Skribenten beklager, men han trenger enda noe epistelplass i forbindelse med trafikkerende italienerne:
Alle veier fører altså til Rom.
Jeg kjenner utmerket godt til denne påstanden og har ved svært mange anledninger hatt "både-og opplevelsen" med å skulle gjennomføre bilkjøringsprosesser bak eget ratt og på storslagne veier frem og tilbake til Den Evige Staden, Roma.
Men jeg tar meg den frihet å kunne bekjenne - og det uten noen som helst skruplerier - at på både utmerkede veistumper - slike riksveier med til dels motorveistandard, samt også svært mange Autostradaer - da burde langt flere italienske bileiere fått kontrollert om de var i besittelse av et lovlig sertifikat - overlevert dem først etter å ha gjennomgått ett kurs i kjøreteknikk, samt fått kontrollert synet på begge øyne.
I stedet sitter nok svært mange - ja utrolig mange småvokste, bilførende italienere bak sine alt for digre bilratt, der de overhodet ikke burde hatt lov til å oppholde seg - inne i sine oftest ustelte og kollisjonsskadde fremkomstmiddler - så lenge tenningsnøkkelen sto i og motoren var i gang.
I ett hvert fall ikke før en hver av de fartsgale individene hadde fått instruksjon i å fremsi: "Ettusenogen - ettusenogto - ettusenogtre". med oppriktig forståelse. Hver bidige gang det måtte bli aktuelt.
Så godt som enhver elendig bilførende krabat - det være seg en hann eller en hunn - burde etter min ganske tolerante formening, heller
fått tildelt en beskjeden plass midt i ett baksete, utstyrte med ett pledd over sine nedre kroppsdeler - gjerne i fargene grønt, rødt og hvitt - altså det italienske flaggets farger - som en fremragende henvisning til den vanlige fred og ro blant det italienske folk.
Når jeg nå følelsesmessig er litt i nærheten av dette italienske flagget, våger jeg å gi meg selv en anledning til å kunne fremlegge en vederstyggelig notat:
I Norvegia er alle glade i sitt vakre flagg - det behandles med respekt og ære av enhver nordmann. Jeg iler til og tar med ett ganske kortskrevet parrantesinnlegg:
Det norske korsflagget lyser mot oss og gir varme følelser for både fortid, nåtid og fremtid.
Etter denne skribentens noe ufyselige formening, gir det italienske rektangulærfargede tøystykket en følelse av at på skrå over det hele burde vært påført navnet Berlusconi - selvfølgelig uten ett eneste bilde av statsministeren. Men læll.
Her nede i Italia forefinnes det til dels en slett respekt hva gjelder brukbarheten av landets offisielle flagg. For det første ser du svært sjeldent en flaggstang utenfor de private hus og hjem.
De meget få boliger som tilfeldigvis var i besittelse av ett flagg oppe på en umalt stang, var beklageligvis utstyrt av noen værslitte og fargeløse tøyfiller.
Heller ikke på de fleste offisielle bygninger ble flaggene firet ved mørkets alt for tidlige komme, som det nå en gang er på slike sydlige breddegrader.
Skribenten iler til:
Som jeg nevnte noen linjer ovenfor, ber jeg så inderlig som jeg kan, om at dette noe forkortede innlegget om det italienske flagget, må bli både lest og vurdert som ett parantes plassert og ganske ubetenksomt notat, forfattet midt inne i en noe harnisk og følelsesbetont tilstand. Det burde selvsagt ikke ha skjedd, i ett hvert fall ikke fra vår vakre boplass høyt oppe i Montefranco - og med både det italienske og det norske balkongflagget ute på vår gamle altan - innrammet av ett solid smijernsgelender - alt lett synlig for våre italienske, sjarmerende og alltid smilende venner i denne lille landsbyen.
Under parasollen og ved det lille runde bordet, på plassen like ved den bratte utetrappen opp til vårt husvære, har vi ofte kaffebesøk av våre aller nærmeste naboer - selvsagt med noe "bitteti" og kanskje med ett lite glass av Husets Vino.
Min hustrus italienske talegaver er til fortreffelig hjelp, mens mine egenskaper som en trøndersk gestikulerende samtalepartner ikke alltid er så vellykket. Men ellers er alt bare fryd og gammen.
Vi er jo fortsatt Norske innvandrere til Italia - alltid medbringende Oppholdstillatelser, ID-kort og Fiskalkoder, sammen med noen få Eurolapper i hver vår lille veske, hengende på brystet i en solid hyssingstump - alt godt skjult under skjorten.
