(Fra min egen kirkemusikalske fortid)

EN FØRSTE PINSEDAGS pinlige uhell.

I alle de tidligere Pinsens Første Dags Festgudsjeneste hadde kirkens egen Sogneprest og hans alltid oppofrende Kirketjener innøvd ett høykirkelig innslag – og det ved hjelp av Pinsehelgens Bibelske Hvite Due - med ett høymesse-innslag - som etter uttallige og iherdige forhåndsprøver, alltid var blitt til store og høytidsfulle reaksjoner, for de fleste kirkebesøkende under den store gudsjenesten på selveste Pinsedagen:

Fremførelsen bestod av at når Sognepresten oppe på talerstolen omsider kom til å skulle si Halleluja, da skulle den lofts-og beredskapsliggende Kirketjeneren, åpne kirketakets vanlige lille takluke – før han umiddelbart skulle slippe ut denne Pinsens Hvite Due – som deretter var innøvd til å fly ned til Presten på hans talerstol – for etterpå å sette seg på den Geistliges høyre skulder.

Da Sognepresten ved sin Første Pinsdags særegne prediken – og for ett fullsatt Gudshus – kom til det forutavtalte ordet Halleluja, skulle den Hvite Duen slippes ned. Men det hendte ingen ting. Til sin egen store ergrelse, var Sognepresten derfor absolutt nødt til å begynne talen på nytt, for at det avtalte innslaget fra takloftet – med Duen og Kirketjeneren - skulle skje før den hvite fuglen skulle melde sin flyende ankomst til predikerstolen. Ved det tredje forsøket ble takluken endelig åpnet, hvoretter Kirkens noe forskremte Kirketjener der oppe i takluka, med høy røst kunne bekjentgjøre med høy røst:

”Katta har spist opp Den Hellige Ånd”