VERTSHUSET VED BAKKBRUA Kap.7

TERJE BREDE WANGBERG

Konrad hadde tatt lokalbåten over fjorden for både å handle ett par geiteskrotter og noe skikkelig ost hos Bertha og Daniel borte i Mosvika.

Kona Agnes hadde tatt på seg ansvaret for det som måtte trenges med Vertshuset, de få dagene sjølingen var hjemme hos foreldrene hennes  oppe på småbruket innerst i Sæteråsen

De to servitørene - Olsenbrødrene Roffen og Oskar, hadde vært ganske innpåslitne overfor fiolinist Karsten oppe på Hjørnet. Frida ved Klaveret var forbannet hver gang hun kunne observere denne pågangen – særlig var det Oskar som prøvde å sjarmatisere  fiolinisten.

Noen ganger truet Frida med å forlate pianokrakken, noe som bare resulterte i at Roffen heller prøvde seg på Tater-Peder nede i ølkjelleren - til stor fryd for stamgjestene rundt langbordet.

Da Konrad var tilbake fra Mosvikturen og kom seg av Mosvikbåten, hadde Agnes sendt nedover Syver med hesten for å få oppover både bagasjen, kjøttet og de mange geitostene. Syver var vant til å skysse så mange rarieteter, men heller ikke Agnes var kjent med at Mosvikingen Klaus med Bælgen, var invitert med på en gratis bytur av Konrad, mot at trekkspilleren tok på seg noen musikkjobber sålenge han var inne i storbyen.

Den bestemte Høna nede i Kjeller`n ønsket seg overhodet ikke noe trekkspellmusikk, for Bolettefruentimmeret  mente hun hadde mer enn nok med både Peders visesang og hans eget gitarakkompagnement.

Oppe på Hjørnet i andre ble denne Klaus med Bælgen avvist, da han innfant seg allerede på den første lørdagskvelden. Frida og Karsten forlot ikke engang det lille podiet, når de hadde de vanlige kvarterspausene.

De fikk til og med båret ut hver sin vanlige tallerkenrett med kjøttkaker, saus og kålstuing av kelner Oskar - og de inntok til og med pausemåltidet stående, på baksiden av pianoet og med topplokket som spisebord.

Både Agnes og Konrad ba instendigst for Klaus.

Men de kom ingen vei, når heller ikke Roffen og Oskar hadde den minste interesse av en alt for gammel Mosviking - og slettes ikke når han til og med drev med trekkspillmusikk på en torader.

Det var da at Syver med gampen ble til en reddende engel. Han hjalp Klaus opp på hestvogna og sammen med dragspelet, ble musikanten fraktet gratis innover til Ladeveien på Øverlamon. Her ble han geleidet inn i bakgården til den første og nærmeste leiegården og kommandert av Syver til å sette i gang med spillinga.

Det ble ganske snart brukbar applaus fra en del kjærringer oppe på altanene og særlig fra en skokk med bråkete unger nede på gårdsplassene. Etter ett par trekkspillnummer begynte folket oppover i etasjene å kaste ned noen småmynter innpakket i litt gråpapir.

Klaus dro bælgen i samme strøket til langt ut på ettermiddagen, men avsluttet gatemusiseringen da guttegjengen i den borteste leiegården like ved butikken hennes Spjelkavik, begynte å beslaglegge myntene etter hvert som de kom luftveien ned fra Vårherre – velsignet assistert av husmødrene oppe på disse altanene.

Syver med gampen hadde for lengst kommet seg utover til Hjørnet, for selv om Klaus trengte skyss, hadde han innhentet såpass mange femøringer som gatemusikant, at han tok seg råd til å komme seg med trikken utover til holdeplassen på Rianhjørnet.

Konduktør Spleis var takknemlig og folk var begeistret for litt trekkspillmusikk  både utover Mellomveien og den korte biten av Innherredsveien. Byoriginalen Lillemann med vesken – eller Den evige student som han også ble kalt, satt beskjedent innerst i kroken av trikkvogna på en av da harde benkene.

Både Bolette i Kjeller`n, dørvakt Aksel og Tater-Peder godtok at Klaus fikk frem spællet for å prøve seg med å musisere i bakgården til Hjørnet og etter noen dager med populære musikkinnslag innom plankegjerdet, begynte både Agnes og Konrad å innse at gatemusikk nede i Hjørnets bakgård gjorde stedet enda mere populært blant stadig flere gjester også fra den andre siden av Nidelvas bredder.

Tilstrømmingen ble stadig større, da den populære kunstmaleren Arthur Meyer fra Gardermoensgata inne på Lilleby, ble en fast gjest av huset og hadde stadig oftere staffeliet stående like i nærheten av etablissementet.

Tsaikovskymaleriet oppe i trappeoppgangen til Hjørnet, ble skiftet ut med Meyers vakre malerie av Lykkens Portal på Gamle Bybro – som en gave fra kunstneren selv.

Dette passet den alltid så velkledde garderobevakta Roland utenfor spisestedet oppe i andre ganske utmerket, for han hadde fått skikk på både disken og kleshylla rett under trappa opp til de nyinnredde overnattingsrommene oppe på kvisten.

Den litt eldre Roland var en ganske lang, mager og tynnhåret kar. Han viste seg ganske snart til å være en litt anonym ansatt person i gjestegården, men sirlig antrukket som han alltid var, kunne han allikevel ofte være å få øye på, så ofte som han med nysgjerrige øyne ruslet rundt i hele huset – både hos Tater-Peder og hu Bolette nede i Ølkjelleren, ute i bakgården, i stallen til Syver med gampen og i restauranten Hjørnet i andre etasjen hos Oskar og Roffen – og da særlig når Karsten og Frida underholdt med hyggemusikk.

