte han dem storligen.
Skrekken i Vladimir grep om seg, da de bortom ett godt avsidesliggende sommerfjøs, dumpet over noen like vettskremte taterfolk som øyensynlig ikke hadde helt rent mel i denne omstridte posen. De to for en gangs skyld så lavmælte karene, hadde med seg ei kjærring på delinga og tødde opp da de etter ei stund forsto at de hadde råket ut for likesinnede fra Forseliusfolket utant kyststrøket. Tause Vladimir roet seg betraktelig, da praten farandesfolkene imellom jenket seg til, og endte med fredelige dult i siden og goklapp øverst på ryggtavla.
Rosa og Åsta fant seg godt tilrette med både kaffekjelen og litt bitteti, mens eieran av Fjordingshesten, Ingolf og Bernt, uten knussel fikk reist opp grovteltet. -Stort nok te oss aill sammen -.
Tilliten ble satt på prøve utover seinkvelden, da Guttorm uten en eneste `dråppa`, men midt i værste myggtida, valgte å kvitte seg med hemmeligheten, ta sjansen og fortelle kompisene om den egentlige grunnen for denne resandesturen.
- Forlengst ett gjennomskua forhold -. Ingolf fikk frem fliret opp i alt gravalvoret. – Kanskje dæm både snorke å fjerte litt ainnsles borti Russland, men i morra drar vi videre sammen oppå herre hestvogna -.
Oppover dalføret ble de noen ganger forbikjørt av stappfulle, tyske lastebiler, men av det vennligsinnede slaget. Som kaukende`Kameraden`- men allikevel hatete, krigerske fiender - oppfattet de det store vinkende taterfølget oppe på hestevogna som fremtidens venner.
- Må frekkheten levva ekstra læng -. Med elendig sangstemme prøvde Rosa seg på noen linjer av fedrelandssangen.
Men frimodigheten tok fullstendig overhånd utpå lørdagskvelden. Det var Ingolf ved tømmene som først fikk øye på melkerampen med de tre hoiende soldatene. –Festfolk -. Ingolf kjekket seg noe vederstyggelig. Han tilbød de festlige tyskerne skyss på lasset - velplassert - og med en likbleik russerfange midt mellom de sangglade okkupantene - med Fahren gegen Engeland.
Den tyske og godt fulle gjøglertrioen fortsatte med ablegøyene noenlunde sanglig godt akkompagnert av resten på lasset. Men alvoret tok dem.
Ett kort stykke etter storsvingen var veien stengt av en bom, betjent av en skokk tyske vaktsoldater - i full mundur og overlesset av geværer.
Til stående sanglige og gestikulerende manøvreringer fra de tre tyske haikerne, gikk bommen opp i en fart - til latter og germanske handgeberder om at denne landsens autostradaen var åpen for alle slike festdeltakere.
De tok kveld da trekkspillmusikken forkynte at de nærmet seg lokalet. –Vielen dank – Gute nacht - Auf wiedersehn -. Alle velsignelser på en gang.
De kunne se grensefjell i horisonten.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar