GAMMEL OG GRÅNET - SPOTTET OG HÅNET

TERJE BREDE WANGBERG

Fra guttedagenes fosterhjem oppe på prestegården, hadde Elias også skaffet seg noe kjennskap til kirkeorgelets finesser og dette kom godt med - da han etter nedoverturen og ved hjelp av en orgellærer nede i hovedstaden, både fikk skolering og ett øvelsesforhold på ett kirkeinstrument - noe han etter hvert trengte ved sine iherdige studier.

Hans musikalske iherdighet i ensomheten ga stadig gode resultater på orgelbenken, for med gode tanker om Tora, fikk han ro i sjela og levde ett fredelig liv med både matstell og nok søvn oppe på loftsrommet, mens dagene gikk med til både orgelskolering og ett og annet organistvikariatet, ved ett lite kirkebygg i en landsens menighet ett kort stykke utenfor bygrensa.

Toras forståelse for at Elias også trengte alenedager for å få skikk på sine fremtidige musikkplaner, gjorde at hun holdt seg nordafor og heller sparte reisepengene til andre formål, som ville komme begge til senere glede.

Det skulle bli den første helgen, etter at Elias hadde sagt ja til å ta jobben som gudstjenestemusiker i denne lille kirken - stedet som han også litt før hadde hatt noen faste avtaler med - at Tora uten forhåndsvarsel på en lørdags kveld hadde kommet seg på nattoget, der hun tidlig på søndagsmorran nede på Østbanen hadde funnet rette bussen til dette småstedet, hvor Elias skulle musisere ved gudstjenesten i en liten, middelaldersk steinkirke.

Etter messen måtte organisten innrømme at han hadde fått store problemer med spillingen, da han fra orgelkrakken plutselig hadde fått øye på Tora, da hun smilende og til stor overraskelse viste seg borte i galleridøra.

Oppstyret ble ikke mindre, da forsangerdamene under prestens prediken, fikk anledning til å kunne bivåne kirkemusikanten i åpenlys omfavnelse av et ny-ankommet fruentimmer – til vennligsinnet glede for ett par av dem, men til mistroiske funderinger for de tre andre syngedamene.

Noe slikt hadde aldri skjedd oppe på orgellemmen i dette kirkebygget fra det Herrens år 1250.

Det ble overhodet ikke lagt skjul på at slik galskap ikke passet seg i Gudshuset.

-Det gir æ mæ blaffen i-. Elias valgte å forkynne sin formening allerede på denne første dagen i den nye tjenesten og fikk derfor allerede etter det første møtet i Menighetsrådet, en halvkvedet orientering om at i denne menigheten var det Rådet som bestemte og at som nyansatt oppe på galleriet, skulle han bare bruke tangentene og ellers forholde seg taus i andre forhold.

Etter denne søndagens lille kjærlighetsdemonstrasjon, innså også Tora at det mest fornuftige for fremtiden var at Elias holdt kjeft – om han bare klarte det.

Den godlynte sogneprest Idar virket både saliggjørende og fredfull, så vel under som etter messen og ved den tradisjonelle kirkekaffen hilste han håndfast på Tora, samtidig som han ønsket dem begge lykke til i menigheten.

Det var menighetsrådets forkvinne Paula som fant det rett og riktig å forkynne for presten at organistparet ikke var gift.

-Det skal det da bli lett å fikse – meddelte Idar Prest med en glalatter til en lettere forfjamset Paula.

  

 

 

 

 

 

 

 

 

​​