"PÅ VILLE VEIER" DEL 15 ... TERJE BREDE WANGBERG

Maestroen var stolt over at katedralens kor var blitt invitert til å synge ved en Messe i selveste Peterskirken.
Reisen frem og tilbake til Roma skulle skje med en leid gammel og skranglete buss.
Maestro syntes at både Fabio og Luigi fortjente å få skeie litt ut etter de uhyggelige ransopplevelsene. Derfor inviterte han dem begge på en tur til selveste Pavens katedral sammen med koristene.
Tilbudet ble tatt imot med glade, etter at de først hadde sørget for at to pålitelige munker borte i klosteret, fikk Abbedens velsignelse til å vikariere i kiosken, i de tre dagene og nettene som innehaverne kom til å oppholde seg borte i Den Evige Staden.
Selv Abbeden var av den formening at både Fabio og Luigi hadde godt av noen dager sammen med kolleger i forbindelse med overnattinger i selveste Vatikanets hybelhus. Den eneste forpliktelsen  munkene måtte godta, var at Maestroen tok på seg ansvaret for at de to skikket seg vel.
På grunn av to ekstra korøvelser oppe på orgelgalleriet i deres egen katedral, måtte Fabios utesvevende liv nedover trappegelendret reduseres med hele to nedfarter.
Fabio fant det riktig å komme med noen velformulerte bebreidelser overfor Vårherre – dessverre litt ubetenksomt formidlet oppe i tårnrommet. der den alltid så lyttende Adamo kommenterte henvendelsen til det Høye med:
-Forma la Bocca – Hold kjeft for svarte ! –
Den Evige Staden – Roma – lå badet i sommerkveldens vakre solstråler, da koristene iført sine varme, burgunder kjortler – og med sin Maestro ankom Peterskirkens Høyalter i prosesjon til rungende orgelmusikk.
Katedralen var fylt av tusenvis med mennesker fra hele verden, mens hele Roma by ga gjenklang fra kimingen av katedralens malmtunge kirkeklokker.
Både Fabio og Luigi var stolte på Maestros vegne, da Paven avsluttet sin Audiens med å framsi en hilsen til den langveis farende gjesten:
- Gud velsigne din familie og dine barn --. Korsangen var storslagen.
De to Munkene var begge oppriktig glade på Maestroens vegne for alt oppstyret, men så frem til at så snart all viraken var over, regnet de med at alle disse kappe kledde koristene omsider skulle få med seg sin Maestro inn i dette antikke kjøretøyet, som  med tid og stunder skulle få dem tilbake dit de så absolutt hørte hjemme.

Med velvillig hjelp fra ett par av Vatikanets munkekollegaer, ble de henvist til et lite tomanns soverom, høyt oppe i en steinbygning vis a vis Vatikanmuseet - liggende like ved den vakre parkens overveldende
blomsterprakt, med den lave, hvite broen over bekken som rant svært beskjedent og vannfattig frem til den lille kulpen med fontenen og alle de vakre fuglene.

Etter den sene Tidebønnen i kapellet - nær ved der de hadde avtale om å skulle tilbringe to døgns avslappende Munkeliv, brøt de et brød sammen med et kaldt glass melk borte i spisesalen, før de glad og fornøyde ruslet gjennom klosterhaven og bort til overnattingshusets tomanns soverom oppe i fjerde etasjen.

Mens den ene vasket seg foran nattens søvnige meritter, pusset sine resterende tenner, krøp til sengs og la seg blygt vendt mot veggen, så sto den andre ute på gangen og ventet på sin tur – sjenerte som de begge var.
Denne kvelden var det Fabio som var avventende på Luigi ute i korridoren, men da han hadde gjort seg ferdig med sine vaskeutskeielser var Fabio forsvunnet fra venteplassen ute på gangen.

Det var i grunnen ikke så rart at Luigi ble redd - og senere også irritert - han følte jo ansvar for gamle Fabio som hadde en utrolig evne til å komponere slike utrolige utskeielser og gjerne der det helst ikke skulle skje.

Broder Luigi begynte å ane uråd, han bega seg til og med nedover alle trappene og ut i den mørklagte parken for å forsikre seg om at Fabio ikke hadde havnet ute i den lille dammen - ukyndig som han var i
denne nymotens svømmekunsten.. Da han kom tilbake til rommet, var munkekrabaten returnert. Med en noe lespende talemåte og litt slengen i draga kunne Fabio meddele på en litt sjenert måte, at han stående ute i gangen var blitt invitert til en hyggestund over ett par glass hybelhus vin, inne hos en virkelig søt nabomunk i
rommet på andre siden av gangen.

Luigi var meget forbandet. Han etterlyste litt nødvendig omtanke for hverandre - i ett hvert fall når de nå var på bytur. Fabio gjorde korsets tegn - seansen skulle ikke gjenta seg. Han tok både vaskekluten og
tannbørsten frem, mens Luigi bega seg ut til hans venting på gangen.

Døren rakk ikke engang å komme i låsbar stilling, før døren rett over gangen kom på klem og et langt noe inntørket, blekt ansikt stakk frem, der en veldig håret arm, blåholdt på en lang og smekker
vinflaske.

Vedkommende sa ikke et ord - han gjorde bare en rask bevegelse med hodet, som om han ønsket å ordlegge seg med ett eller annet. Sssssssccchnell - han prøvde å uttale seg.

Luigi berettet etterpå til Fabio at han ikke hadde våget noe annet: Han forlot venteplassen ute i gangen og sittende på den alt for myke sengen inne hos denne tyske Munken, hadde han drukket ett stort glass av hybelhusets vin.

Munken fraTyskland skjenket nok et glass og sa høyt og bestemt Prosit, mens han slo beina sammen på Germansk vis. Luigis bestemte formening ble at det måtte være en språkmektig Munk, for da Luigi uttrykte sin
aller siste Prosit, svarte den langveis farende Munken med litt russisk uttale, bånnski.

Da Luigi etter noen tid ankom det felles soverommet, kom det fra Fabios's sengeplass inne fra

Veggen - Akk ja, sann!

De skulle tidlig opp neste morgen – korets sightseeing i storbyen var nær forestående.

​​F o r t s e t t e s ....