Disse høytidelige papirer og kort er nødvendigheter for oss innvandrere her i det Offisielle Italia - om vi ellers oppfører oss sånn noenlunde brukbart.
Organisten regner med at han ikke bør neddytte alt for mange uplanlagte hvite og svarte tangenter på Katedralens velklingende instrument, før han blir anmodet om å abdisere fra orgelkrakken. Som den glade musikant han er kjent for å være, gjør han selvsagt alt han kan, for fortsatt å kunne overleve i samme velværet sammen med sin bolde viv, blant hjertelige italienske venner og alle de vakre, røde Judastrærne - maken til det som selveste Judas Iskariot skal ha hengt seg i for en del år tilbake i tiden
Jeg iler for en gangs til, med å beklage mine ganske harniske skriblerier, i forbindelse med mine formanende reprimander angående italienernes impulsive, men fullstendig manglende kjøreegenskaper - spesielt på slike velpolerte Autostradaer.
Som det ovenfor "skrevet står" så iler jeg til, idet jeg forunderlig nok føler litt engasjement overfor bilførerne her nede ved Middelhavets langstrakte strender.
Hvem som er mest varmblodige i dette landet er jeg ikke den rette til å vurdere, enten de opphetede og elleville unge menneskene i de varme sanddynene helt nede ved Middelhavets strender, eller alle Opera og konsertgjengerne til fortidens Luigiano Pavarotti og Maria Callas - hun som så ettertrykkelig ble tilsidesatt av denne Aristoteles Onassis, like før han slo seg sammen med enkefru Jacquline Kennedy.
Dem om det.
Med forsøksvis litt smidig orienteringsevne, forteller jeg mer enn gjerne at det i ett offentlig papirorgan fortsatt kan leses at det fra faglige forståsegpåere, hevdes at det er hele sytti prosent motorvognførende og sertifikatinnehavende italienere, som ikke burde ha vært i besittelse av disse anonyme, små kortene - som regel utstyrt med ett til dels dårlig bilde av ihendehaveren.
Samtidig som jeg her og nå, finner det lurt å nevne at disse ustanselige pasusene om at alle veier fører til Rom vil komme til opphør i mitt alt for lange forfatterskap, kan jeg fortelle at våre dagsturer bortover til denne eldgamle byen, eller til andre av Italias større byer - alltid skjer med Ferrovia - Jernbanen - Il Rapido eller Il Treno Regulare - altså med de hurtiggående tog, eller med de mere vennligkjørende og oftestoppende lokaltogene.
Epistelskribenten og hans Florøfødte hustru bruker ikke disse overoppreklamerte, superasfalterte Autostradaene.
Vi tar konsekvent toget.
Hyggelige medpassasjerer kan muligens synes at Maestroen til tider kan virke noe fjern i sin væremåte, noe som ofte kan skyldes disse ufordragelige språkkonstruksjonene mellom Italia og Norge, eller det kan like gjerne ha med de reisendes noe unaturlige forhold ved passeringen av de svært så mange svartlagte tunellene.
Årsaken til organistens litt fromme tilstedeværelse på slike togreiser- gjerne med lukkede øyne ved alt for høye hastigheter, kan også være hans drømmende ønsker om heller å ha oppholdt seg ved spillepulten foran orgelet i sin egen Katedral.
Når farten blir alt for høy, lukker han øynene helt igjen, etter først å ha fått et litt lunket glass vann fra konas medbrakte vannflaske.
Det hvite og grønne iltoget - Il Rapido - var ankommet Termini Roma, på årets aller største Høytidsdag - den Første Påskedag i Det Herrens år 2002 - foran inspirerende opplevelser ved Pavens og Vatikanets Peterskirke, deretter med Metropoletano - undergrunnen - til Piazza di Spagna - Spansketrappen, Fontana di Tredi og raskt innom Cafè Greco - Romas internasjonalt velkjente Cafè, med gamle dagers besøk av herrene Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Edvard Grieg og ikke å forglemme fruentimmeret Sigrid Undset.
At Arrone Maestroen for få år siden hadde konsertert i Kafèlokalene med to forskjellige, norske kor, var enda ikke gått i glemmeboken av etablissementets livrèkledde Hovmester. Minnene dukket frem til gratisservering av hvert sitt glass Limonade med isbiter.
Litt rart - sa organistparet til hverandre, ved kveldens avreise fra Roma.
Tante saluti.
F o r t s e t t e l s e ....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar