VERTSHUSET VED BAKKBRUA Kap.2

TERJE BREDE WANGBERG

Emanuel hadde fått gammelsnekkeren i nabohuset til å lage ett smekkert og stødigst mulig notestativ, noe som var det eneste kravet som felemusiker Karsten krevde for å takke ja til musikantjobben.

Frida var like kravstor og mente at dette pianoet trengte å stemmes, før hun overhodet kom til å sette seg på den runde pianokrakken med det heslige og nedslitte, broderte trekket.

Etter at snekkeren også hadde laget ett lite podium, ble de hjulpet av ett par karer fra kaia nedenfor huset - med å løfte det digre, svartlakkerte pianoet opp de femten centimetrene som Emanuel hadde forlangt at høyden på platten skulle være.

Derfra kunne de to både se gjestene og også selv bli sett - om det var en eller annen som fant på å skulle ønske akkurat det.

Musikkgleden blant gjestene økte med inntaket av fludium, noe som ikke alltid var til musikantenes glede - de gangene de besøkende kunne bli litt for intenst tilstedeværende.

Emanuel fikk rigget seg til noen kleknagger på den lysegrønne panelveggen, der den stupbratte trappa laget en platt foran selve inngangsdøra til det ytterste av "Hjørnet"s to serveringsrom. Der plasserte han seg selv bak det lille bordet, for å ta imot ytterplaggene til de som hadde planer om å bli ei stund.

Samtidig fikk selvfølgelig Gubben sjøl nyttig kontroll med gjestenes tilstander, både ved ankomsten og avreisen - noe som kunne være ganske komplisert  nedover trappa.

Derfor hendte det ofte at litt handfast hjelp kunne være nødvendig.  

Emanuel hadde i unge dager jobbet som gårdshjelp ved ett større vertshus nede i hovedstaden og hadde litt kjennskap til saker og ting innen samme bransje som han nå selv var i gang med å engasjere seg i.  

Vognmann Syver var en litt forsoffen hesteeier som holdt stall i en bakgård like ovenfor gjestehuset. Syver hadde rigget seg til i ett lite kvistrom over stallen og fra den lille vindusgluggen hadde han grei utsikt nedover til Hjørnets utvendige inngangstrapp.

Han hadde lite av arbeidsoppdrag med hesten og tilbrakte derfor mye tid foran glaset på loftsrommet over stallen, noe som gjorde at den utspekulerte Emanuel klarte å engasjerte hesteeier Syver til transportør av trengende, hjemreisende gjester.

Turene med hestevogna fungerte fint, med unntak av de gangene da Syver selv ikke var i presentabel stand til å skulle få hjem andre i samme påvirka tilstand.

Godordene om Vertshuset Hjørnet med det snåle utseendet - liggende ved Bakkbrua på den gærne sida av Nidelva, skulle bli mange etter hvert.

Her var det både musikk og muligheter for hjemtransport, noe som gjorde at flere av de faste gjestene fra "Gamla" oppe på Torvet kom seg over brua der de i andre etasjen på Hjørnet ble servert av to opprinnelige Menn - begge med etternavnene Olsèn. Men av gjestene ved bordene ble de tilkalt som "Gutta"- i høytidlige øyeblikk med sine opprinnelige navn: Oskar og Roffen Olsèn.

Begge var to kjekkasser med svarte barter og mørkt, glattsleiket hår med midtskill.

Emanuel ba dem innstendigst om å begrense bruken av golokt – det var kommet klager fra noen allergiske spisende gjester på det innerste rommet.      

Pågangen av gjester viste seg å bli såpass stor at også husfruen Rebekka, etter en tid gikk med på forslaget fra Emanuel om å gjøre forandringer i husets første etasje. De trengte større plass og så seg nødt til å si opp leieforholdet med den gamle sykona – Syflisa, som Emanuel kalte henne. Hun var kommet såpass langt oppe i årene, at vedtaket om en snarlig fraflytting ikke gjorde henne så alt for sørgmodig.

