​​"Come va Maestro" - del 16

Terje Brede Wangberg

Skribenten iler til med å ta seg lov til å berette at det til den gamle kirken der oppe i Montefranco, ikke var innvilget noe beløp til innkjøp av en langskaftet feiekost.

Når hundeekskrementene ble av slike dimensjoner som det her er fremlagt flerfoldige antydninger om, må en hver forstå at problemene hadde lett for å tårne seg opp ute på katedralens torg.

Uten en kirkens mann med feiekost - enten iført prestesnipp eller munkekutte, ble piazzaen foran helligdommen etter hvert dekket av de firbentes etterladenskaper og i forskjellige mengder - alt etter hunderase og størrelse. Slike aktualiteter ble lagt merke til, av Høymessenes faste kirkegjengere.

Hos Don Franco nede i Arrone  bugner katedralen av levende blomster - og prestens favorittblomst - Cyklamen - fantes over alt i kirkerommet, fra den vakre hvite og til den helt dype, rødviolette.

I Montefranco har en noe tørrlagt Begonia blitt tildelt alterplass - ikke lange avstanden fra plassen der offerskålen er stilt i beredskap. Årsaken til Begoniaens mangel på livgivende kirkelig vanntilførsel, har nok leseren sikkert fått med seg.

Søndagshøymessens offerskål hos den lespende Don Daniele, blir ofte oversett av kirkefolket og har på grunn av den egentlige noe knappe ofringstid, ofte heller ikke musikkinnslag ved orgelspilleren Adriano.

Under offertorium nede i Arrone har Den Franco alltid hele tre store offerkurver ute blant den fornøyde menigheten - og her mediterer alltid den nedoverkomne nordmannen på katedralens store orgel, mens de velbrukte italienske pengesedlene fredelig legges til rette nede i offerskålene. De tre litt eldre og velpyntede fruentimmerne som går rundt i kirkebenkene med disse skålene, er jo tre velvoksne pengeinnkrevere som smiler, er fornøyde og viser sin takknemlighet. For her i Don Francos katedral trenger ikke pedekdamene sende noe som helst spørrende blikk - ikke til en eneste kirkegjenger. For her gir alle - og med forhåpentlig oppriktig glede.

Denne skribenten våger å påstå at om det inntreffer noen små uregelmessigheter ved en eller annen kirkelig handling, de blir selvsagt slike episoder umiddelbart neddysset. Derved blir ikke de som besitter kirkebenkene forstyrret i det hele tatt. Selvsagt kan bare et kirkelig blikk, eller en skrukket panne være nok til at det eventuelle inntrufne bare blir til en fullt overkommelig kirkehistorie.

Den noe lett oppfattende leser av disse linjer, har nok merket seg skribentens trang til slike følelsesbelagte beklagelsesnoteringer. Ved denne anledning velger han for en gangs skyld å gå rett på sak:

Høymessen oppe i Montefrancokatedralen på siste Åpenbaringssøndagen - som altså er den første søndagen i januar måned.

På denne Åpenbaringsdagen i Montefrancos vakre Gudshus, var som alltid Klokker og orgelspiller Adriano ankommet kirkerommet en hel klokketime før høymessestart. For før Adriano er kommet så langt som til å få i gang katedralens digre kirkeklokker, skal jo også Messens tre vanlige salmenummer få sin faste plass på alle de fire tavlene, nesten samtidig som de tre lysestakene settes frem: To på kirkens alter og det minste av dem på lesepulten - altså på prestens predikerplass.

-Alt tar sin tid -, brukte Adriano å si, når han ble berømmet for sine så tidlige kirkelige fremmøter av de sist ankomne kirke-gjengerne -gjerne ikke før fem minutter etter at gudstjenesten burde ha begynt.

Den lespende Don Daniele var også som regel presis ved sin messeankomst - men en "presis" inntreden betød alltid i samme øyeblikk som den kirkelige handling egentlig skulle begynne - og da gjennom kirkens hoveddør, med en stille prosesjon oppover en lang midtgang - til irriterte blikk fra en kritisk menighet.

