TERJE BREDE WANGBERG
Denne felles Skolefrokosten var noe av det fineste Ole Jakob visste, selv om elevene måtte møte nede i matsalen en time før selve undervisningen begynte.
Kavring med brunost, melk og ett halvt eple til hver. Mye leven og bråk, men maten var god, syntes han.
Ungene hadde ikke faste plasser ved de mange og lange bordene, men det var gjerne slik at eldstejentene og guttene – de overlegne "studentene" – hadde sine spesielle plasser. Deretter dalte viktigperene for hvert skoleåret nedover til første klassingene, som hadde fått plass helt nederst i den store matsalen - ikke langt fra de to klosettdørene.
Ole Jakob og Anders brukte å gå sammen til skolen om morgenen, som regel også sammen med Pianist-Jenny, men i frokostsalen satt selvfølgelig Jenny på jentesiden.
- Det skoill no bare mangel - mente Ole Jakob – Det var jo dette med Kvinner og Menn.
Ole Jakob og Anders hadde en god venn i den litt runde, eldre damen, som hadde ansvaret for den fine
matserveringen. Hun het fru Rønning og var kona til vaktmesteren på skolen. Det var også fleire damer, men hu Rønninga var sjefen og det hendte hun slo med flathanda i matbordet om det ble for mye bråk. Ved slike slag i bordet, hendte det at Ole Jakob plutselig kunne få øye på en og annen kavringen som i full fart kom farende gjennom lufta, både med og uten brunost – og i en ikke fastlagt retning mot verken histen eller pisten i elevflokken. En gang var det et helt eple som hadde fått fart gjennom lufta etter et av bestyrerinnens fryktede kanonslag.
Men mot Ole Jakob og Anders var hun bare snill og god, for hun passet alltid på at de fikk mat nok.
- En kavring til, sa hun bestemt – begge to er alt for tynne og bleike. - Det blir ikke noe mannfolk av
dokker, om dere ikke begynner å lange mere innpå. Her er en melkeskvett ekstra, sa hun. - Dermed basta. Og du Anders skal be Mor Hulda om å sende med deg to ekstra skiver med brød til skolematen. Ittno knussel her i gården - formante hun med sitt gode smil..
Da Ole Jakob og Anders kom til skolefrokosten på den neste mandagsmorgenen – på trøtt da`n - som noen hadde
funnet på å kalle den - var det en av guttene i klassen deres som begynte å rope etter Anders:
- Barnehjemsgutt, Barnehjemsgutt, Drittunge, kom dæ hjæm og sutt på puppen te a Hulda -.
Det ble fort stopp på kaukingen, men Ole Jakob hadde merket seg det og sa til Anders – Det herre ska æ ordne opp i -. Dagen gikk og de tre timene tok omsider slutt.
Etter skoletid og vel ute på gata, brukte klassen ofte å være litt samlet før de la veien hjemover. Plutselig
gikk Ole Jakob bort til klassekameraten som hadde ropt Barnehjemsgutt etter Anders. Han slo randselen i
hodet på karen og ropte at han skulle la kameraten hans være i fred.
Den andre guttungen tok igjen, slo Ole Jakob i ansiktet og dermed deiset han i bakken.
Frøken hadde sett opptrinnet fra et av skolevinduene og kom løpende ut på gaten - så fort at den grå hårtoppen
som hun hadde bak i nakken raknet, slik at hun hadde langt hår da hun ankom ungeflokken.
De kjente henne nesten ikke igjen, fortalte de dagen etter da de kom til skolen. Frøken hadde sett at det var Ole
Jakob som hadde brukt skolerandselen som slagredskap og forlangte at han skulle bli med inn på
lærerværelset.
Ole Jakob, med et blått, hovent øye, med randselen pånytt over skulderen og med strikkelua i hånda - ble med Frøken Berit med det lange, grå håret, inn på skolen.
Men utenfor på gata, sto det igjen en liten, svarthåret, bleik guttunge som het Anders og som var skikkelig stolt av bestekameraten sin. Han stilte seg helt aleine under uværskuret for å vente på Ole Jakob.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar