ELIAS Kap.21

TERJE BREDE WANGBERG

Det var først flere dager etter all denne viraken, at Tora kom seg på nattoget og Elias igjen fikk seg ei rolig alenenatt oppe på loftsrommet.

Han takket ja, da vertinna utenfor døra lurte på om han trengte ei brødskive før han kom seg bortover til denne krevende pianisten – plikten kalte mer enn på lenge og rosen fra læremesteren økte betraktelig.

Toras skrivekløe grep om seg og den tidligere stadig litt fablende misnøyen overfor pleieforeldrene Ragna og Irgens forsvant tvert, da Tora i ett av brevene ga sine ganske utfyllende referater fra søroverturen - en reise som resulterte i et fullt offentlig kjærlighetsforhold med Elias.

Nyheten var blitt mottatt med gledesrus og lovsang oppe i prestegården, der Ragna Prestekone innrømmet at de begge støtt og stadig hadde hatt tunge stunder, de gangene de hadde fått kjennskap til at ikke alt var som det helst burde være med Elias – både inne i hjembyen og etter at han flyttet nedover til hovedstaden.

Gledesrusen tok skikkelig av, den tidlige lørdagsmorgenen da Tora åpna ytterdøra oppe på Tyholt og fant en glad og fullstendig uanmeldt Elias utenfor inngangsdøra, der han kunngjorde at overraskelsesreisen nordover med jernbanen, ene og alene var for å forkynne at de allerede før gullsmedforretningene stengte denne lørdagen, skulle gå til innkjøp av forlovelsesringer og det før de etterpå måtte komme seg om bord på lokalbåten, for en gledestur over fjorden til Ragna og Irgens.

I prestehusan på andre siden av fjorden ble ungfolkene mottatt slik det sømmet seg ett lykkelig og svært forelsket par, som like før hadde satt på seg ringene. Prestefader Irgens hadde en brudevielse på ettermiddagen, der den faste organisten hadde meldt sykefravær. Men gleden var stor da tangentmusikant Elias i farta tok på seg orgelmusikken, noe som ga mersmak og også skjedde ved høymessen dagen etter.

Før båtreturen innover til byen, var det prestefader Irgens som valgte å forkynne sine egne formeninger om Elias og hans valg av musikk som ett levebrød og hans fremtid sammen med Tora - og det inntil døden ville skille dem ad.     

Med en fremdeles høystlevende og orgelspillende oldefar nede i den tyske landsbyen Behringen, ble antydningen fra både pleieforeldrene og Tora godtatt av Elias, da alle tre nevnte at en videreutdannelse innen kirkemusikk måtte være det riktige for den nåværende pianisten.

Togreisen for Elias nedover til hovedstaden kom i gang etter en heftig avskjedsstund for de to nede på jernbanestasjonens folkerike perrong.

Avtalene dem i mellom var blitt til adskillig mange fantasier om fremtidige videreverdigheter – det meste om lykkelige tilstander og hvor det viktigste var å få skaffet seg ett boforhold slik at de kunne stifte en familie der småfolk skulle bli det mest naturlige resultatet – og det i ett hvert fall etter alt forarbeidet som de hadde lagt ned i denne helga, som nå beklageligvis var over.

  

Forts.  

 

 

  

 

 

 

​​