ROTTENIKKEN Kap.7

TERJE BREDE WANGBERG

 

Funderinger over slike gjengjeldelses metoder, ble til døgnbeskjeftigelse for Jonas. Tatersinnet lå alltid på luringa og etter overfallet fikk storkniven på nytt en fast og lett synlig plass i sliren – som en veloverveid antydning for hvermann i bygdemiljøet om å holde seg på matta.

Ved Halldisturen helga etter, fikk han fortalt at det hadde forekommet noe krambusladder, med antydninger om saker og ting i forbindelse med fossefallet for Jeremias og hvor også Jonas og sætertaussøstra hadde vært nevnt i samme slengen.

-Obstanasige folk som ska legg sæ borti alt, finn du hvor som helst - Jonas hadde sine formeninger og dessuten var jo utpåkaren sjøl skyld i all djævelskapen -.

Veiarbeidet hadde i noe tid foregått på flatmarka, men flere av arbeidsgjengen var snart ferdig med fellingen av endel digre furutrær øverst på en fjellhaug og som måtte sprenges bort for å komme videre med arbeidet langs fjorden.

Sprengningsbasen, Gammal-Levi var som vanlig assistert av Jonas, når de kom ut for kompliserte oppdrag. Han hadde betenkeligheter med god nok skjerming av den nærliggende stuebygningen, men godtok assistentens forslag til løsning av problemet. Jonasopplegget tok adskillig kortere tid, selv om det kom til å gå med endel flere dynamittgubber. – Stuebygninga tåle sekkert en smell eller to -.

Hevngjerrige Jonas var velkjent med at husan var barndomsheimen til Jeremias og  de karravolige brødrene hans. - Hælvedes drittsækka! – Tatersinnet ble holdt ved lag med hissig og iherdig bruk av storslegga.

-Varsko hær - Levi var kraftig i røsta fra skjulestedet.

Dårligere skulle ikke Jonas være: -Fyr være hær -.

Steinmasser i alle størrelser føyk under storslagen dunder til himmels, før de etter hvert vendte tebars i naturlig retur, for derved å skulle fullføre oppdraget med å maltraktere mest mulig av ei hvitmalt gardsbygning.

Både folk og dyr var jo gudskjelov for anledningen på sætra.

- Sørgelig, men ukjent for mæ- . Jonas frydet seg over at han ved Fandens hjelp, våget å ta seg lov til å harselere overfor Vårherre, all den tid Skaperen stadig var frempå med sine bebreidende formaninger om at han sannelig fikk holde seg sånn noenlunde på matta.  

Skytebas Levi tok ansvar og han trakk seg fra jobben med øyeblikkelig virkning, mens kollega Jonas for sikkerhets skyld fikk seg ett midlertidig husvære hos Halldis, etter at han mest mulig skyndsomt hadde forlatt arenaen for godt – og uten kroppslige skavanker av noe slag.

Sålenge han nå engang hadde vært Gammel-Levis sin høyre hand på vegarbeidet, lå det i lufta at han ikke var ferdig med de tre Jeremiasbrødrene. Han holdt seg mest mulig unna allfarvei, brukte færingen over fjorden for å komme seg til den eldste av krambuene - skydde bygdefolket, samtidig som folkesnakket etter ikke alt for mange åretakan, spredde om seg med eventyrlige påstander om grunnen til Jonas sine sjøturer.

-Sekkert på grunn av hu derre diskjenta, for ætter ett par snartura opp på tauslæmmen, vanke det nok enda mer belligmat på luringa ner ved disken på bua -.

Halldis fikk som regel dempet ned sinnet. - Gi blaffen i dævelskapen -.

 

Forts. 

 

 

 

 

 

 

   

 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

  

​​