TERJE BREDE WANGBERG
Det gikk ut over nattesøvnen.
Jonas levde ett liv med stadig villere og hektiske fantasier om fluktforsøk der alt gikk galt og med mareritt på nattetider, hvor død og fordervelse ble straffen for å stille som grenselos.
I myndighetenes papirer mente han selv fremdeles å være en draps og voldtektsmann, selv om både slekt, bygdefolk på hjemtraktene - og offentligheten for øvrig - regnet han som druknet og ferdig med dette livet for godt.
Grenseloskompis Mattias viste seg å være en kløpper med alt.
-Ska du driv i den herre bransjen som vi toan e aktivt engasjert i, så træng også du papira, om du så e en ainnan enn du sjøl hevde. For mæ spælle det ingen rolle, men nokka må du ha å vis fræm. Derre fikse æ fra by`n. Umiddelbart -.
Inga gjenomgikk samme elendigheten, hver gang Jonas forsøkte å ta seg igjen etter alle de stadig flere flyktningeoppgavene han tok på seg sammen med Mattias. De ble fra sentralt hold anmodet om å avslutte begravelsesbyrå-virksomheten. De tyske veikontrollene ble stadig oftere gjennomført, med voksende muligheter for å bli avslørt og likvidert på stedet og da til og med sammen med fortvilte flyktninger fra dette okkuperte landet.
De kvite korsdekorasjonene på svartbilen fikk ett raskt strøk med maling, før begravelsesvogna havnet på en egnet garasjeplass for tilårskomne kjøretøyer, samtidig som apostlenes hester ble aktuelle nødvendigheter, på helt andre og mye lengre og kronglete flukttråkk enn tidligere.
Mattias og Jonas skiftet på hvem av dem som `dro lasset` foran flyktninge-folkene - kikkerten var jevnlig i bruk de gangene fluktruta gikk over større høyder i terrenget. Men det var alltid den bakerste av de to, som ofte kunne få de største anstrengelsene med å få de mest slitne til ikke å gi opp.
–Ongan e enklest -, men løgn og overdrivelser ble gjerne til nødvendige utskeielser når det så svartest ut.
-Det herre må bli siste gangen -. Jonas ba instendigst Mattias om forståelse for at egen helse trengte å bli tatt mere hensyn til.
–Nærvan heng utanpå kroppen – både te mæ sjøl og te a Inga -.
-Du sjer ut som ein gammel kaill - gråhåra og krum i ryggen. Kanskje det kan bli problemer med bruken av ryggsekken -. Inga var alvorlig nok i sine formaninger om å gi opp virksomheten, nå som krigen etter hennes mening kunne være på hell.
–Når den da`n kjæm, så bli det nok fengsel eller gammelhjem for denna krabaten -.
Jonas hadde ikke vært meddelsom om hverken drap, fengsel eller drukning, men Inga hadde forlengst forstått at `nokka e det som svæve roindt i bakhodet på dæ`.
-Æ får hold ut som kriger så læng tyskeran driv på med dævelskapen -. Men når det så svartest ut, lå det som regel ett eller annet hyggelig og ventet.
Det ble den modige Mattias som skaffet drikkvarene og den nødvendige kaffe-erstatningen foran lørdagsfesten oppe i tømmerkoia, sammen med de tre andre skogskarene.
–Fæstligheter den eine da`n, skape fyllsjuk og skaillondt da`n derpå. Men skitt la gå - gammel vane -. Drammen midt på lørdagen gjorde de slitne og hatefulle, tyskfiendtlige fjellkarene til fem goddemte speidergutter - fremdeles i fullt beredskap - selv om de innimellom drammene både tok seg tid til å bryte handbak, fortelle groviser og skylle av seg svette og påtvunget tysk faenskap nede i svartkjønna eller i den djupe bekkekulpen rett nedenfor koia.
- Godt me litt fresk luft - og kveld`n e lang -.
Gløden var blitt stor, men det ble Mattias - som etter ett par strofer av tysker-allsangen `Fahren gegen Engeland`- fikk øye på tre bevæpnede tyske grense-vakter lengst borte ved uthuset.
Før Jonas rakk å komme seg inn i koia etter Krager`n, rakk den trefoldige, goddemte fienden å slå seg med på allsangen.
-Kom alkohol å træng dæ inn, her ska du motstand finne – Mattias valgte å være morosam med gamle vitser og sprita samtidig opp kaffeskvetten til både salighet og glede for den tremanns sterke invasjonsstyrken, som gladelig slengte fra seg både militærjakker, soldatluer og våpen borte i blåbærlyngen - til ganske alkoholisert, men allikevel vettskremt jubel fra hele fem innbitte motstandsfolk.
-Hain tjukken med barten heite sekkert Adolf - mente Mattias og gjorde nazi-hilsen, til hoderystende latter fra de tre okkupantene og med åpenhjertige og lett forståelige geberder om at elendigheten på slagmarken, gudskjelov snart var over.
-Alles kaputt - ferdig mit der scheisse - Jonas forsøkte seg
De elleville schnaps - utskeielsene ute på setervollen ga også rom for kameratslige utfoldelser av fortrengte følelser, med langt opp mot fullstendige åpenlyse og fortrolige inderligheter, dess lengre nedover det bar i hver flaske. –-Det e lov te å savn både mutter å fatter -.
Jonas hadde ett godt skuldertak rundt den gråtkvalte tyskerkompisen.
-Dokk driv å drekk, karra -.
Ingen av svirebrødrene hadde hverken hatt bruk eller tid til å få med seg åpenbaringen av en ankommet bærplukker – naturlig kamuflert med både blikkspann og kaffekjel.
-Slå dæ ned før vi gjør det – Mattias hadde alltid vært godkompis med den pensjonerte gammellensmannen.
- Æ takke for tilliten, men ønske itj å værra veggpryd i det herre selskapet -.
- Der abdiserte den skjæggete øvrigheita -. Jonas klarte så vidt å slå i den siste skvetten på flaska.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar