Kap.8
Han brukte ikke lange tida over fjorden, men som regel dro han fesken i samme slengen og da kunne det bli seinkvelden før han kom seg hjemover fra krambua. Mistenksomheten fra Halldis økte noenlunde likt med at Jonas - iført sydvest og ei vælbrukt feskarboks - oftere etter hvert kom i siget langsetter fjorden, for fra færingen sånn offentlig å kunne både dorge og bruke pelken etter torsken og hysa.
Det gikk ei stund - før illsinte Halldis ved båtankomsten utpå seinkvelden, fikk seg til spørre gubben om dagsfangsten hadde vært reker, tørrfesk eller kvinnfolk.
-Du får bare ta med dæ poinnbroka di – å kom dæ herfra! -.
Det var flere dager etterpå at Halldis av noen jabbkjærringer var blitt fortalt at tateren Jonas i nattmørkret og striregnet hadde kommet seg over fjorden og opp på krambuloftet - utslitt og rykandes sinna.
Der var han halvfull blitt tatt imot til tørk, ved hjelp av kos, klem og ned-dempende godord av den forståelsesfulle godjenta, Emilie.
-Det herre har ant mæ ganske læng og eg vil ha dæ, Jonas, buandes i breisenga her oppå læmmen. Dessuten træng sjæfen for handelsbua - hainn bor vægg i vægg me mæ her oppå loftet - litt ækstra hjælp på lageret -.
-Vi får sjå tia an – rastløsheita med resandes-Jonas forsvant ikke natta over.
Det ble offentliggjort begravelse av eldstebroren til Jeremias. Han hadde druknet i fjorden, like nedenfor gårdshusene - i styggværet seinkvelds, men på nesten fjæra sjø.
-At det går an for en svømmedyktig kar å koinn drokkne på lavvannet nerri fjærasteinan. Funderingene ble mange på den nedslitte, grønne sladderbenken nede på butikken.
-Der vart vi endelig kvitt den dævelskapen -. Jonas smøg seg inntil Emilie nærmest veggen i den alt for trange sengbenken.
Krambusjefen – han Nikodemus - eller Nikken som han het blant de aller mæst nærgåan - var en kar i femtiårene, som ruslet bak disken i en grå lagerfrakk - og var en nesten hårlaus fyr som alltid tusla rundt med grønne filttøfler på beina.
-En spesiell Dametype - mente Jonas allerede ved første treffet – innpåsliten, slapp i nævvan og kastratlys i stemmen -.
-Du får pass dæ, Jonas -. Butikkpia Emilie hadde aldri hatt pågang om følge opp loftstrappa og kom seg lattermild til sengs vegg i vegg mot senga til Nikken.
Taket inne i krambua var fylt av bøtter, taugverk, fiskegarn, verktøy og hesteutstyr i alle størrelser og det luktet tjærra, salmiakk og tran i skjønn forening. De to sirupstønnene hadde plass på bakrommet, mens brennevin og ølkaggene hadde som i alle årene før, fått reservert ett rom bak ei godt låst kjellerbu – altså på naborommet der dynamitten og lunta var ganske vel forvart. Stornøkkelen til det digre hengelåset hadde alltid hatt plass nede i lagerfrakklomma til sjølingen.
Diskenspringer Emilie hadde god omgang med både karfolk og kvinnfolk, som enten kom gåendes, roendes eller litt hovmodig kjørende med gampen for både litt handel og mest mulig sladder.
For når folk først var kommet seg til krambua, tok de seg alltid god tid på jabb-benken innerst i kroken. Om Nikodemus var i dette rette humøret, samtidig som dette tilfeldigvis kunne falle sånn noenlunde sammen, med at det var noen anvendelige kunder som var benkplassert borte i kroken, så hendte det at den stupbratte kjellertrappa ble forsert litt kvikt etter `ein ailler så liten ein`- til nyfiken glede for en og annen humørsprederen.
-Salgsteknikk – Nikken mente han hadde god erfaring, i ett hvert fall med karfolkene.
- Han svinse heile tida roindt som ei værpsjuk høn i derre digre tøfflan sin -.
Lagersjef og tater Jonas var som oftest ganske ondskapsfull i tankegangen - og Emilie bare storflira.
I det kvite, lille bedehuset - som lå rett rundt svingen - like ned for storhaugen med kirka, likhuset og prestegården, holdt både Sjømannsmisjonens kvinneforening og alt Indremisjonsfolket til.
De faste kirkevandrerne representerte to blandingsraser av bygdefolket – det var de som var mer og mindre beskjedne i ganglaget til høymessen klokken elleve på søndagene – og så var det de stadig færre storkarsfolkene, som var adskillige mere storslagen i klesveien enn bygdefolket ellers, når de med nystrigla hest og storslagen kjørevogn kom til messe på de riktig store høytidsdagene.
Nikodemus hadde forlengst fått i seg en hjelpekar for Lager-Jonas – en from og vakker ungdom innant nabobygda - som da han ble sendt bud etter, straks stilte opp i en nysydd, grå lagerfrakk med høy belteføring.
Denne ungkaren Ole, var like beskjeden som navnet tilsa, mente en lattermild Emilie.
Han ble tidlig en velsett gjest borte på Bedehuset, blant salige fruentimmer med hårtopp og deres goddemte gammelkara – gubber som ganske synlig viste at de var noe underdanig sine ektefeller og hadde sett seg nødt til å bli med til kirka med både pussa, svarte sko, nystussa skjegg og bart - om kjærringane hadde forlangt det.
Det hendte at noen av de mest innfule krabatene – ondskapsfullt og demonstrativt overfor Vårherre - kunne finne på sette i gang med å slå flok midt under ett salmevers, når det var for kaldt å sitte i ro på de grønnmalte og harde bedehusbenkene.
Derfor syntes Ole at han selv tjente Vårherre godt ved dette spesialoppdraget han var gitt, om at når gradestokken på veggen ved inngangsdøra på forhånd var i minushumør foran alle oppbyggelsesmøtene, så skulle han best mulig bekjempe kulden ved å holde liv laga i den digre, runde svartovnen, ved hjelp av slike halvmeterslange vedkubber, fra den storslagne vedkassen, som var plassert i meget brannfarlig nærhet av denne fyrandes lange nødvendigheten.
-Akk å ved - det hendte predikanten oppnådde en forståelsesfull antydning til ett og annet lite beskjedent smil - fra noen mer og mindre forfrosne og søvnige benkeslitende individer, ved åpningen av hans alltid langtrukne prediken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar