Det føles i grunnen ganske godt for denne skrivende musikanten at tilståelsen kan fremlegges litt stille og varsomt og at den eventuelle leser behandler saken med mest mulig forståelsesfull diskresjon:
Allerede da ventetiden på Majestetene tok til, ble alle anmodet av Ambassadør Geir Grung, om at alle de innbudte gjester kunne få hilse på enten Kongen eller Dronningen - altså ikke begge to. Årsaken til denne diskrimineringen var ifølge Geir Grung at Kongeparet kun hadde en times tid til rådighet, foran sin Kongelige vertsrolle ved aftenens storslagne Statsmiddag for den Italienske President og han store følge - forhåpentligvis bestående av noen godlynte Republikanere, nede på dette langstrakte Middelhavslandet.
Med organistparets allerede godartede innrømmelser om deres beundring for Det Norske Kongehus, valgte de - med full diskresjon - å gå til ulovligheter for å kunne få oppleve fornemmelsen av mest mulig høytidsfull kjendiseri, ved hjelp av ett skikkelig mannfolkhandgrep med Majesteten Harald - noe som etterpå viste seg å ha vart i hele seks og ett halvt minutt.
Umiddelbart etterpå - og her kommer den ovennevnte diskresjonsanmodningen - for i det Organistparet har fått sagt sitt "Ha det" til Kongen, foretok paret en noe smygende omplassering i retning ståstedet borte hos den meget vakre Dronning Sonja - der de to kongevennlige individene fikk en hyggelig og humoristisk åtte minutters samtaleopplevelse med en pratsom Dronning - lysende av menneskelig utstråling.
Jeg får bare bekjenne overfor almenheten at mitt noe planlagte engasjement for denne dagen, var lagt best mulig til rette, allerede før avreisen til Roma fant sted, tidlig på morraskvisten, for at Majestetene skulle forhindres i å føle seg nødt til å forberede sin ordleggelse, foran samtalen med en talatrengt og ganske stresset Orgelmusikant - født og oppvokst inne på Lilleby der oppe i Trondhjæm.
For Hans Kongelige Høyhet viste seg å bli hyggelig engasjert under mitt nærvær, der han blant annet ble fortalt at jeg på samme dag og til samme klokkeslett som hans sønn Haakon Magnus takket ja til Mette-Marit der oppe i Oslo Domkirke, konserterte denne pratsomme orgelmusikanten med bare norsk bryllupsmusikk, i den italienske Katedralen nede i Arrone - og at det umiddelbart etter fant sted en Messe ved Presten Don Franco, før en fullsatt Katedral ga stående applaus og gode lykkeønskninger for det norske Kronprinsparet.
Majestet Harald ble svært glad og takket på det hjerteligste.
Min noe spøkefulle bemerkning, om at jeg for lengst hadde tilskrevet Det Kongelige Slott der oppe i Oslo, bilagt mitt konsertprogram for anledningen - kommenterte han med interesse -og slo latterdøra på vid vegg, da jeg bemerket at jeg dessverre ikke hadde mottatt noe takkens brev fra Slottet der oppe i Hovedstaden.
Da Dronning Sonja - bare noen spasermetre lenger borte på den velstelte plenen - også av orgelspilleren fikk fortalt at han etter markeringen av hennes sønns bryllupsfestligheter, hadde håpet på noen takkens ord fra Slottet, kunngjorde hun både mykt og hyggelig at ett takkens brev nok ville komme, men at "det kunne ta litt tid, for vi får jo så veldig mye post".
Brevetterlyseren kunne med glede fornemme at vår vakre og alltid blide Dronning Sonja, også kunne være en lyttende, Kongelig Høyhet.
Det ble ett både mett og tilfreds ektepar som forlot Ambassadør Geir Grungs vakre have, der den like grønne og velstelte gressplen, overhodet ikke bar preg av belastnings-skader fra hverken høye eller lave fottøy. Absolutt ikke fra Dronningens veldig små og lave, blå sko og heller ikke Kongen selv - som er velkjent for både sine store skonummer og at han er plattfot.
Snipp. Snapp. Snute - Har de ikke reist hjem, så er de der kanskje enda.
(Fortsettes med "La Dolce Vita" - Det søte liv)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar