VERTSHUSET VED BAKKBRUA KAP.1

Terje Brede Wangberg                          

- VERTSHUSET VED BAKKBRUA -

1.

Den gamle trebygningen som opprinnelig hadde vært rødmalt, lå helt nede mot hestgata og var utstyrt med både tårn, spir og noen ekstra høye vinduer - med karmer som var prydet med noen storslagne utskjæringer.

I første etasjen mot gata, var det ei eldre kone som drev ei lita systue og i samme etasjen lå det en kolonialbutikk med skiltet "Kolonial – Fedevarer – Kortevarer".

Hele andre etasjen var innredet til kafèdrift – og utleid til innflytterparet Rebekka og Emanuel Salomonsen – som også drev med litt selskapelighet for de av Østbyens jubilerende borgere, folk som ikke var alt for krevende med verken maten eller serveringen.

Allerede ved inngangsdøra brukte jøden Emanuel Salomonsen å få den første klagen, for trappa oppover til andre var alt for bratt, for smal og for svingete. Likedan var det ganske nedslitte gelendret blitt adskillig vinglete etter alle disse årene. Panelet oppover trappeoppgangen var malt i en heslig grønnfarge og den ene av de veldig høye veggene var dekorert med ett stort bilde av den ærverdige russiske komponisten Peter Tsjaikovsky - innrammet i ei diger forgyllet treramme og der bare rammen var ett kunstverk i seg selv.

Etablissementets innehavere, ekteparet Salomonsen, var mektig musikkinteresserte – derfor hadde den russiske mesteren fått hedersplassen oppe på den lysegrønne panelveggen - der han ganske nedstøvet og prydet med kingelvev, hang til mulig besiktigelse for både nyankommende og reiseklare gjester.

Og dem var det jo en del av. Den originale gamle bygningen var jo i seg selv ikke bare litt av ett blikkfang for kjøpstadens egne beboere, men ble også lagt merke til av alle dem som kom båtveien oppover den breie Nidelva og la til ved kaia som lå helt inntil den solide brua, som fikk gåendes folk og alle hestekjøretøyene frem og tilbake til byens torv og handlestreder.

Det utenlandske ekteparet Rebekka og Emanuel Salomonsen hadde innredet lokalitetene i andre etasjen, slik at de mest sultne og tørste gjestene kunne slappe av i det ytterste rommet ved den styggbratte trappa, mens selskap-lighetene om kveldene var forbehold i de indre gemakker – der ett alltid ustemt, gammelt, digert og svartlakkert piano, med smijerns lysestaker og en rund stillbar krakk med fløyelstrekk, var plassert i innerste kroken - oppe på et lite podium og rett ved siden av den nedslitte døra ut til kjøkkenet.

De to musikkglade innehaverne Rebekka og Emanuel var fra tidligere etablissementer nedover i det store utland, fullstendig klar over hva musikk hadde å bety, ikke bare i hjemmets lune vrå, men like mye på steder der folk brukte å møtes – like mye for å sees, som for å få seg en matbit eller ett glass eller to i godt selskap.

Det var av den grunn at ekteparet en dag før åpningstid tok seg en spasertur over brua, på en utspørringsrunde etter en musikant eller to som kunne tenke seg å drive med litt spilloppmakeri  borte i kroken oppe i "Andre" som folk var begynt å kalle stedet.

Nede i Brattørveita råket de tilfeldigvis over en knivsliper, som med apparatet på ryggen var på vei inn i bakgården til en bødtker – som ved siden av å ha fått til ett lite lager av en del ferdiglagde tønner, også hadde ett par rom til leie for en barnerik familie.

Knivsliperen ga dem adressen til musikanten "Karsten med fela" som sammen med smånette Frida ved klaviaturet, brukte å opptre for karfolkene oppe i andre etasjen til ølsjappa "Gamle Trondhjem" , det populære stedet som holdt til i ett av lavhusene oppe på Torget.

– Derre to musikantan e i hvert fall ædruelige –. Knivsliperen var skråsikker.

Snøslapset gjorde at Rebekka og Emanuel var blaut på beina allerede før de hadde kommet seg bort fra Brattørveita. De passerte noen krangelaktige bønder som hadde slått seg ned på trappa til Bondeheimen, før de blant andre av byens travle borgere, kom seg oppover veitene og frem til den overfylte ølbula oppe på Torget.

Tobakksrøyken lå tykk over det livfulle lokalet, der de omsider fikk seg plasser på hver sin vankelmodige krakk, ved ett bord i kroken lengst inne, der fiolinisten Karsten og med Frida ved gammelpianoet drev å lirte av seg noe som Rebekka med sikkerhet visste var ett eller annet av noe ungarsk sigøynermusikk.

De to musikantene merket ganske snart, at de hadde fått to gjester som lot seg fenge med av musikken – for Karsten finstemte fela, fant frem harpiksen og strammet til hakebrettet, mens Frida skyndte seg å kjemme håret, før hun skrudde opp den stillbare, runde pianokrakken.

Musikerplassen innerst i kroken, var rett ved det lille avlukket der de to dørene til klosettene lå og trafikken var stor, særlig inn til mannfolk dassen.

– Må da værra forstyrrende for dokker musikantan –.

Forståsegpåeren Emanuel slo av en prat i pausen - han var irritert på de to musikantenes vegne.

– Vi gir blaffen, bare derre honorarkronan - med en femmer te hver av oss, blir utbetalt ainna kvær dag. Frida var bitte lita og kusrygget, noe hun sikkert var blitt etter all notelesningen, mente Emanuel – han fikk rik anledning til å besiktige den lille pianofrøkenen med det plirende blikket.

De la merke til at det ble ekstra fart i musikken, når det hendte at en eller annen gjesten la fra seg en mynt oppe på pianoet – gjerne med en antydning om hva som var ønskelig av musikk.

Det var ikke noe kresent publikum, så Karsten mente at disse småmyntene oppe på lokket, var en skjerv for at giveren syntes synd på dem, eller også ett tegn på at gavmildheten vaks proposjonalt med inntaket av drikkevarene.

Det tok ikke det besøkende paret lenger enn ett par musikkpauser, før de klarte å inngå en avtale med Frida og Karsten om å ta på seg underholdningsmusikken på vertshuset "Hjørnet" rett over brua på den andre siden av elva.

 

Forts. 

 

 

 

 

 

 

​​