ELIAS Kap.26

TERJE BREDE WANGBERG

De la ferieturen med toget oppover til gamlebyen.

Tora var blitt med barn og var lei av å gå hjemme og maule murpuss av brannmuren – til fornøyelig erting av husbonden, når han tilfeldigvis og svært overraskende kunne komme innom husværet, om det bare passet slik mellom alle de ekstra kveldsøvelsene foran denne planlagte korturen.

De hyret seg inn ett par dager hos de begeistrede besteforeldrene oppe på Tyholt, der han fikk meditert litt på klaviaturet, før de kom seg over fjorden med Lokal`n og med ekstra stor glede ble mottatt av Ragna og Irgens. De bodde fremdeles på prestegården, selv om sjølingen nå på grunn av alderen titulerte seg selv som Pensjonert Prest, etter at en nyutdannet Menighetsfakultets-krabat og eneboer, hadde godtatt kårhuset som prestebolig.

Tora og Elias fikk gode dager og på grunn av at hun ventet småfolk, ble hun tatt ekstra godt vare på både ute og inne. Det ble også tid til en del visningsrunder hos kjentfolk og noen spaserturer ikke så alt for langt unna prestegården.

Det var gammelprest Irgens som la frem tanken om hva det ville ha betydd for Frida og Halvor ute på småbruket på andre siden av den smale fjordarmen, om de også hadde tatt en tur dit – til de to som hadde tatt seg av Elias, da han som guttungen hadde kommet bortover til dem, etter at robåten med han og pleiefaren Klaus hadde kantret i styggværet.

Prestens robåt nede i naustet skulle være godt vedlikeholdt og Irgens oppriktige mening var at den korte biten over fjordarmen måtte være fullt overkommelig for en ung og armsterk orgelspiller. En frimodig og lystig Tora rigget seg for sikkerhets skyld til med både regntøy og støvler, mens den karravolige roeren tok på seg jobben, litt demonstrativt bråkjekk og lett sommerkledd i varmen.

Tora hadde rikelig med plass i bakskotten – ikke lange biten fra gubben med årene, som fra tofta åpenlyst satte stor pris på den rosende omtalen for godt sjømannskap. De syntes begge det var godt å få noen alenetimer og når også fisken var på betten, la de turen langsetter flatlandet, før de skrådde over fjorden i retning småbruket til Frida og Halvor.

Det var da det tok til å sky over, at de ganske snart merket ei og anna vindføyka, samtidig som robåten ble verre å holde styr på i de stadig større bølgene.

Tora ville få lagt det medbrakte pleddet utover beina på den tynnkledde Elias, hun måtte reise seg i bakskotten og tok ett skritt mot Elias, da en ganske stor bølge slo inn over båten og sørget for at en kaukende Tora mistet fotfeste, hun fòr over båtripa og havnet i sjøen – til stor fortvilelse for Elias.

Han prøvde først å nå henne med hendene, men det klarte han ikke og da forsvant også begge årene ut i styggbølgene. Svømmeudyktige Tora forsvant og  Elias hoppet resolutt ut i sjøen uten å få øye på henne så urolig som bølgene nå var blitt.

Han kom stadig lenger unna robåten og fortvilelsen gjorde at han bare lot seg følge med strømmen og bølgene, mens han hele tiden ropte om hjelp, tok inn mye vann og drev uten egenkontroll i retning langholmene utenfor det like forblåste flatlandet hos Frida og Halvor.

Fortvilet og fullstendig utslitt kom han seg etter hvert inn i smulere farvann og ble liggende halvdød i fjæra ett godt stykke unna bruket. Folkene der oppe på den avsidesliggende gården hadde god sikt utover fjorden, men hadde ikke fått med seg det som skjedde, selv om de vanligvis var svært påpasselig når været plutselig kunne slå om.

Den forkomne Elias klarte etter hvert ved egen hjelp, å komme seg oppover den nedgrodde stien mot mastua, før Frida fikk øye på skapningen fra kjøkken-vinduet. Halvor kom fra stallen og fikk hjulpet stakkaren innomhus og de prøvde å få roet ned en fortvilt Elias, som var fullstendig oppkavet og svært pågående om at de måtte få skaffet en båt, slik at de kom seg ut på fjorden for å lete etter Tora.

 Det tok ikke lange stunda, før Halvor ved egen hjelp klarte å få deres egen robåt ut fra naustet, men allerede før de hadde fått båten på sjøen, kunne de langt utpå se at andre båtfolk var i full gang med letingen.

Etter at Halvor hadde sprengrodd utover ble de av en kjenning fortalt at noen hadde funnet den tomme robåten drivendes midtfjords. Noe annet skjedde ikke, men leiteforholdene ble stadig verre etter hvert som nattemørket seg på og selv om vinden løyet, været bedret seg og det ble roligere sjø.

    

Forts. 

 

 

 

 

​​