Hans egentlige arbeidsplass var jo bak garderobedisken rett opp for den bratte trappa til Hjørnet, men både Agnes og Konrad hadde dumpet over Roland utenfor de små overnattingsrommene oppe på kvisten. Uten å si ett ord, hadde han skyndsomt kommet seg ned trappa og inn bak garderobedisken.

Han var en nysgjerrig krabat, som tydeligvis kunne ha noen ekstraordinære lyster – bare Tater-Peder mente å skjønne hva, men holdt kjæft.

Som takk for bakgårdsmusikken, fikk Klaus med Bælgen både gratis husrom oppe i kvistrommet og det lille han trengte av mat. Såpass gammel som han var blitt, var han ofte både sliten til beins og leia av å drasse på denne toraderen de sjeldne gangene han fant på å ta seg en runde i gatene borte på Møllenberg - eller langs elva oppover de mange av Bakklandets vakre steder og strender.

Fra hjemstedet borte i Mosvika hadde han av og til dratt til høymessa i kirka på søndagene, derfor tok han en søndag trekkspellet på ryggen og labbet de få metrene bortover til Bakkkirka.

Han var kjent med at trekkspillmusikk var bannlyst i de fleste kirkebygg og ble ikke overrasket da kirketjeneren ba han om å sette igjen spællet ute i våpenhuset.

Andre "våpen" var det ikke ute i yttergangen, enn en del fuktige paraplyer. Prestens navn var Theodor Hesselberg, som var en myndig og dyktig prediker, syntes Klaus. Men han var en elendig sanger. Ved utgangen etter messens slutt, handhilste presten på hver eneste en av de åtte menighetsfolkene som hadde møtt frem, og da Klaus drev å hengte på seg toraderen, ville Hesselberg høre hva for kar han var som dragspiller.

Presten var en nysgjerrig, geistlig herremann, som var interessert i virksomheten borte på gjestehuset. Han kunne berette at han var særlig imot virksomheten med denne ølbula Kjeller`n og at han for lengst hadde fått med seg grunnen til vognmann Syvers virksomhet på seine kvelder og av og til også på nattetider.

-Vederstyggeligheter – mente Presten, da han forsto at Klaus var mest interessert i musikk og ikke i det hele tatt i driften av vertshuset.

 - Dette med gatemusikanteri, er jeg en stor beundrer av -.

Hesselberg kunne det med å trykke på de rette knappene og antydet steder i nærheten der det økonomisk burde være innbringende både å musisere og bli satt pris på for en utøver under Vårherres høye himmel.

Presten ba Klaus med Bælgen om å holde smaus med at han ved leilighet kom til å ta seg en Guds svipptur bortom Gjestehuset.

Klaus hadde allerede glemt hele opplegget, da han allerede dagen etter fant seg en plass i hagen utenfor den storslagne Bakke Gård. De gårdkjerringene som kom til for å høre på noe så sjeldent som trekkspillmusikk, kunne ved overlevelsen av de femøres offermyntene, fortelle at han spilte på dette syndige instrumentet på selveste tomten til Bakke Nonnekloster fra 1770.

Klaus ville ikke skape mere enn høyst nødvendig irritasjon med trekkspillmusikken på tuftene etter nonneklosteret og etter anbefaling av en kar som holdt til nede i Verftsgata, spilte han heller inne i bakgårdene til en del av husene oppover både Nonnegata, Gyldenløves gata, Wesselsgata og Kirkegata, før han dagen etter fortsatte med trekkspillmusiseringen både på Øvre og Nedre Møllenberg.

Det ble en fjorten dagers opplevelsesrik turnè og en ganske innbringende affære som gatemusikant for Klaus fra Mosvika, før han avsluttet i nederste kroken rundt Kristiansten Festning foran en skokk med ufordragelige unger fra ett sted som het Pappenheim.

Det dårlige utbyttet oppe på festningsvollen gjorde at han gikk fullstendig tom for musikalsk energi – han hvilte oppe på loftsrommet en dag eller to, før han igjen ga seg i kast med underholdningen inne i bakgården til Herberget.

På turneen hadde Klaus lagt merke til et ganske oppmalt og litt for utstaffert kvinnemenneske som av og til og på flere av dagene, hadde fulgt etter han og stadig hadde applaudert når det trengtes for å få inn en femøring eller flere fra gardkjærringene.

Det langhårede fruentimmeret med de side og fargerike skjørtene, samlet gjerne sammen myntene som kom fra giverne oppe i etasjene, men sa aldri ett ord.

Hun bare var tilstede.

Klaus var ikke før kommet i gang med musikken i bakgården til Hjørnet, før han ble klar over at hun var der. Han tok seg en pause og spurte hva hun het.

Lovisa meddelte seg ikke med annet enn at hun var svært gla i trekkspillmusikk og at hun bodde nede på Svartlamon. Ellers satt hun stille og beskjedent oppe på kjellerlemmen, der hun som alltid og med sine smale og vakre hender applauderte musikken.

Samtidig som Klaus gjorde seg ferdig for kvelden, forsvant hun fort ut gjennom porten. De dagene hun ikke møtte opp i bakgården, følte han at det var noe som manglet.     

         

Forts. 

​​