​

 

8.

 

De to nytilsatte Belgtrederne hadde sien plasser på hver side av orgelpipefasaden, slik at når de var aktiv virksomhet for å skulle gi organisten nok luft til hans kunstneriske ferdigheter, trampet begge på sine to pedaler. Fra orgelets spillebord kunne orgelspilleren se dem – en på høyre sidevegg, den andre på venstre og begge iført sine side munkekutter, trampende opp og ned på pedalene. Aktivitetene ble mer og mer engasjerende utført dess større luftbehovet ble – alt etter hva orgelmusikanten trengte ved utførelsen av sine forskjellige bravader.

 

Fullt orgel – eller Tutti som det het på fagspråket, trengte så mye pedaltråkk at belgtredernes munkekutter blafret som om de var brune flagg i full vind, mens det av tredernes ansiktsuttrykk tydelig fremgikk at de trengte hjelp fra høyere makter . "Madonna Mia" – Herre Gud !.

 

Det hendte at Maestroen ved tastaturet kunne i akta litt ertende blikk fra Fabio på ytre høyre og Luigi på ytre venstre, når de under salmesangen bare ga noen hvilende pedaltråkk, slik at orgelspilleren kom i den rene åndenøden på mangel på luft.

 

-Mer luft for pokker – kom det som regel ganske høylydt fra organisten.

 

-Få opp farta – var latterutbruddene fra munkegutta.

 

                                   ------

 

Maestro måtte beundre Fabio for hans iniativrike impulshandlinger. Ikke bare klarte han å få de andre munkenes beundrende blikk for sin frodige kjøkkenhave, men forundringen ble også tilsvarende, da de oppdaget at han i snekkerbua laget seg to ganske lange, brede platter og fire trebukker, før han plasserte sakene oppe i den tunge handvogna – før han dro bortover til veikrysset, bare ett par hunderede italienske  metre nedenfor de sørvendte klostermurene.   

 

Ingen av Brødrene sa noe, for det var ikke vanlig i de kretser. Men de fulgte med - gjerne fra sine egne
vinduer i klostercellene.

 

Det var så varmt i været at Fabio hadde tatt seg den frihet å brette opp begge ermene på munkekutten. Dette var noe han aldri hadde gjort før, for Fabio holdt alltid sine tatoveringer fra noen av sine ungdommelige utskeielser, meget godt skjult inne i de vide armene på munkekutten.

Inskripsjonene med "Skip o hoi" kunne han ha vært foruten, innrømmet han overfor Luigi.

 

Den velbrukte, skitne stråhatten hjalp en del mot sola og sandalene gjorde tilværelsen bedre enn de ellers så vanlige treskoene.

 

De liksom uinteresserte andre munkene besiktiget at Fabio satte opp de fire trebukkene helt nede ved veien, la de to store treplatene oppå, før han plasserte dem i en vinkel. Etterpå dro han med handvognen bortover til kjøkkenhagen, lesset på noen esker av forskjellig størrelse, før han pånytt dro bortover til benkeplassen ved det lille veikrysset.

Hele Klosteret oste av beskjeden nysgjerrighet, men hvis noen utenforstående hadde hatt mulighet for å se nordveggen med alle de små vindusgluggene i klosteret, ville de ha observert ett ansikt i hver åpning, nesten som gapende, nysgjerrige fugleunger, ventende på matmors tilbakevendelse til buret.

 

Noe av den opphetede stemningen fikk sin normale slutt, etter hvert som Fabio åpnet eskene,
pakket ut innholdet med frukt og grønnsaker fra sin egen kjøkkenhage, før han plasserte alt oppe på
den solide tredisken. Munken Fabios Grønne Butikk var etablert for salg av selvdyrkede tomater, agurker, salater, gresskar, meloner og blå druer.

Dessuten med spesialtilbud av selvproduserte poteter, merket Kers Pink - i utgangspunktet kommet i italiensk klosterjord, på grunn av noen ganske få kilo settepoteter fra Frostalandet der oppe i Norvegia..

 

Maestro, som var litt anonymt forhåndsorientert, dro bortover til Fabio Den Grønne - medbringende sin
åpningsgave - en stor rød Parasoll til nødvendig bruk mot de over tretti varmende gradene. Munken ble meget lykkelig og forærte Maestro en velvoksen potet av sine egenproduserte Kers Pinkene.

 

De to første kundene kom nesten samtidig.

 

Først ute var en begeistret Pater Familias - Abbeden - som for syns skyld kjøpte en liten pose med ferske, grønne erter. Han ba om beklagelse for at han tok seg lov til å etterlyse hvitløk og zucchinis i vareutvalget.

 

Abbedens etableringsgave - en mere offisiell hilsen på vegne av Klosteret - var et lite pengeskrin i tre - ilagt en sort notisbok for å holde orden på regnskapet.

 

Ikke mange minuttene etter Abbedens abdisering, ankom en utslitt Luigi, tråkkende på sin gamle sykkel,  påmontert en nedslitt bagasjebærer. Fabio hadde lenge før Broder Luigis ankomst hatt rikelig anledning
til å kunne betrakte denne ekstra lange personens manglende sykkelferdigheter - vinglende langs den
tohundrede meter lange grusveien og for det meste stående på sykkelpedalene på grunn av det alt for høyt oppskrudde sykkelsetet.

 

Vel framme ved Fabios Grønne Butikk maktet han ikke å bremse i tide og havnet midt oppe i emballasje-
kassene nede i grøften rett ved disken, der han ikke hadde noen som helst mulighet for å kunne skjule sine lett påviselige rutede underbukser, med de grønne, brede bokseselene under munkekutten.

 

Luigi fikk satt seg litt nedpå og kom seg raskt til hektene, etter at han - på luringen - var blitt servert et par
glass av Fabios medbrakte Hjemmets vin.

–Ikke ett ord til sjølingen – mer ble det ikke sagt dem imellom.

"PÅ VILLE VEIER" - DEL 8

Terje Brede Wangberg

Luigi viste seg å ha noe innsikt i litt moderne PR-virksomhet, idet han mente det var fornuftig og nødvendig
med litt framtids planlegging - også innen Klostervirksomheten.

 
​