VERTSHUSET VED BAKKGATA kAP.6

TERJE BREDE WANGBERG

Det gamle kråkereiret av en stor tregård, som etter ombyggingen var blitt til dette stadig mere kjente Vertshuset, lå i skråningen helt nede ved hestgata - på andre siden av den gamle brua over den brede Nidelva.

"Hjørnet" ble etter hvert godt kjent blant bybefolkningen – særlig var ølbula, Kjeller`n blitt populær, men også spiseplassen Hjørnet oppe i andre viste seg å skulle bli en plass i byen som folk søkte til – både på grunn av den populære bondematen og den levende musikken med duoen Karsten og Frida.

De tre smårommene under takbjelkene oppe i tredje, ble også svært så ettertraktet etter hvert - og fikk navnet Loftet.

– Kjekt å ha – kommenterte en og annen gjesten om mat og drikkebesøket kunne bli for langvarig og fuktig av seg.

Nykomlingen Konrad fikk stadig mere ansvar for hele etablissementet, nu når gammeleier Emanuel var blitt tvunget til å konsentrere seg om å ta vare på yttertøyet til gjestene oppe i andre og Konradkona Agnes hadde tatt seg av kjøkkenarbeidet og ved hjelp av av ei svært så arbeidsom kokke fra Rønningsletta  inne på Øverlamon, gikk matstellet greit for seg.

Forandringer med Vertshuset Hjørnet begynte alvorsfult å skje, den dagen garderobevakt Emanuel la inn kleshengerne for godt og forlot både huset og denne verden – til stor lettelse for begge de to gjestehusdriverne. Gammelsjefen ble gravlagt på den jødiske kirkegården inne på Lademoen.

To karer søkte på den ledige klesjobben – den ene var vognmann Syver som ønsket å kvitte seg med både gampen og vogna, men så kom det også en svarthåring fra Overhalla oppe i Nord Trøndelag, som ønsket å slå seg ned inne i byen.

Karen var en kortvokst og kvikk kar – litt for stor i kjeften, syntes Konrad. Men ganske sjarmerende, mente Agnes.

Nykaren het Peder med etternavnet Forselius.

Han fikk jobben og ett lite krypinn innerst på kvisten, mens den noe fornærmede Syver fortsatt beholdt både gampen, vogna og sitt eget husvære i bakgården til nabohuset.

Etter en formildende samtale med Konrad, var han enig i at når gjesteantallet vokste, økte også hestetransporten.

Det ble de to serveringsgutta Roffen og Oskar, som klart og tydelig kunngjorde for Konrad at den svarthårete nykomlingen bak garderobedisken, garantert var av taterslekt.

Ikke bare i klesveien, men også i væremåten - likedan at han sang taterviser til eget gitarakkompagnement så snart muligheten bød seg.

-Spælle ingen rolle - . Konrad la snart merke til at særlig damene stadig oftere hengte av seg yttertøyet i garderoben, etter at sjarmerende Tater-Peder hadde fått bort en panelvegg oppe i den svært så trange garderoben og var kommet seg skikkelig i gang med kleshengerne og ett med et nyinnkjøpt flott speil på den stygge grønnmalte veggen mot selve spiserestauranten.

Agnes var stadig en tur ute fra kjøkkenet, for både å få prøvekikke seg i nyspeilet og å slå av en artigprat med Peder. Det samme var Roffen og Oskar om sjansene av og til bød seg, for de to gutta - mellom serveringsrundene inne på Hjørnet.

Det stødigste mannfolket i hele Vertshuset Hjørnet, var dørvakta Aslak nede i ølsjappa Kjellern. Han var en kraftig krabat – hardhendt om det trengtes, men snill og underdanig den fyldige og rappkjefta krovertinna Bolette – med tilnavnet Høna. Aslak var slettes ikke noen Hane der nede i Kjellern, for gjestene besto stort sett av bare mannfolk.

De kvinnemenneskene som kunne finne på å stikke innom var stort sett noen lettlivate tøtter, som kom over Bakkbrua fra midtbyen, de gangene det var dårlig med livet nede i Fjordgatastrøket.

Men kaillan nede i Kjellern hadde det bare i kjeften og var ikke ute etter andre saker en øl og andre beruskende drikkevarer.

-Vi har Høna og klare oss med hu –.

Latteren og praten var både høy og frodig.

Det skulle vise seg at Konrad gjorde en riktig forandring i den daglige driften: Han beordret Tater-Peder til hjelpesmann for Høna nede i Kjeller`n og fikk tak i den eldre fyren Roland til å ta seg av garderoben utenfor Hjørnet oppe i andre.

Nykaren var en gammel kjenning av dørvakt Aksel nede i Kjellern, var i søttiårene og bodde alene på ett loftsrom ytterst ute i Sandgata – vegg i vegg med husværet til den illeluktende Nattmannen.

Roland stilte alltid i en dobbelknept svartdress - og med slips i samme farge.

Grunnen til at Konrad fikk Peder til å bli jomfru Hønas handlanger med ølserveringen, var at da kunne han samtidig underholde gubbene med både gitarspill og taterviser.

Derved var det underholdning både oppe på Hjørnet og nede i Kjellern.

Dette vertshuset Hjørnet borte på Bakklandsida av elva, ble stadig mere kjent - både av byfolk og tilreisende fra distriktene rundt.

 

Forts. 

​​