​

7.

 

På grunn av den noe oppstemte frokostseremonien, mente den tilårskomne Fabio at det ved nedturen denne formiddagen, kanskje var mest fornuftig ikke å bruke trappegelendret som rutsjebane. Men Luigi tok ingen sjanser, satte seg litt nedpå for å hvile ut noe etter den siste skvetten – både på det øverste trappetrinnet og den siste avsatsen, før den store, buede døra inn til Maestroen på orgelgalleriet.

 

Lugi reiste seg, men idet han skulle ta det første trinnet nedover trappen, mistet han fotfestet og gled nedover den bratte tårntrappen, før han ble liggende livløs nede på gallerigulvet.

 

Ingen av de to andre visste hva de skulle gjøre.

 

Det ble helt stille og alt de hørte var papegøyen Adamos, som i villelse høyt der oppe fra tårnrommet gjentagne ganger skrek : Madonna Mia.

 

Maestro og Fabio bar Luigi bort til den lange orgelbenken, der han forsiktig ble lagt til rette, samtidig som Fabio løste opp beltet til kutten. Etterpå begynte han med munn mot munn metoden, mens Maestroen prøvde seg med litt hjertemassasje.

Maestro forsto straks at Fabio kunne det han holdt på med – og gleden ble stor, da det etter hvert så at Luigi kviknet til.

 

Men den norskfødte musikanten nede på galleriet ble litt overrasket, da han merket seg at Munken Luigi, under sin mørkebrune Kutte bar en rødrutet kortbukse, holdt oppe av grønne, brede bukseseler.

 

Fabio var en av de få i klosteret som var utadvent - som torde å vise sine følelser. De fleste av
munkebrødrene kunne virke som om de var mere av den innesluttede typen.

 

Fabio var en godmodig kar, men han kunne også være en sinnatagg. Han var litt av et skue de gangene
han ble skikkelig forbannet og iført den fotside munkekutten framførte de merkeligste, akrobatiske
framførelser, til stor og beundrende applaus fra de andre, tilstedeværende av Brødrene.

De applauderende reaksjonene virket alltid mot sin hensikt - Fabio ble vanligvis ytterligere engasjert i sine utøvende ferdigheter, inntil han ble forsøkt roet ned av den fornuftige Abbeden, som var redd for infarkts-
muligheter.

 

Fabios utseende bar ellers preg av romslig rundhet – både hodet og den kortvokste kroppen forøvrig,
var trill rundt og iført den mørke kutten, med hetten på hodet og et litt underfundig smil rundt munnen,
var den gamle munken ett vennlig syn - både ute i klosterhagen og inne i katedralen.

 

Fabio hadde på grunn av den høye alderen noen privilegier foran de andre munkene. Han hadde
av Abbeden fått løyve til å ha sin egen, lille kjøkkenhave. På den luneste plassen, helt inne ved den øst-
vendte klosterveggen, dyrket han både tomater, agurker, salat, gresskar og meloner. De to druerankene var
plantet i kroken med det beste jordsmonnet, der de var festet oppover den solrike gråsteinsveggen.

Fabio hadde invitert Maestro til å besiktige kjøkkenhagen – da orgelspilleren tok seg den frihet å nevne at ifølge han - med sin oppvekst ikke så langt unna Frostalandet – var det en mangelvare i denne klisterhagen og det var poteter – eller poedes som den ble kalt i hans barndomshjem i Ladeveien tolv inne på Lilleby        

 

Bare fjorten dager etter besøket, var hele tre kilo norske settepoteter - av merket Kers Pink - ankommet musikanten fra hans orgelvenn inne på det trønderske Frostalandet og overrakt Fabio, før de ble nedsatt i kjøkkenhavens frodige, italienske jord.

Pater Familias - Abbeden – ble ganske raskt informert av Fabio om potetimporten fra det kalde nord. Han ble synlig glad for dette og sendte bud på Maestro for å kunne frembringe en takk. Dette resulterte i et avslappet og hyggelig treff - over ett par glass Husets vin, hjemme i Abbedens private, intime lille klostercelle - umiddelbart etter Vespermessen, ved femtiden på ettermiddagen.

For å unngå språklige problemer med konversasjonen, hadde Maestro også ved denne anledning tatt med seg sin hvite språkdorull - samt to blyanter og ett viskelær - noe som selvsagt ble til stor hjelp for dem begge.

 

Abbeden kunne forkynne at han hadde kjennskap til Fabios utsvevende liv nedover tårntrappens
gelender, men syntes ikke han kunne gjøre noen praktiske innvendinger om munkens utskeielser, selv om
han innerst inne mente at han som Abbed og ansatt av Vårherre, var overlatt ansvaret for den aldrende Munk Fabios ve og vel.

Maestro benyttet dorullen for å berolige Pater Familias. Han skulle forsøke å holde et spesielt godt øye
med rutsjebaneaktivisten – i ett hvert fall de gangene han selv oppholdt seg oppe på orgelgalleriet.

 

Ved den hektiske og alt for intime omkringtakende avskjeden, kunne den vennlige Abbeden hviske inn i det høyre øret på Maestro, at han måtte påregne noen få ukers vanskeligheter med Katedralens store orgel.
De nødvendige reparasjonene tilsa at strømmen måtte frakobles og at den eneste utveien for å kunne
frembringe noen toner, var å benytte kirkeorglets to luftbelger - og med en Belgtreder på hver.

Organisten syntes ikke det var riktig at han skulle vise Abbeden sin skuffelse - etter all hyggen inne i
klostercellen og hvisket derfor tilbake i det øret Abbeden holdt frem for han, at han kom til å spørre Fabio og Luigi om å påta seg Belgtrederstillingene så lenge han trengte manuell luft.

 

Maestro hadde alltid trodd at klosterfolk var slike sindige mennesker, men ble fullstendig overveldet over alle de inderlige gledesovasjonene som ble han til del fra klosterets overhode.

Da han omsider kunne forlate den store inngangsporten i klostermuren, var Maestro fullstendig utslått. Han var mo i knærne og adskillig slengen i ganglaget – ikke bare på grunn av de litt for mange vinglassene, men også etter alle Abbedens avskjedsklemmer.

 

Maestro skiftet til ny dorull og ba Fabio og Luigi møte på orgelgalleriet for opplæring i belgtreder-
stillingen. I denne spesielle orgeltjenesten følte han seg fagmessig hjemme - på trygg og kjent plass - fra
sitt eget to års lange ungdommelige belgtrederengasjement oppe på orgelgalleriet i det frodige Lademoen Bedehus nederst i Østersundsgata.

 

 

 

 

 

 
​