Innehaveren av kolonialen vegg i vegg fryktet derimot det verste, da han oppdaget hva som skjedde ved siden av, men ble beroliget av Rebekka da hun var nedenom for litt helgehandel.

– Foreløpig har vi nok plass - vi ska sei fra i go tid, hvess det bli aktuelt -.

Den samme snekkeren som hadde hjulpet dem tidligere, tok også på seg jobben med å få gjort om systua i første til den ølkroa som Emanuel etter en stund hadde planer om å få åpnet.

De to storrommene ovenpå var etter hans mening mere egnet til matservering – særlig i det største, innerste rommet når folk trengte plass for ett slutta lag.

Den brede døra til ølkroa førte rett ut på hestegata og skapte ingen unødvendige vanskeligheter, når Syver med vogna kom for å kjøre gjester som trengte skyss til turen hjemover.

Hele inventaret bestod bare av to svært lange bord, laget av tjukk plank og med  like lange trebenker på hver side. Ølet ble båret rundt i store seidler av den storvokste Bolette - ett driftig kvinnfolk utstyrt med ett litt for sidt lærforkle. Hun hadde skikkelig kustus på gjestene, som for det meste bestod av tørste, jabbsjuke og lættliva mannfolk, som spytta skråklysa fra langbenkene og nærmest mulig ned i spyttbakkene – slike alt for små kar av støypgods, som det var mange av rundt om på ølbulas brede gulvplanker.

Sjølingen Emanuel fant fort ut at dette med å la handfaste Aksel få jobben som dørvakt, både var en lur og nødvendig investering til kroa – dette tobakksrøkfylte rommet, som hadde fått navnet "Kjeller`n" blant de mer og mindre tørste utpåkarene rundt om i byen.

Emanuel lot det ikke gå lange tiden, før han fikk tak i enda en snekkerkyndig krabat, slik at de ble to mann som kom i gang med også å gjøre om hele den forunderlige loftsetasjen til å bli noen ganske få og enkle overnattingsrom. De få gjesterommene ble innredet med ei seng og en kommode – vann til vaskefatet fikk gjestene hente seg sjøl nede på kjøkkenet i etasjen under.

– Romma`n e ment  om det e nå`n som træng å legg over, eller om ein eller annan træng å  ta sæ en dupp ætter å ha fått i sæ for mytji fludium -.  

Emanuel "sjøtta itj pæng i martna`n" som han brukt å uttrykke seg i festlige lag, derfor lot han kolonialisten nede i første, få en måned på seg til å flytte ut med det lille lageret av dagligvarer, slik at de to snekkerkarene - straks de var ferdige med loftsarbeidet, kunne få sette i gang med å slå ut veggen inn mot ølsjappa.

Dette gjorde "Kjeller`n" dobbel så stor og med flere digre langbord med plass til adskillig flere gjester. Bolette med lærforkledet klarte ikke lenger alt aleine, så det litt mannhaftige fruentimmeret Sara tok medansvaret for at skjenkingen skulle kunne gå radig for seg.

Med større husvære – jo flere tørste besøkende gjester.

Det driftige eierparet Rebekka og Emanuel Salomonsen, som hadde rigget seg til med hver si seng og en liten kjøkkenbenk i bakrommet til den fraflytta kolonialen, hadde merket seg at det til og med kunne forekomme at en og annen gjesten åpnet besøket på huset med ett bedre måltid i andre etasjens "Hjørnet" – etterfulgt av et glass vin eller ei flaske Champis. Etterpå kunne de komme seg ned trappen til "Kjeller`n" ,før de i ganske sene kveldstimer avsluttet aftenen med overnatting oppe på ett av de koselige loftsrommene - med en matbit og noe drikkendes. Ett par av gjesterommene var jo til og med utstyrt med dobbelsenger….

-Det herre kalle vi for rasjonalisering –.

Emanuel klasket Rebekka på baken med ett fornøyd glis. -

Gjestehuset var blitt et velsett hus i byen – og hadde to driftige eiere, som omsider var begynt å bli regnet som gode innvånere av den travle kjøpstaden.

 

Forts. 

 

 

 

​​