Da dette var på selveste Åpenbarings-søndagen, virket misnøyen ekstra stor over prestens sedvanlige sendrektighet ved sin prosederende ankomst frem til sin arbeidsplass ved kirkens Alterparti, noe som de langt fleste i den fullsatte katedralen tydelig ga tilkjenne, da den lite populære polske og lespende Don Daniele omsider ankom Gudshuset gjennom kirkerommets inngangsdør og iført den vanlige prestehabitt, i saktmodig gange vandret oppover den lange midtgangen, mens han fullstendig uvitende etterlot seg tydelige fotavtrykk i de brede gulvplankene.

Dette med at Don Daniele hadde satt spor etter seg og at det umiddelbart la seg en eim av svært dårlig lukt utover de mest ondskapsfulle og høyst observante fremmøtte  

kirkegjengerne, fikk stadig flere til å måtte innse at Don Daniele måtte ha "tråkket i salaten" ved sin vanlige så alt for sene ankomst til katedralen.

Den alt for nærsynte Den Danieles prosesjonsgange ov er den steinbelagte kirkeplassen før Høymessen. hadde resultert i ufrivillige prestetråkk rett over flere digre og nyproduserte etterladenskaper av firbente hundedrittfabrikanter - merket både Sanct Bernhard og Irsk Ulvehund.

Avslørende plattfotavtrykk etter presten oppover kirkens midtgang virket deprimerende på Klokker Adriano - som ved ettertanke i sitt eget lønnkammer, kom frem til at hundedritt ikke var annet enn høyst naturlige etterladenskaper - matinntak som var tilbakevendt til Guds frie natur, via Skaperens egenproduserte velformede og høyst nødvendige analer.

Men tilførselen av denne særegne og forbannede, innmarie stanken fra Sogneprest Don Danieles engang så velpussede, svarte sko, ble liggende i kroppshøyde over kirkerommet og tåkelagt med det unevnelige ukirkelige uttrykket: Helvedes Dritlukt.

Den naturlige enden på visa ble at orgelspiller Adriano, allerede etter Høymessens lille orgel-preludium, trengte ny inhalering av frisk luft, straks han merket den økende tilgangen av illeluktende materie fra Don Danielos ståsted ved alteret. Musikanten avbrøt tvert sine meditasjoner, reiste seg fra orgelkrakken og med demonstrerende mine forlot kirkerommet - til stor forundring for de tilstedeværende.

Søndagens illeluktende Høymesse gikk sin gang uten Klokkerens tilstedeværelse, men bare fem italienske gudstjenesteminutter før messen egentlig burde være over, ble Katedralens storslagne port åpnet på vid vegg og de mest frimodige av kirkefolket - de som var frimodige nok til å snu seg i benkeradene, fikk straks øye på Klokker og orgel-musiserende Adriano, som med alvorlig og ukledelig, kirkelig mine prosederte fremover midtgangen, medbringende en høyt hevet egenprodusert og langskaftet sopelime.

Samtidig med at Adriano med sin Sopeline stilte seg litt i skyggen nede ved Katedralens utgangsdør, kunngjorde Padre Don Daniele som det er vanlig når Høymessen i Den Katolks Kirke omsider er til ende:

"Messen er slutt" - hvoretter menigheten svarer: "Gud være lovet".

Før den fremdeles noe illeluktende Don Daniele hadde rukket å forlate sitt alterparti, gikk Klokker og orgelspiller Adriano i høytidelig eneprosesjon oppover kirkens midtgang - bærende på sin høyt hevede og egenproduserte, langskaftede sopelime.

Før menigheten kunne forlate Katedralen, ble den viktige Sopelimen med inderlig høytidelighet overrakt Don Daniele til ett naturlig forbruk ved Katedralens fremtidige renhold - og da spesielt i forbindelse med tilfeldige, fremtidige etterladenskaper av hundeekskrementer ute på den store, vakre Piazzaen foran Katedralen De San Benedetto, fra Det Herrens År 1434 i landsbyen Montefranco - like utenfor Den Evige Staden, Roma.

F o r t s e t t e s ...