Fra Boka mi

«TROMPETKURS PÅ GAMMELHJEMMET»

7.

Under forberedelsen til arrangementet borte på Samfunnshuset, hadde den noe pedantiske Fidel fått for seg, at han kvalitetsmessig så det som en stor fordel med en musikalsk gjennomgang med hver enkelt av musikantene i ensemblet.

Populariteten overfor bestyrerinna sank ytterligere, da Fidel uten videre satte i gang ett besøksopplegg med hver bidige en av medlemmene inne på deres egne rom – han ønsket en mest mulig personlig kontakt med den enkelte.

Nittiårige Jentoft var bare så vidt kommet seg ut av senga, da den for anledningen noe stillfarne Fidel ankom hjørnerommet oppe i andre. Stortrommeslageren var ganske kvikk i vendingen og fikk begge gebissene på plass fra glasset på nattbordet, før han kom seg inn i slåbroken og fikk på seg tøflene. De var ikke kommet lenger enn til fjerde taktslaget på Gammel Jegermarsj, før Bestyrerinna var på døra og forlangte noe fredeligere taktslag. –Hold kjæft- her e det æ som bestæmme”. Jentoft forlangte arbeidsro og ga blaffen i frokosten.

Munnspilljentene Laura, Stine og Olivia satt på hver sine rom og ventet, tydelig anspent på Fidels ankomst. Olivia hadde misforstått hele opplegget, hadde kledd seg i finstasen med hatt, kåpe og det hele – klar til avreise bortover til konserten på Samfunnshuset. Skuffelsen over annuleringen var tydelig stor, for munnspillet var allerede trygt forvart nede i den lille håndvesken. Den musikalske gjennomgangen av hennes innslag laget litt latter dem imellom, hver gang hun måtte ta en pause på grunn av stadig større nedsig av nesedåper. Olivias hektiske tilstander på grunn av herrebesøk på rommet, gjorde at hun fullstendig hadde glemt hvor hun hadde lagt papirlommetørklærne sine.

Stine hadde fordrevet ventetiden med både noen småøvelser på munnspillet, samtidig som hun hadde vært nede på storkjøkkenet etter en kaffetår, noe som  Laura på naborommet tydelig mislikte – kaffepausen passet tidsmessig best etter at Fidel hadde hatt sin instruksjoner inne hos henne.

Hornisten Rudolf holdt på med pussingen av Tubaen da Fidel meldte sin ankomst og erkjente helt ærlig at han var glad for å få mer nødvendig skolering på den alltid så nypussede Tubaen. Fidel ble først nødt til å rengjøre ventilene etter at Rudolf hadde brukt margarin som smurningsmiddel, før Fidel til sin egen store tålmodighet, klarte å bedre litt av hornistens pusteproblemer.

Etter at kompisen og ”slurvisen”Oskar hadde avgått ved døden like etter en fellesøvelse, hadde Edvard vist tydelige tegn på misfornøydhet mot å skulle være alene om å spille på slurva. Han var full av komplekser - men kom på andre tanker, da den like beskjedne åttiårige sangerinnen Hulda klart og tydelig lot Edvard forstå betydningen av hans åpenlyse og iherdige medvirkning helt foran i ensemblet. – Gjør det lille du kan –. Hulda refererte til salmen i Landstads reviderte.

Fiolinistene Esekiel og Anna nærmet seg begge de nitti og følte seg nær knyttet til hverandre – også følelsesmessig. De ba Fidel innstendigst om å få øve sammen inne på rommet til Anna, og han merket ganske snart at nittiåringenes omtanke for hverandre også hadde med deres felles glede av fiolinspill å gjøre. De stelte hverandres instrumenter med kjærlige hender, tørket av hver eneste støvdott og gned inn sine fiolinbuer med harpiks. Ved hjelp av en felles liten stemmefløyte holdt de alltid hverandres fioliner stemt i kammertonen. Begge instrumentene ble omhyggelig oppbevart nede i de rengjorte fiolinkassene. De hadde nå i flere år vært boende her på Gammelhjemmet, hatt sine daglige øvelser inne hos Anna og sammen med organist Fidel vært Sogneprestens andaktshjelp på onsdagene.

Når de selv mente ingen forsto det, hadde de umiddelbart etter både fiolinspill og andakter tatt seg en ganske langvarig dupp oppe i godsenga inne på Annas  rom – til stor irritasjon for flere av beboerne.

Nikken og Konrad var begge småirriterte for at Fidel ofret såpass lang tid inne hos dette fiolinparet. Særlig Konrad fant det naturlig å gjøre organisten kjent med hva trekkspillmusikk hadde å bety i ett lokalsamfunn – i ett hvert fall på lokalet - selv om verken fiolin eller trekkspill var velsett i kirkerommene rundt om på bygdene.

Rafael, Klaus og Aksel på sine trompeter lot høre fra seg – de hadde vært hensynsfulle overfor Bestyrerinna og satt i gang en fellesøvelse nede i vaskekjelleren mens de ventet på å få slippe til hos Fidel. Med sine åttifem var Rafael den eldste av de tre blåserne. Han hadde vært sengeliggende ett helt år før trompetmusikken hadde fått krabaten på beina igjen og sørget for at kompaniskapet med de ett år yngre Klaus og Aksel var blitt til en realitet som trompetister hos Fidel i ensemblet ”Tut og Blæs” på Gammelhjemmet.

De tre trompetistene anså seg selv som orkestrets viktigste medspillere, men ble imøtegått av både tromissen Jentoft og Rudolf på Tubaen. Forholdet roet seg ikke helt, før trompetgutta demonstrerte sin betydningsfullhet ved å kutte ut spillingen på den neste øvelsen.

Med vennlige ord og åpenlys smiger ble de hentet ned fra rommene i andre for å bli med på den aller siste orkesterprøven før seansen borte på Samfunns-husets festsal.