​​"COME VA MAESTRO" - Del 5

La Dolce Vita .. Det søte liv..

Vi har etter hvert oppfattet italienere som et utadvendt og livlig folkeslag - det være seg både i tale og væremåte.

Jeg våger å bruke av den alltid så tålmodige og vennligsinnede lesers fritid, når jeg herved - og på nytt - føler at det er riktig i egen tjeneste, å bruke disse forskjellige Siesta-begivenhetene som ett lite vennligsinnet preludium, foran den lille Røverhistorien litt senere i dette kapitel.

Det finnes jo beviselig litt av et liv, også ved denne daglige hvilens stund.

I Siestaen - vanligvis fra klokken tretten til om lag klokken sytten, dras alle skoddene for de store butikkvinduene, for da nyter italieneren sin lunsj - sin Pranzo. Og hviler.

Den stunden er italienerens livlighet totalt forstummet for noen timer.

På godværsdager - og de er det mange av - ser du gjerne sovende folk, liggende på sine papplater, ute i parker og under skyggefulle trær. Butikkfolk, frisører, skomakere og andre sitter gjerne på sin pinnestol utenfor geschjeften - under den fargerike solparasollen - døsende og avslappet lesende dagens avis..

I de tusen hjem er det selvsagt også tid for Siesta med lunsj og hvile  bake skoddebelagte vindusruter. Alt ånder av fred og stillhet.

Men når klokken nærmer seg fem og Siestaen er over, da våkner plutselig italieneren til live igjen - med tilrop støy, og rasende bilhornbruk sammen med hasardiøs bilkjøring  for å komme seg tilbake til arbeidet, som vanligvis varer helt til rundt klokken åtte.

Fram til klokken ni på aftenen forberedes det ett nytt, viktig måltid - Cena. Dette dagens hovedmåltid er gjerne det nære familietreffet, hvor de som har anledning samlet til bords, der de til stor ståhei blir servert to retter - gjerne Pasta eller Risotto - kanskje Minestrone. Som ved alle måltider nyter de en god flaske vin eller flere - alt ettersom.

Skribenten er av den formening at denne vinen ikke alltid er så perfekt - men den hører med.

Om denne "Hjemmets Vin" kan være en medvirkende årsak til italienernes senkvelds utadvendte livlighet, må selvsagt herved ikke påstås på noen som helst måte.

Muligheten er selvsagt tilstede - for italieneren bruker sjeldent utfyllende isbiter i sine glass.

Alla tua salute - Til din ære. Skål !

Skribenten våger å påstå at han følelsesmessig vil ha nytte av å få utlevere seg til en eller annen - med følgende Røverhistorie:

Forrige Epistel med fabuleringer om hete tilstander med "Buone e fresca" - godt og varmt - ved våre avslappende besøk til de alt for solrike badestrender, gjør det naturlig å kunne få berette fra nettopp en slik utskeielsesreise til en av de langstrakte strender.

Vi må straks medgi at vi var fullstendig uten noen forhåndstanker om muligheter for å få uventet besøk inn i vår parkerte. lille Nissan Micra - i ett hvert fall så lenge vi selv befant oss mer og mindre heteneddopet ved vannkanten - bare fattige 50 meter bortenfor parkeringsplassen.

Da stranddagen ved denne innsjøen Lago di Bolzena skulle avsluttes med tilbaketur til vårt nytilflyttede hjemsted i Montefranco, hadde en eller flere Røvere med svært pianissimo lyd-kvaliteter, tatt seg den frihet å forsyne seg med madammens sveisne, lille skulderveske - inneholdende hennes sertifikat, visakort, mobiltelefon, armbåndsur, italienske ID-kort og en del Eurokontanter.

De impliserte Røverne der nede i denne Kardemomme byen, var selvsagt forduftet - kanskje hadde de gravd seg ned i en av de mange sanddynene på denne stranden - omringet av mengder av solbrente, late italienere, liggende under fargerike solparasoller - de fleste med en skokk av hylende Bambinos, for lengst utslitte etter alt foreldremaset i denne førti graders varmen - målt i skyggen.

Men slik endte ikke historien.

Fem svært så lange uker etter at fortellingen ble lagt frem for Politimesteren i landsbyen, opplevde de to frarøvede personene ett ganske beskjedent knakk på "Klosterets Port" der oppe i Montefranco - altså på hjemmets beskjedne og mørkbeisede inngangsdør.

Denne lørdagskveldens urskive viste presis klokken 2135 og utenfor døren - som fremdeles befant seg på toppen av en meget lang og høy utetrapp - befant det seg to velproposjonerte italienere av det mannlige kjønn.

Musikanten må medgi at han ble noe kortpustet, ved en klar forståelse, av at det inni de mørkfargede uniformene befant seg to karer fra stedets Politimester - to fullt bevæpnede Carabinieris. At de to uniformerte krabatene ved denne sene lørdagskveldens ankomst, hadde parkert sin fargerike Politibil under skiltet "Parkering Forbudt", var det kanskje ikke så mange av de andre vennlige naboene som hadde fått med seg. Den mørke senkvelden kan være årsaken.

Smilende og ytterst goddemte fikk de to Carabinierene våre underskrifter på at vi så absolutt ville godta at Røverne måtte la seg dømme hos Politimesteren. Vel og merke om de skulle bli fakket.

Organistparet må medgi at vi sjeldent har sett to så bedrøvede italienske ansikter, som ved min lille hustrus forsiktige spørsmål: -Tror Herrene at politietaten her i Italia noen gang vil finne Røverne og våre eiendeler -.

De uniformerte og fullt bevæpnede Carabinierenes hoderistende kroppsbevegelse bekreftet det som var fryktet.

La dolce vita - Det søte liv...

F o r t s e t t e s .....