OLE JAKOB - BARNDOMSMINNER             

            

                 

1.

Han var liten av vekst.
Veldig liten, sa de aller fleste

Og så hadde han slike store, utstående ører. Så når de tre bestekameratene hans - Anders, Jenny og Knut
fant tiden inne til å skulle erte, da hevdet de at han hadde elefantører. Blafrende til og med, men gudskjelov var han utstyrt med bare en liten oppstoppernase som snabel.

Han var blitt seks år.

Seks lange år, syntes han selv

Og så måtte han så absolutt ha langt hår.

Akkurat det var det Mor og Far som bestemte, for det skulle han ha i følge dem.
- Helt te du blir voksen –,

kunne de true med når han var i det vanskelige hjørnet.

- Og voksen er du jo gudskjelov ikke på flerfoldige år enda -.

Sa Mor når hun skulle være riktig morsom.

- Inntil da er det Far og jeg som bestemmer -.

Brukte moderen å si når de tilfeldigvis kom inn på akkurat den saken.

Faren var mere jovial.

Han pratet litt mere kollegialt med Ole Jakob - som gutten het - og fortalte at ordet jovialt egentlig betydde
hyggelig, mens kollegialt ikke var annet enn en godprat mellom arbeidskompiser eller andre gode venner.

Farens navn var Klaus og sammen med naboer og andre enda litt mere fremmede folk, tok han seg ofte tid til en kosprat om både ditt og datt, de gangene da de treftes nede på gata eller oppe i en av de to trappeoppgangene.  

Fader Klaus syntes ikke at dette hårproblemet betydde noe som helst her i livet, selv om Ole Jakob mente han ble for  jentete  med det lange håret.

- Vi får klippe det kort når du skal begynne på skolen -.

Det sa alltid faderen når han hjalp Ole Jakob med hårvasken i denne digre og halvblanke badestampen av zink ute på kjøkkenet – for dette skjedde alltid tidlig på lørdagskveldene og like etter barnetimen på radioen – med onkel Lauritz – presis klokken fem.

-Og så har du så fine, lange øyenvipper -,

sa Mor ofte. Hun het Rakel.

Dette med vippene fikk hun høre av andre mødre, særlig hvis hun tok med Ole Jakob - når hun en sjelden gang skulle til denne friserdamen ute på Buran. Da ble hun også fortalt at gutten alltid var så fin i tøyet og så ut som om han kom rett fra kommodeskuffen.
Da tenkte Ole Jakob, at det var bra at ingen visste hvordan det egentlig var i den øverste skuffen i den lille
kommoden hans - for der var det bare rot.

Søsteren, Thea, var lyshåra og hele fire og ett halvt år eldre enn Ole Jakob, så Ole Jakob mente at hun var
for gammel å skulle snakkes til. Hun var bare lyshåra, ikke noe annet, syntes han.

Noe særlig behov for jentekontakt hadde han da slettes ikke noe som helst behov for. I ett hvert fall ikke før han kom i konfirmasjonsalderen, mente han sjølv. 

- Og det går heldigvis fort –,

sa Ole Jakob i en av sine mange enetaler – og det når han satt på do, for det var den eneste plassen det gikk an å få være i fred. Syntes han sjølv.

Ole Jakob het Ole Jakob.

Med k - ikke med c som moren så gjerne ville at han skulle hete. Hans navn var Jakob - det hadde han sagt til
Mor og Far allerede da han fylte fem år - noe annet var jåleri.

For som femåring var han blitt såpass gammel, at dette med å skulle være snobbet - det passet seg ikke en ung mann på hans alder og som til og med var fra Lilleby.

– I det eldgamle Trondhjæm -.

Som faren alltid brukte å si.

Ole Jakob hadde bare en eneste Bestefar og han bodde oppe på Solhaug, som ikke lå så veldig langt unna Lilleby, denne klyngen av leiegårder som hørte til inne på selveste Lademoen. Her var han født og var så heldig å få vokse opp.

Bestefarhuset på Solhaug var ett av flere svartbeisede, kommunalt eide boliger – egentlig beregnet for folk som ikke hadde så veldig god råd.

Og grunnen til at Ole Jakob bare hadde en eneste Bestefar, var at begge foreldrene til hans egen mor Rakel var
døde. Begge hadde dødd fra den store barneflokken mens de enda var ganske unge.

- De tålte ikke å bli syke i hjertet og da var det ikke så greit -, brukte Mor å si.

Hun ordla seg alltid slik at Ole Jakob sjeldent misforsto hva det var hun egentlig mente.

Farfar Andreas - han som altså enda levde – hadde mistet sin Nora for lenge siden.
Hun hadde dødd av kreft - denne fæle sykdommen, som bestefar hadde fortalt Ole Jakob litt om.