ELIS Kap.20

TERJE BREDE WANGBERG

Det ble det nye studielånet, som gjorde at Elias kunne avslutte med den daglige musiseringen for de matglade middagsgjestene. Han rakk å slå de siste akkordene på klaviaturet, uten at han i den siste tiden hadde fått med seg om Fritz i det hele tatt hadde vært gjest ved ett eller annet restaurantbordet.

Det var Klara som oppsøkte Elias, der hun i klare ordelag forkynte hva hun mente om dette ordkløveriet med Fritz og at Elias burde oppsøke faren som lå alvorlig syk på Rikshospitalet.

Hun kjente godt til det uoppgjorte forholdet dem imellom, men var av den formening at slik det hele nå lå an, burde i ett hvert fall den fremdeles mest oppegående av de to, kunne innse at menneskelige stridigheter måtte kunne skrinlegges når døden banket på den enes dør.

Da Elias etter ett par dagers indre stridigheter med seg selv ankom kirurgiske oppe på sykehuset, ble han skånsomt informert om at fader Fritz allerede var død natten før, men at han hadde etterlatt seg en håndskrevet konvolutt påskrevet navnet Elias. Det brevet inneholdt, var bare navnet og adressen på Elias tyske farfar – en gammel mann, også med navnet Fritz og som fremdeles levde sitt livs siste dager som pensjonert kirkemusiker nede i det tyske småstedet Behringen.

Igjen skulle det bli omsorgsfulle Tora som uanmeldt ankom bakgårdsrommet nede i hovedstaden og som etter ett par dagers pleie fikk Elias såpass oppegående at han fikk korret seg bortover til den ganske irriterte pianistiske læremesteren – han var lei av alt for mange times-annuleringer.

Det var på spaserturen langs Akerselva, at himmelens sluser plutselig åpnet seg med ett voldsom regnskyll og at kjærlighetsforholdet mellom Tora og Elias uten videreverdigheter plutselig slo ut i full blomst.

De sto tilfeldigvis midt ute på brua like ved det gamle Veveriet, da floingen fullstendig uforberedt sørget for at de to søkkbløte og lidenskapelige kjærestene klamret seg til hverandre, mens de under heftige favntak lot regnet flomme ned, før de til frimodig latter og høylydte gledesrop, kunngjorde for all verden at de omsider innså at de var oppriktig glade i hverandre.

Denne himmelske begivenheten ble utover kvelden til noe uforståelig som skjedde med dem.

I søkkbløte tilstander hadde de kommet seg nedover bygatene, der Elias helt impulsivt hadde gått til innkjøp av en storslagen blomsterbukett, før de med latter og leven hadde kommet seg oppover loftstrappa i bakgården – uten at de lot seg merke til alt for mange av husvertinnas nysgjerrige innfall.

Oppe på loftsrommet var de kommet seg rett til sengs, der de fullstendig utkjørt, omsider hadde sloknet og blitt liggende det neste døgnet uten hverken vann eller brød.  

    

Forts. 

 

 

 

 

 

   

​​